Språklig kontrakt i UH-sektoren

I en artikkel i På Høyden 13. november uttaler to forskere seg om bruk av norsk og engelsk som fagspråk. Den ene påpeker at undervisningsspråket endres til engelsk dersom det dukker opp en student som ikke behersker norsk. Den andre hevder at det er nærmest diskrediterende å publisere forskning på norsk.

Disse uttalelsene kommer fra en sektor som i hovedsak utdanner kandidater til et norsk arbeidsliv, og som har et lovpålagt ansvar for å videreutvikle norsk fagspråk. Det bekymrer Språkrådet.

I et intervju i På Høyden 14. november kommer det fram at rektor ved Universitetet i Bergen fastholder de språkpolitiske retningslinjene og prinsippet om parallellspråk. Dette synes vi er gledelig. Det skal selvsagt være rom for både norsk og engelsk, men hovedspråket i undervisningen ved UiB skal være norsk. Med sine språkpolitiske retningslinjer kan UiB bygge bro mellom internasjonalisering og lokal og nasjonal samfunnsrelevans. Likevel er vi usikre på om det gjøres nok for å etterleve de språkpolitiske retningslinjene lokalt ved instituttene. Språkpolitikk utøves hver dag hos hver enkelt underviser og forsker, ikke i sovende dokumenter.

Norsk er under press som forskningsspråk. Det er opplagt at forskning som publiseres på engelsk, kommer det internasjonale fagfellesskapet til gode. Men UH-sektoren bør også legge til rette for norske eller skandinaviske publiseringskanaler.

Undervisningen skal være forskningsbasert, og dermed legger forskningsspråket sterke føringer på undervisningsspråket. Engelsk er i ferd med å bli fullstendig dominerende i utvikling av ny terminologi i forskningen på flere fagfelt. Konsekvensen kan lett bli at hver enkelt underviser spontant må lage norske termer underveis. Flyktig terminologi gir ikke godt og presist fagspråk.

Emnebeskrivelsene i et studieprogram fastsetter hvilket språk som skal brukes i undervisningen. Disse beskrivelsene er en slags kontrakt mellom student og foreleser, og de gir forutsigbarhet og mulighet for å planlegge hvilken språklig kompetanse studentene vil ha tilegnet seg ved oppnådd grad. Dersom institusjonene gjør helhetlige språkvalg gjennom hele studieprogrammet, kan de legge til rette for at studentene utvikler tospråklig kompetanse i faglig kommunikasjon. Vi regner med at institusjonene ønsker at studentene skal få slik kompetanse. Men da må institusjonene gjøre bevisste språkvalg og ikke ta adhocbeslutninger første undervisningsdag.

Norsk studentorganisasjon vedtok nylig en resolusjon der det understrekes at utdanningsinstitusjonene bør ta på alvor det lovpålagte ansvaret for å vedlikeholde og utvikle norsk fagspråk. Studentene må få møte og bruke norsk fagspråk. Det dreier seg om respekt for studentenes språk, sier studentorganisasjonen. Det er sterke ord, som vi bør lytte til. Det er i siste instans studentene som må bære konsekvensene av et amputert fagspråk. Når de skal avlegge eksamen eller begynne i arbeidslivet, nytter det ikke med hjemmesnekret terminologi.

Universitetene og høgskolene har en kontrakt med samfunnet. Ny kunnskap fra forskningen må komme samfunnet til gode, enten som del av den opplyste offentlige samtalen eller som grunnlag for politiske beslutninger. Det er viktig for demokratiet at vi har vitenskapelige tidsskrift på nasjonalspråket vårt.

Tidsskrift for Den norske legeforening er et forbilde for andre fagfelt med et internasjonalt virkeområde. Her blir originale vitenskapelige artikler om medisin publisert på norsk, med mulighet for oversettelse til engelsk. På denne måten videreutvikler tidsskriftet norsk som forskningsspråk og sprer samtidig ny kunnskap til leger, helsepersonell og pasienter – ja, til hele samfunnet.

Språkrådet ønsker å bistå UH-sektoren i videreutviklingen av norsk fagspråk. I samarbeid med forskere, undervisere og administrativt ansatte har vi derfor laget en veiviser for gode språkvalg. Ved bevisst bruk av denne veiviseren kan sektoren oppfylle den språklige kontrakten med studentene og samfunnet.

(Innlegget er først publisert hos På Høyden.)