En tapt sak? Uerstattelige kultur- og naturverdier står i fare for ødeleggelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge signerte i 1972 Verdensarvkonvensjonen og i 2022 den globale Naturavtalen. Hva har dette med Vingen å gjøre? Jo, disse avtalene bør være høyst aktuelle for dette fjordlandskapet av universell verdi. Om ikke her, hvor da?

I Norge er vi fortsatt så heldige at vi har en del «ennå-ikke-ødelagt» natur. Nå frykter fagfolk både på natur- og kultursiden at det unike Vingen-området i Bremanger kommune vil bli ødelagt ved utbyggingsplanene til det nederlandske selskapet Bontrup som planlegger steinuttak og utskipingshavn i området. Her finner vi uerstattelige nasjonale og internasjonale kulturverdier i helleristningsfeltet som teller ca 2200 figurer og er mer enn 6000 år gamle. Helleristningene ble først beskrevet av Kristian Bing i 1912 som «et naturens kolossalmuseum». 

Fagfolk fra Universitetsmuseet ved Universitetet i Bergen (UiB), den gang Bergens Museum, startet umiddelbart dokumentasjon av helleristningene og gjennom 112 år har flere generasjoner arkeologer og tilgrensende fagfelt oppsøkt og jobbet i Vingen. UiB er i dag grunneier og Universitetsmuseet har forvaltningsansvaret for helleristningsfeltet, et ansvar som følger av Universitets- og høyskoleloven §2-7 og Kulturminneloven. Gjennom bl.a. Riksantikvarens Bergkunstprosjekt og Bevaringsprogrammet for bergkunst, har Universitetsmuseet gjennomført flere større dokumentasjons-, forsknings-, og formidlingsprosjekt for best mulig å ivareta kulturminnene for fremtiden.

Det som gjør Vingen-området nasjonalt og internasjonalt unikt i tillegg til omfanget av bergkunst, er naturomgivelsene helleristningsfeltet ligger i. Området er blant de største med intakt veifri gradient fra fjord til fjell i ytre fjordstrøk på Vestlandet, med den nasjonalt viktige fjellformasjonen Hornelen, i tillegg til Vingen. Planlagt utskipingskai i Frøysjøen; fjordbassenget med både Hornelen og Vingen, vil føre til lys- og støyforurensning av Vingen. Det vil også gi omfattende skade på Inste Bårdvikneset, ett av de største områdene med naturtypen rik boreonemoral regnskog i regionen med 12 registrerte rødlista arter og 9 ansvarsarter. En tredel til halvparten av denne skogen vil bli ødelagt. Skogstypen er i dag svært sjelden i regionen. 

For 6-7000 år siden, på den tiden bergkunsten ble laget, var det skogsvegetasjon som preget landskapet, men særlig menneskelig aktivitet har endret vegetasjonen til det semiåpne landskapet og mosaikken av vegetasjonstyper vi har i dag. Dette har vært gradvise og til dels reversible prosesser. Ødeleggelsene vi står overfor i dag er av en helt annen – irreversibel – karakter.

De storslåtte geologiske formasjonene, stillheten og følelsen av å være i urørt natur samtidig som vi kommer tett på fortidens mennesker gjennom helleristningene, er helt spesielt for Vingen. I dette helhetlige landskapet, der vi fortsatt ser tydelige spor av fortidens samspill mellom mennesker og natur, er det ikke tilstrekkelig å ivareta helleristningene i seg selv. Det er denne helheten som danner en unik ramme som forener kultur- og naturarv.

I beste fall kan vi restaurere noen typer natur, men hvordan «restaurerer» man helheten av både kultur- og naturverdier på landskapsskala? Vi ved CeSAM: senter for bærekraftig arealbruk ved UiB jobber nettopp med slike helhetsperspektiver som gagner både folk og natur, ved å bruke metodikk fra flere fagfelt. CeSAM setter tverrfaglig søkelys på vår bruk og forvaltning av land- og i havområder og tilrettelegger for forskning om bærekraftig arealbruk og arealforvaltning, og om tilstand og trender i naturen. Vi utvikler verktøy og metoder for å kartlegge og verdsette biologisk mangfold og naturens bidrag til oss mennesker.

UNESCOs verdensarvkonvensjon ble etablert i 1972 som et svar på et økende press mot kulturminner og naturområder fra turisme, forurensning, krig, forfall og naturkatastrofer. Ved å skrive under på konvensjonen forplikter hvert enkelt land seg til å ta vare på både sine egne verdensarvsteder og resten av sin nasjonale kultur- og naturarv. Norge har signert Konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv og har erkjent «plikten til å identifisere, verne, bevare, formidle og overføre til framtidige generasjoner denne kultur- og naturarven» – verdensarv – som befinner seg på norsk territorium. Vingen har universell verdi i global målestokk, og vi som nasjon har et ansvar for å bevare det for fremtidens generasjoner, tross for at det ennå ikke er listeført på UNESCOs verdensarvliste.

Den nye naturavtalen er et viktig verktøy for å stanse tapet av natur globalt. Den er nyskapende i det at den ikke bare setter søkelys på hva vi skal oppnå, men også hvordan. Mål 3 har fått mye oppmerksomhet – at vi skal verne 30 prosent av hav og land innen 2030. Men hva med de resterende 70 prosentene? Nærnaturen, her vi bor og jobber. Mål 1 skisserer det overordna: «Sikre at alle arealer er omfattet av deltakende og helhetlig arealplanlegging som inkluderer hensyn til naturmangfold og/eller effektive forvaltningsprosesser som tar tak i arealbruksendringer på land og i hav, slik at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand, nærmer seg null innen 2030, samtidig som urfolks og lokalsamfunns rettigheter respekteres.» Altså Hurdalsplattformens «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk». Men er dette tilfellet i Bremanger kommune og i Vingen-området? Mye kan tyde på noe annet.

Norge har en unik og verdifull natur, men også vi må redusere vårt store nasjonale og globale klima- og naturavtrykk. Kommunene har en helt sentral rolle her, de må ansvarliggjøres og samtidig gis de virkemidlene og den støtten de trenger for å kunne ta lokale beslutninger i tråd med nasjonale og internasjonale avtaler om kultur og naturverdier. Inntektssystemet for kommunene er en utfordring – i dag har de mye å tjene på å bygge ned natur, mens det å ivareta den blir en økonomisk tapspost. Vestlandet har mange kommuner med lavt folketall, men som er rike på natur. De vil trenge hjelp, blant annet gjennom interkommunalt eller regionalt samarbeid, for å møte nye krav om kunnskapsbasert arealforvaltning.

«Bevaring av kulturminner er uatskillelig fra vern av naturarv» sa Audrey Azoulay, generaldirektør i UNESCO, i forrige uke i New Dehli da den 46. verdensarvskomité-møtet startet. Kommunaldepartementet vurderer at «samfunnsnytten ved gjennomføring av planen er stor» ved disse utbyggingsplanene - men hvor stor og hvor lenge og i forhold til hva og for hvem? Det er vårt nasjonale ansvar å ivareta disse natur- og kulturverdiene som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Våre forestillinger om ‘utvikling’ henger ikke i takt med utviklingen. Svaret på en god og trygg fremtid er ikke stadig mer nedbygging av natur- og kulturverdier, inkludert områder som Vingen som inntil i dag har fått ligget uberørt av industrielle inngrep. Det uberørte får vi ikke tilbake.