Debatt

En medisinutdanning for framtiden

Et medisinstudium ved Universitetet i Stavanger vil være en styrke for framtidens helsevesen, mener artikkelforfatterne.

På Vestlandet blir man ikke enige om hva som er den beste organisering av medsinutdanningen. Disse forfatterne mener at en utdanning også lagt til Universitetet i Stavanger vil utgjøre en forskjell.
På Vestlandet blir man ikke enige om hva som er den beste organisering av medsinutdanningen. Disse forfatterne mener at en utdanning også lagt til Universitetet i Stavanger vil utgjøre en forskjell.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Om forfatterne, se nederst.)

I Khrono, fredag 17.7.20, leste vi et debattinnlegg skrevet av leder i Medisinsk studentutvalg ved det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen (UiB). Vi vil rette opp i noe vi antar må være misforståelser angående et nytt medisinstudium i Stavanger.

Formålet med å tenke nytt i nasjonal sammenheng handler om å lære for livslang læring og å sette fokus på samhandling, innovasjon, teknologi og studenttilfredshet på medisinstudiet. Vi ønsker blant annet å gi ansvar og styring for læring tilbake til studenten, samtidig som vi tilbyr god fasilitering og faglig veiledning. Studenten skal lære å innhente kunnskap og bli en svært kompetent fagperson som kan å oppdatere seg. Mye av det vi tilbyr har vært etterlyst av medisinstudenter flere ganger. Sist ganske nylig, med Khrono-innlegget 11.7.20 hvor medisinstudent Emma Lengle foreslår: «Lytt til studentene, vis det ved å innføre reell endring.»

Lisa Jakobsen, også hun medisinstudent, pekte på noe liknende i sin artikkel i Dagens Medisin (8.7.20). Hun skriver at framtiden må få plass i den norske profesjonsutdannelsen i medisin. Spesielt trekker hun frem at dagens norske medisinutdannelse er preget av silotenking. Maskinlæring og informatikk har fått for liten plass. Det er behov for «leger med kompetanse også i andre fagfelt enn medisinen» skrev Christer Mjåset i sin blogg for en stund tilbake (12.4.18). Utdanning av «hybridleger» som Jakobsen etterlyser har lenge vært mer eller mindre fraværende i den norske medisinutdannelsen. Denne formen for innovasjon vil Universitetet i Stavanger (UiS) integrere naturlig i utdannelsen.

Noe annet som er viktig for UiS er vurdering og evaluering. Mange medisinstudenter rapporterer i Studiebarometeret (spørreundersøkelse utført av NOKUT på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet) at de føler seg mer eller mindre overlatt til seg selv, og at eventuelle problemer først blir tatt tak i etter en større eksamensperiode. En fortløpende vurdering som foregår mer eller mindre kontinuerlig vil kunne fange opp utfordringer og sette i verk tiltak for å bedre situasjonen før det blir et problem. Flere studier i utlandet har slike verktøy inkorporert, og vi legger opp til en liknende modell i Stavanger.

UiS har på ingen måter planer om å finne opp hjulet på nytt, snarere bruke de hjulene som allerede finnes. Det skal ikke underkommuniseres at det friskt pust i norsk medisinutdanning kanskje er det som trengs for å være på bølgelengde med internasjonale trender i medisinutdanning. Problemet er at mye av dette stort sett er fraværende i den norske medisinutdannelsen som studentene sier er preget av silotenking, og et økende antall desentraliserte modeller kan kanskje ikke kalles særlig innovative? Å fylle eksisterende medisinutdanninger med stadig flere studieplasser blir som å forvente høyere leveranse av et høykvalitetsprodukt dersom en forsyner en fabrikk som allerede går for full maskin med mer råvarer. Når man tyr til desentraliserte modeller tyder det på at kapasiteten er sprengt. I Stavanger er det allerede et universitet med infrastruktur, studentsamskipnad og en fysisk campus som vil ligge på kloss hold til det nye sykehuset som bygges for regionen. Økonomi er ikke alt. Det er på tide å tenke nytt og lage et framtidsrettet studium for morgendagens leger.

Selvfølgelig forsyner undervisningssteder hele Norge med arbeidskraft. Det gjelder også leger etter endt medisinstudium. Et selvstendig studie på UiS vil definitivt bety noe annet enn om det er tilknyttet UiB som en satellitt. Når vi skriver om Stavanger-regionen har det først og fremst med ringvirkninger av et medisinstudium å gjøre. At en oppjustering av antallet medisinstudieplasser i Bergen skal gi betydelig kompetanseøkning i Stavanger, med positive ringvirkninger til regionen, slik debattanten påstår, er vanskelig å forstå. Samtidig er det kjent at mange av de som studerer et sted blir værende samme sted også etter endt studium. Det vil være positivt for Sør-Vestlandet – en region hvor statistisk sentralbyrå antyder en befolkningsvekst på omlag 12% generelt, og på 60% for dem over 65 år mellom 2020-2040.

Debattanten nevner Grimstadutvalget sin rapport i sitt innlegg. Det er bred nasjonal enighet om at Norge bør utdanne flere leger innenfor egne landegrenser, som er i tråd med WHO-kodeksen for medisinsk utdanning. Å lage et tre-årig studie i Stavanger vil med en gang legge til rette for at flere studenter kan komme hjem og fullføre medisinutdanningen i Norge. En økning i antall studieplasser på eksisterende norske medisinske fakultet vil ikke redusere vesentlig på antallet utenlandsstudenter før etter flere år, og kanskje bidra til å ytterligere forverre situasjonen som er beskrevet av Håvard Ulsaker, leder Norsk medisinstudentforening (Nmf) og Andreas Schønberg-Moe, leder Nmf Utland i Dagens Medisin 22.6.20. Her skriver de at antallet medisinstudenter må reguleres bedre. Den treårige modellen ved UiS gir også tid til å bygge opp et fullstendig seksårig medisinstudie og forberede en reduksjon i antallet studenter utenlands, som i sin tur vil styrke hele det norske medisinske miljøet. Et medisinstudium i Stavanger vil heller ikke gå på bekostning av praksisplassene UiB allerede har ved Stavanger universitetssjukehus.

Å gå «baklengs inn i framtiden», som debattanten kaller UiS sine planer for medisinstudiet, er kanskje heller å med skylapper bevege seg enda lenger bort fra undervisningsformer som vi vet fungerer. Det kan hende UiB er alene om å tenke at det vi forsøker å få til i Stavanger ikke er det det beste for Stavanger som region og for Norge som nasjon – men vi vil med trygghet si at et medisinstudium ved UiS vil være en styrke for framtidens helsevesen.

Forfatterne

  • Morten Munkvik, fastlege, Ph.D. studieprogramleder medisin UiS
  • Ingvild Vatten Alsnes, fastlege, Ph.D. studieprogramleder medisin UiS
  • Andreas Schønberg-Moe, Leder Norsk medisinstudentforening Utland, medlem av arbeidsgruppen for medisinutdanning ved UiS
  • Xenia Cappelen, Nestleder Norsk medisinstudentforening, medlem av arbeidsgruppen for medisinutdanning ved UiS