Debatt ● Vangelsten, Nogueira, og hovelsrud
En kindereggmodell for forskningsfinansiering
Hva hvis vi kunne få mer forskning, bedre forskning og mer tilfredse forskere uten at det kostet noe?
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
FORSKNINGSFINANISERING| Forskersonen publiserte 6. august en meget treffende kronikk av NINA-forsker Bjørn P. Kaltenborn. Der beskriver han en forskerhverdag som i stadig økende grad preges av en kamp for å få forskningsmidler på bekostning av selve forskningen. Det er sunt, og kanskje nødvendig, med en viss konkurranse om forskningsmidlene. Det kan bidra til å skjerpe forskerne, og det kan brukes som et verktøy til å styre hva det skal forskes på. Men nå kan det argumenteres for at det har gått altfor langt.
Forskningsinstituttene tvinges nå til å innrette en stor del av sin virksomhet inn mot selve konkurransen, snarere enn forskningen. Og den tematiske toppstyringen med økende fokus på brukermedvirkning gjør at det blir stadig vanskeligere å få finansiert forskning som stiller kritiske spørsmål til samfunnsutviklingen.
Eksempler på aktiviteter som skal styrke forskernes muligheter for å vinne fram i kampen om forskningsmidler starter med å orientere seg i jungelen av små og store finansieringsordninger. Så begynner arbeidet for å gjøre seg attraktiv for de finansieringsordningene man velger å satse på. De riktige partnerskapene med andre forskere og brukerorganisasjoner skal bygges og det skal designes en riktig profil på sitt eget institutt og forskerne. Forskerne skal være synlige i ulike mediekanaler. Det ligner stadig mer på å bygge instituttet og forskeren som en merkevare som skal selges, snarere enn å bygge kunnskap for framtiden.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Sentralt i dette står bygging av forskerens CV, hvor en nøkkel er å publisere i anerkjente tidsskrifter. Det gjør at forskerne oppmuntres/tvinges til å produsere publikasjoner på løpende bånd. Forskningen som publiseres kan gjerne være av høy faglig kvalitet, men hvis man i et prosjekt kan få publisert fem artikler hvor hver artikkel presenterer en liten del av forskningen, så er det strategisk bedre enn å samle alt i en artikkel. At man kaster bort mye tid for forskeren, for finansiøren, for tidsskriftet og for leseren er opplagt.
Enda har vi ikke kommet til tiden som går med til selve søknadsskrivingen. Det må legges stadig mer arbeid i hver enkelt søknad i form av å etablere partnerskap og svare ut stadig mer detaljerte forventninger til prosjektets innhold, kvalitet og ikke minst resultatenes målbare samfunnsbetydning. På tross av diskursen om ‘banebrytende forskning’, blir det mer aktuelt for forskerne å forfølge de forutsigbare ideene. Da er det lettere å forutsi resultater og hvordan de kan brukes, mens mer spenstige og eksperimentelle ideer lettere kanskje velges bort fordi de kan falle gjennom i evalueringen. Illustrerende for hvor vanskelig denne konkurransen har blitt, er at det i Europa nå har etablert seg et stort marked for profesjonelle forskningssøknadsskrivere som opererer mellom forsker og finansiør.
Med unntak av en del forberedende undersøkelser i arbeidet med søknadene, er alt ovenfor gjort uten at det er forsket en eneste time. Og når søknaden omsider er sendt inn, er det som Kaltenborn skriver, i snitt 90 prosent sannsynlighet for at den blir avvist.
Hva er så alternativet til denne ressurssløsingen? En nøkkel er å finne en bedre balanse mellom grunnfinansiering og den toppstyrte, konkurranseutsatte forskningen. Som illustrasjon har vi laget et scenario som ser på hvordan justeringer i finansieringsmodellen for de norske forskningsinstituttene kan gi oss mer ny kunnskap for pengene.
Vi bruker vår egen forskerhverdag på Nordlandsforskning, et regionalt forskningsinstitutt med hovedkontor i Bodø, som et illustrerende eksempel. Samme situasjon gjelder for de fleste mindre organisasjoner i instituttsektoren. Nær 85 prosent av våre inntekter kommer fra konkurranseutsatte forskningsprosjekter mens 13 prosent er grunnfinansiering fra Forskningsrådet. Når man ser nærmere på tidsbruken til forskerne, viser det seg at i 2020 gikk mer enn en tredjedel av tiden med til å posisjonere seg selv og instituttet til å søke, samt selve søknadsarbeidet. Det går ut over kjerneoppgaven, nemlig arbeid i forskningsprosjektene.
En nøkkel er å finne en bedre balanse mellom grunnfinansiering og den toppstyrte, konkurranseutsatte forskningen.
En effekt av dette er at instituttene blir tvunget til å operere med stadig høyere timerater for å dekke inn tiden som ikke brukes i prosjektene, noe som gir færre forskertimer i hvert enkelt prosjekt og igjen tvinger forskerne til å produsere enda flere søknader. Resultatet blir fragmenterte hverdager, som lett kan slite på motivasjonen hos den enkelte. Dette skaper høy gjennomstrømning av forskere i instituttene noe som ytterligere gjør det vanskelig å bygge gode kompetansemiljøer.
I vårt scenario dobler vi grovt sett grunnbevilgningen fra 13 prosent til 25 prosent av inntektene. Den økte grunnbevilgningen gir grunnlag for tre hovedgrep: (1) Vi kan radikalt øke mengden internt finansierte forskningsprosjekter. (2) Tiden brukt på strategisk arbeid for å vinne fram i konkurransen om midler kan reduseres, hvor vi skjønnsmessig har estimert 20 prosent reduksjon i søknadsarbeid og 50 prosent reduksjon i rent strategi- og markedsarbeid. (3) Som konsekvens reduseres behovet for overhead. Dette gir potensial for å redusere timeprisen betydelig i eksternt finansierte prosjekter, og dermed flere forskertimer per eksternfinansierte krone. I scenariet får vi som konsekvens at timeprisen kan reduseres med mer enn 10 prosent.
Den samlede effekten av punkt 1 og 2 i scenariet er at over 15 prosent av forskernes tid kan brukes på internt finansierte prosjekter. Disse prosjektene kan for eksempel ha som formål å komplementere de eksternt finansierte prosjektene, bidra til at den enkelte forsker kan skape en mer helhetlig portefølje, gjøre det lettere for instituttene å løfte kompetansen til unge forskere samt sette fokus på problemstillinger som ikke er så lette å vinne fram med i konkurranseutsatt og tungt forhåndsdefinert forskning. Disse midlene vil helt opplagt kunne ha stor betydning for den enkelte forskers frihet, trivsel og produktivitet.
Det store paradokset kommer likevel som resultat av punkt 3. I scenariet viser det seg at selv om den økte grunnbevilgningen reduserer behovet for inntekter fra eksternfinansierte prosjekter, medfører den reduserte timeprisen at antall forskertimer fra disse prosjektene likevel holder seg stabilt på eller like under 60 prosent av forskernes tid.
Totalkostnaden for denne forskningen er altså den samme som før. Endringen består i at en større andel av midlene disponeres fritt av det enkelte institutt (nesten dobling fra 13 prosent til 25 prosent av inntektene i scenariet) mens den konkurranseutsatte andelen av inntektene reduseres tilsvarende. I vårt scenario har vi beregnet at denne endringen av grunnbevilgningen vil ha potensial for å gi rundt 25 prosent mer forskning for de samme pengene. Det skal godt gjøres at dette ikke blir et skikkelig kinderegg: Mer forskning, bedre forskning og mer tilfredse forskere.
