En serie om å hjelpe, og å behøve hjelp

Regissør Eirik Gjesdal forteller her historien om en ung kvinne med rusbakgrunn som har kommet ut av rusmisbruket. Etter seks rusfrie år oppsøker hun to andre som har kommet kortere på avvenningsveien. Hun vil følge dem. Være til stede, «bruke min historie til å gi andre håp» som hun uttrykker det.

FAKTA

Krigerhjerte

• Premiere: 1. februar i NRK1 og i NRK TV
• Medvirkende: Henriette Vasstrand
• Fem episoder
• Produsert av: NRK
• Regissør: Eirik Gjesdal

Denne dokumentarserien skriver seg inn i en av vår tids sterkeste narrative sjangere. Det handler om å fortelle om seg selv og sine feilgrep eller andre negative erfaringer for at andre skal kunne lære av dem. Vi hører det stadig: «hvis bare èn person kan få det bedre når jeg forteller min historie, er det verdt det».

Det er til å forstå at den som har hatt det vanskelig ønsker å bruke sine erfaringer positivt. Det som av og til kan være vanskeligere å forstå, er hvor mye personlig utlevering det ser ut til å kreve. Men kanskje håper den som forteller på en slags renselse, at det å fortelle også gir mulighet for å legge fra seg.

Serien Krigerhjerte består av fem halvtimes episoder. Serien er produsert av NRK, og har premiere 1. februar. Fra samme dato ligger alle episodene ute på nrk.no.

Den unge kvinnen som tar oss med på ferden er Henriette Vasstrand. Norgesmester i boksing (2018, 57 kg klassen). Men hun er også en ung kvinne med rusbakgrunn. Hun var en av dem Gjesdal fulgte i den prisbelønte serien Overleverne i 2018.

I Krigerhjerte følger Henriette to mennesker hun ikke kjenner, Chantal og Werner, gjennom ett år. De er begge på begynnelsen av et behandlingsopplegg som kan gå begge veier. Deres nære framtid er usikker. Gjennom mange møter, mange nære samtaler og mange lange klemmer blir vi mer kjent med de tre. Vi blir med på opp- og nedturer. Henriette oppsøker også hjelperne, både noen av sine egne og noen av dem som hjelper Chantal og Werner.

Mange av situasjonene er gripende og engasjerende. Tonen settes raskt i første episode med en dramaturgisk form som spiller både på hverdagslivet og framfortellinger av de store livstemaene - der særlig det å være i kontakt med sine egne følelser er sentralt.

Gjesdal har valgt å pakke dette inn i en relativt lekker estetisk pakke. Her er mye fin fotografering, ikke minst ved fint bruk av lyset. Vi er ofte svært tett på ansiktene - og vi er i landskapet. De uunngåelige dronebildene er også med i denne serien. Han velger også å la Henriette uttrykke seg i en form som nærmest må kunne kalles videodagbok.

Det ligger en potensiell fare for å estetisere den som lider når bilder og annen innpakning blir så inntagende som her. Krigerhjerte holder seg akkurat på den rette siden av saken fordi den setter menneskene i sentrum og bruker sine virkemidler til å la dem presentere seg på en ekte og ærlig måte. De tre gir mye av seg selv.

Serien gir generelt et godt inntrykk. Ikke minst fordi den beveger seg framover i et relativt rolig tempo. En balanse i den temporale siden av en alvorspreget fortelling er et helt sentralt element for å gi publikum både framdrift og mulighet for fordypelse.

Det viser seg at det Henriette kaller «prosjektet sitt» blir vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Hennes noe naive «snakk om følelsene»-vinkling viser seg å fungere godt et stykke på vei. Men den bærer ikke endringsprosjektet hele veien. Hennes styrke, som også er seriens styrke, er at hun innser dette og tar grep.

Et interessant spørsmål som denne serien diskuterer, er hva som skal til for å hjelpe andre mennesker i krise. Kreves det profesjonell hjelp, eller er hjelpen fra en som har den samme erfaringen som deg selv - og som har arbeidet seg ut av det - den beste?

Uten at for mye skal røpes, ser vi at personlig tilstedeværelse er betydningsfull. Men også at nettopp denne formen for hjelp har omkostninger for hjelperen. Dimensjonen nærhet-avstand tematiseres. Og det er vel ikke overraskende at nærheten ikke løser alt, selv om den er svært sentral. Henriette opplever det mange hjelpere har opplevd før henne; også hjelperen kan trenge hjelp.

Chantal gir i en kort og nesten «usynlig» bisetning det hun mener er selve målet med det arbeidet hun utsetter seg selv for - å være en helt normal person.

Så enkelt. Så vanskelig.

• Les også: Khronos samlesider med god film