Debatt

En kunstners blikk på mennesket

Film. Regissør Roy Andersson viser oss nok en gang en rekke tablåer som hver for seg er gjennomarbeidede og fortellende, innenfor hvert sitt lille univers. Men den overgripende fortellingen forblir utydelig.

Hver gang Roy Andersson kommer med en ny film er filmentusiastene forventningsfulle.

Publisert Oppdatert

"Om det uendelige" er blant filmene som markerer åpningen av kinoene etter perioden der de har vært korona-stengt. Den skulle egentlig hatt premiere akkurat da Norge stengte. Filmen vises i første omgang på Vega scene i Oslo 8. mai.

Den svenske regissøren er et av de helt store navnene i arthousehjørnet av filmens verden. Hovedbidraget er hans filmer fra 2000 og fram til i dag. Det året kom «Sanger fra andre etasje». Den var en sensasjon og mange trykket den til sitt bryst. I 2007 kom «Du levende» og i 2014 «En due satt på en gren og funderte på tilværelsen". I følge Andersson utgjør disse filmene en trilogi. Når den fjerde filmen nå foreligger, er den i følge regissøren en del av trilogien. Det må vi forstå som at Anderssons prosjekt gjennom disse tjue årene henger sammen.

Fakta

Om det uendelige

Premiere: 08.05.2020

Skuespillere: Tatiana Delaunay, Martin Serner

Sjanger: Drama

Regi: Roy Andersson

Nasjonalitet: Sverige / Norge / Tyskland

Aldersgrense med begrunnelse: 12 år

Språk: Svensk

Stilmessig er det ingen tvil om at dette er sant. Roy Andersson er en auteur i filmens verden, en filmskaper med et helt eget utrykk. Hver scene er omhyggelig bygget opp. Alt er filmet med ett fastmontert kamera. Det er ikke lagt inn klipp i noen av scenene, kun mellom dem. Lyssettingen er perfekt, planlagt og dus. Interiørene, eksteriørene, klærne – ja til og med aktørenes ansikter – er som regel holdt i beige fargetoner. Alle scenene er langsomme.

«Om det uendelige» fortsetter den visuelle triumfferden Andresson la ut på for tjue år siden. Men nå, når vi kan se de fire filmene i «trilogien» under ett, melder det seg et behov for å se en utvikling av verket.

Jan Storø

Da «Du levende» kom i 2000 var den frisk og engasjerende. Andersson var på alles lepper. De to neste filmene fulgte opp på samme vis, selv om de må vurderes som mindre nyskapende enn den første i trilogien. De skulle jo sammenliknes med nettopp den. Andersson ble fasiten for å vurdere Andersson.

Dette inntrykket forsterkes i årets film. Filmen er akkurat like solid som de foregående. Den er på det beste dypt fascinerende – det vil si; noen av scenene er det. Men en følelse av at noe mangler – og har gjort det en stund – er i ferd med å snike seg inn. Hvor er det overordnede perspektivet, hvor er fortellingen?

I «Om det uendelige» er det ikke lett å finne et blikk som binder det hele sammen. Enkelte av scenene henger sammen på relativt utydelige måter, mens andre ser ut til å være løsrevne fra de andre. Èn figur som vi følger gjennom flere scener er presten som er dypt fortvilet fordi han har mistet sin tro. Et nytt grep i denne filmen er en kvinnelig kommentarstemme som annonserer en del av scenene med setningen: «Jeg så en…». Stemmen beskriver nøyaktig det vi også ser, for eksempel «Jeg så en mann som hadde gått feil».

Roy Anderssons prosjekt er nok likevel synlig, hvis vi graver i det. Hans uttalte ethos er humanisme. Andersson vil fortelle om det menneskelige, i mange former. Det er både vakkert og stygt. Kanskje mest det siste i en del scener, og ofte er det det styggvakre som blir hovedpresentasjonen. Det er fordi han interesserer seg mer for menneskelivets mørke enn lyse sider.

«Om det uendelige» fortsetter den visuelle triumfferden Andersson la ut på for tjue år siden. Men nå, når vi kan se de fire filmene i «trilogien» under ett, melder det seg et behov for å se en utvikling av verket. Hvor spennende kunne det ikke vært om Roy Andersson utviklet enkelte av disse karakterene til lengre fortellinger, slik han antyder i de tre-fire scenene der vi får følge presten uten tro. Eller at han sammenstilte enkeltscener med en tydeligere narrativ tråd på andre måter.

Kanskje får vi det neste gang? Men, om man kan forvente noe slikt i framtiden av en 76-åring med noe redusert helse er kanskje diskutabelt.

Regiprisen - Sølvbjørnen - på fjorårets filmfestival i Venezia for "Om det undelige", sier sitt. Men likevel.