En konstruktiv debatt om utdanningskvalitet: noen elementære forutsetninger

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ifølge Nou 2022: 2 om akademisk ytringsfrihet, innbefatter akademisk formidling å uttale seg om «institusjonelle og strukturelle forhold som danner rammene om det akademiske virket». Som et absolutt flertall av de fagfolkene vi kjenner, har vi et sterkt engasjement for forskningsbasert utdanning, og en blir knappest professor i dag uten en portefølje i forskning og innovasjon, inkludert innovative undervisningsmetoder. For oss som fagpersoner er det en selvfølgelig, daglig utfordring å hegne om den faglige kvaliteten i våre respektive fag. Dette gjelder uavhengig av hvorvidt en deltar i en debatt eller ikke.

En fundamental forutsetning for å skape en konstruktiv debatt, er et genuint ønske om å komme til en høyere innsikt enn det en kunne ha nådd på egen hånd. De fleste akademikere har en rikholdig erfaring fra «diskusjoner» der motdebattantens intensjon om å «vinne» diskusjonen, framstår som langt viktigere enn å sammen nå en høyere innsikt. I tillegg er enkelte debattanters debatteknikk gjerne kjennetegnet av en total mangel på interesse for hva dine synspunkter egentlig består i: I stedet for en dialektisk utveksling, er målet med en slik «diskusjon» primært å forklare deg hvorfor du tar feil. I det aller meste, om ikke alt. Samtidig er det er jo gjerne uhyre «forfriskende med et slikt engasjement».

Som forskere og undervisere i akademia er en svært viktig del av vårt oppdrag å oppdra studentene våre til å se bak fasader, bak tall, bak framstillinger og trender. Dette er ikke noe lite oppdrag; inntil nå har studentene vært elever, og forventningen til dem har vært å stole på det som står i pensumtekstene. Vi tvinger dem derimot til å være kritiske til pensumtekstene, selv det vi selv har skrevet, å lese mellom linjene, å dukke under overflaten av det de ser. Å se etter skjulte sammenhenger, mønstre, agendaer, motiver, merkelige sammentreff, generaliseringer, å skille tilfeldig korrelasjon fra kausalitet. Dernest får vi dem til å sette ord på sine observasjoner, og gjerne forsøksvis forklare det de har observert.

De studentene som har vist seg fullstendig ute av stand til å erverve denne kompetansen, har ikke bestått faget. Disse har vi strøket (Immaturus: umoden), med beste samvittighet. Vi har sett det som kjernen i vårt samfunnsoppdrag å utruste våre studenter med slike innsikter og ferdigheter; ståkarakter har vært en garanti fra vår side for at kandidaten besitter et tilstrekkelig minimum av denne kompetansen i det relevante faget.

For kull etter kull, generasjon etter generasjon av studenter har vi hatt dette som hovedbeskjeftigelse. Dette er kjernen i vår kompetanse, innenfor våre respektive fag. 

Og det er derfor det blir så utrolig merkelig å ta innover seg de reaksjonene vi har møtt når vi har uttrykt vår bekymring for at vi ikke lenger stiller de samme kravene til studentene våre. At initiativsystemene i vår sektor, særlig fokuset på gjennomstrømming, tvinger oss som sensorer til å godkjenne besvarelser som aldri hadde fått ståkarakter for ti år siden. At det går inflasjon i både akademiske grader og ikke minst karakterer, slik at en karakter ikke lenger er et pålitelig signal om kunnskapsnivå. At en større aksept for plagiat og KI-genererte tekster, eksistensen av «koking» av oppgaver og den nyoppståtte (?) næringen «oppgaver skrevet på bestilling» viser at et vitnemål eller en grad ikke lenger er en garanti for at kandidaten besitter den kunnskapen vitnemålet før var en relativt pålitelig indikator for.

Denne situasjonen tilsier samtidig at det finnes tilstrekkelig mange studenter som ikke ser seg i stand til å bestå eksamen og oppnå vitnemål på annen måte enn ved det som før kaltes juks. Selv uten et gløtt på SHOT-undersøkelser (studentenes helse og trivsel) som viser at studenter sliter med prestasjonsangst, eksamensangst og ensomhet, tilsier dette samlet at en del studenter egentlig hadde hatt det bedre utenfor akademia.

Slike trekk ved dagens situasjon bekymrer oss som fagfolk, og vi har valgt å være åpne om vår bekymring. Reaksjonene på våre uttalelser er egnet til å skape nye lag av bekymring.

For det første: Den rungende tausheten blant andre «fagfolk på gølvet» i det offentlige rom, samtidig som vi mottar massiv støtte fra de samme fagfolkene på e-post, sosialer medier og via andre kanaler. Denne tausheten burde også bekymre lederne i vår sektor mye mer enn det ser ut til å gjøre, siden det sier noe om den opplevde akademiske ytringsfrihet.

For det andre: De offentlige svarene vi får, er fra akademisk ledelseshold, som uten unntak ber oss om å ta tall, karakterer og utsagn for god fisk. Altså, slutte å se etter bakenforliggende sammenhenger; inntakskarakterer så vel som utgangskarakterer er fullstendig pålitelige, studentene er akkurat like gode som før, eller bedre, faktisk – det er derfor strykprosenten er så lav, studenter er mer motiverte, og underviserne bruker bedre og mer varierte metoder! Vi blir altså bedt om å kansellere vår kritiske ryggmargsrefleks, kjernen i vårt akademiske virke, å underkaste oss «upåvirkelige» systemer, å stole på tallene og pilene, som nesten alle (bortsett fra søkertall) gledelig nok peker oppover og oppover. «Ikke noe galt her!» 

For det tredje: de motiver vi tilskrives for å ytre oss og de karakteristikkene vi blir gjenstand for, er såpass hinsides, at det er lett å forstå hvorfor fagfolk flest lar være å ytre seg før de er blitt pensjonister eller på annet vis har forlatt akademia. Nostalgisk tilbakeskuende mimrer vi etter sigende over den tapte gullalder, vi sammenligner dagens studenter med oss selv, sannsynligvis, vi legger for lite innsats i å motivere studentene våre, vi tilgodeses med et lynkurs i de mest elementære sider ved hvordan dagens UH-sektor faktisk fungerer, og belæres om selvfølgeligheter (som at utdanningskvalitet er et flerdimensjonalt begrep). 

Vi avkreves stadig nye, konkrete bevis for det som omtales som subjektive, ubegrunnede oppfatninger, vi skal føre bevis for nøyaktig hva den påståtte akademiske svekkelsen består i, vi skal foreskrive medisinen for en diagnose som verken er stilt eller tilstrekkelig belyst. Selv om en del konkrete tiltak lett burde kunne gjennomføres straks, for eksempel å knytte den resultatbaserte delen av finansieringssystemet til antall oppmeldte kandidater, ikke til om de består eksamen eller ikke, vil det å foreskrive en effektiv medisin forutsette en grundig tilstandsrapport, og en slik oppnår man best ved å få flest mulig fagfolk i tale.

Dette kunne man relativt greit oppnå dersom fagfolkene i vår sektor hadde tillit til at ledelsessjiktets uttrykte ønske om en konstruktiv debatt var oppriktig ment, og at ens innspill ble mottatt med såpass stort alvor at det føltes verdt å bruke tid på å delta.

Dette er åpenbart ikke tilfelle, og denne kollektive konklusjonen burde bekymre ledere i vår sektor langt mer enn at vi to faktisk tilkjennegir våre bekymringer omkring dagens utdanningskvalitet – om vårt engasjement framstår som aldri så forfriskende.