En tapt mulighet til å fortelle om Gustave Eiffel

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regissør Martin Bourboulon og manusforfatter Caroline Bongrand har laget en film som aller mest gir oss en kjærlighetshistorie mellom Gustave Eiffel og hans barndomskjæreste Adrienne Bourgès. De forteller via tekstplakat innledningsvis at den er inspirert av faktiske hendelser. Formuleringen «inspirert av» er interessant i denne sammenhengen. Den er vel svakere enn «bygger på», og resultatet må dermed bedømmes som relativt fri diktning med utgangspunkt i noe som har skjedd eller kunne ha skjedd.

FAKTA

Eiffel

Premiere: 13.05.2022

Skuespillere: Romain Duris, Emma Mackey, Pierre Deladonchamps

Sjanger: Drama / Romantikk / Biografi

Regi: Martin Bourboulon

Nasjonalitet: Frankrike

Aldersgrense: 9 år

Språk: Frans

La oss derfor gripe fast i dette: Hva vet vi? Vi vet at Gustav Eiffel var en kjent ingeniør med metallkonstruksjoner som spesialitet. I de siste tiårene av attenhundretallet imponerte han med flere byggverk; bygninger, viadukter og bruer. Én prestasjon som ble lagt spesielt merke til var reisverket inne i Frihetsgudinnen i New York (1886). Like etter dette fikk han oppdraget å lage et tårn som skulle markere hundreårsjubileet for den franske revolusjonen. Eiffeltårnet sto ferdig til jubileet i 1889, og ble innviet under Verdensutstillingen dette året. Eiffel var mer stemt for å lage metro i Paris, men ble altså overtalt til å lage tårnet som for alltid bærer hans navn. Det ble et livsverk.

Vi vet også at Eiffel støtte på noen vanskeligheter underveis, at tårnet i utgangspunktet ikke skulle stå mer enn tjue år, men at det i dag regnes som et av verdens mest ikoniske byggverk. Noen vil si; selve symbolet på Paris. I sin tid verdens høyeste byggverk, med sine 300 meter.

Bongrand og Bourboulon har med andre ord hatt tilgang til en mengde stoff som kunne vært svært interessant ut fra et kunnskapsperspektiv. Men de velger i stor grad å styre unna dette. I stedet har de laget en relativt klassisk kjærlighetsfilm der den berømte ingeniøren Eiffel (Romain Duris) aldri får sin ungdomskjæreste (Emma Mackey). Og hun får selvfølgelig heller ikke han. Noe de begge lider under, men lever med.

Det er absolutt ingenting galt med å lage og se kjærlighetsfilmer, særlig ikke hvis de er gode. Men når de ikke gir oss noe vi ikke har sett før, kan det være at vi begynner å kjede oss litt. Og når de i tillegg låner friskt av historiske personer og hendelser og gir oss en temmelig oppdiktet fortelling som i underteksten hevder å si oss sanne ting, blir det i grunnen enda litt verre å like filmen. På tross av den nevnte tekstplakaten insisterer Eiffel på at det vi ser er Gustave Eiffels kjærlighetshistorie. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Gustave og Adrienne møtte aldri hverandre igjen etter at deres veier skiltes i relativt ung alder fordi hennes foreldre mente at Eiffel ikke var den rette for datteren.

Filmskaperne kunne valgt å løfte en rekke temaer som hadde kunnet gitt oss en vesentlig fortelling uten å forlate mannens personlige drama. Hvor ofte har vi sett filmer som har gitt oss hendelsene rundt de store tekniske nyvinningene? Og samtidig blitt kjent med menneskene bak?

Byggingen av Eiffeltårnet var ingeniørkunst av høyeste klasse. Noe av det får vi glimt av i filmen. Men mer som sidestoff enn som selve fortellingen. Og hva med finansieringen av tårnet, datidens behov for å bruke tårnet og verdensutstillingen til å styrke den franske nasjonalfølelsen, bygningsarbeidernes kår under konstruksjonen, de nye byggemetodene som Eiffel og hans kolleger utviklet eller et stort opprør fra samtidige kunstnere mot det de oppfattet som et stygt byggverk?

Ingeniørkunst, politikk og estetikk nevnes her og der i Eiffel. Men blir aldri løftet opp. Det er litt underlig når filmen låner navnet til konstruktøren av ett av verdens mest kjente byggverk og pakker fortellingen om han inn i en kjærlighetshistorie som ikke har funnet sted. Byggingen av Eiffels tårn blir sidehistorien i filmen.

Den filmatiske stilen i Eiffel er i beste fall sammensatt, men også mulig å beskrive som usammenhengende i sin rytme. En del scener tar utgangspunkt i et relativt moderne filmspråk kjent fra særlig kriminalfilmer der mange samtalescener foregår gående i et hektisk miljø. Amerikanske kriminalfilmer er overlesset med disse evinnelige gå-scenene, ofte i kontorlandskap. I Eiffels tilfelle er det rimelig sikkert at verken ansettelsene av folk til å bygge og konstruere tårnet eller innkjøpet av det nødvendige sikkerhetsutstyret til byggeprosessen ble planlagt under to ett-minutts «spaserturer» midt i den støyende fabrikkhallen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Opp mot disse lett oppjagede bildene serveres vi en rekke scener som er tilpasset den andre delen av fortellingen; fortellingen om overklassens omgangsformer og konvensjoner for inngåelse av kjærlighetsforhold. Her er skjønnhet og ynde det underliggende temaet. Og stjålne blikk, enten for å oppnå kontakt med «sin kjære» eller for å kontrollere hva andre holder på med. I disse scenene flyter tiden saktere av sted. Sett isolert har de en klar egenverdi.

Antydningen som bringes mot slutten av filmen, om at Eiffel valgte å utforme tårnet på akkurat den måten vi kjenner, er falsk. Han laget ikke tårnet slik fordi det skulle minne om en A, den første bokstaven i ungdomskjærestens navn. Han valgte formen fordi han var en kunnskapsrik ingeniør, og ville bygge datidens høyeste bygg på en slik måte at det ikke skulle falle sammen. Konstruksjonen var en nødvendighet, ikke romantisk drømmeri. Det får være måte på vås. Dessuten var det ikke Eiffel selv som kom på ideen om den A-liknende formen, den ble foreslått av hans ingeniører Maurice Koechlin and Emile Nouguier - i mai 1884 på Koechlins hjemmekontor (!).

Det er mulig å like Eiffel. Særlig hvis du liker kjærlighetsfilmer med pasjonert og delvis ulykkelig kjærlighet. Det hjelper hvis du ser bort fra kontekst og fakta - og liker vakre bilder. Og det er egentlig ikke noe galt med å gjøre et slikt valg for å lese en filmtekst. Dessuten er filmen dyktig klippet når det gjelder å utvikle hendelsene i kjærlighetsfortellingen via en rekke tidshopp.

Men det er også mulig savne reelle historiske elementer i filmer som utgir seg for å være historiske. Eiffel kan leses som den historisk anlagte fortellingen som ikke var interessert i sitt materiale. Den blir et tydelig eksempel på filmatiske valg som er mer konvensjonelle og kjedelige enn nyskapende. Det er nærliggende å tro at valget har en økonomisk begrunnelse. Slik sett blir den et godt eksempel på en dominerende tendens i nåtidens filmkultur.