debatt:

En hilsen fra en utålmodig statsråd

Tanken på hvor mange kloke kvinner akademia mister hvert år er til å miste nattesøvnen av.

Forskning- og høyere utdanningsministeren er utålmodig etter en kraftig forbedring for å få kvinner opp og frem i akademia. Foto: Siri Øverland Eriksen
Forskning- og høyere utdanningsministeren er utålmodig etter en kraftig forbedring for å få kvinner opp og frem i akademia. Foto: Siri Øverland Eriksen
Publisert Oppdatert

Kvinner gjør det bedre enn menn i alle fag unntatt gym på videregående. Flere kvinner enn menn studerer. Flere kvinner enn menn fullfører høyere utdanning. Det er flere kvinnelige stipendiater enn menn.

Men der sier det stopp.

Kvinner er grovt underrepresentert i akademiske toppstillinger. Tanken på hvor mange kloke kvinner akademia mister hvert år er til å miste nattesøvnen av. Både Norge og verden har for mange problemer som skal løses til at store deler av hjernekraften ikke blir utnyttet til det fulle.

Jeg vil rose alle som går på jobb for å få flere kvinner i toppstillinger i akademia, men skal på ingen måte legge skjul på at jeg er utålmodig etter kraftig forbedring.

Henrik Asheim

Trøsten er at pilene peker riktig vei.

I 2008 var 19,5 prosent av alle landets professorer kvinner. I 2019 var det nesten 32 prosent. De fem siste årene har vi likevel bare sett en bedring på knappe fem prosentpoeng. Det er unektelig bedring, men det er ikke godt nok.

Jeg skulle gjerne sett at statistikken hadde tatt langt større byks de siste seks årene. Jeg er innforstått med at det ved ansettelser i akademia er kvalifikasjonsprinsippet som gjelder. Det innebærer at den best kvalifiserte søkeren til en stilling eller et embete skal ansettes eller utnevnes. Det er et godt prinsipp.

Spørsmålet er hvor det går galt på veien. Evner og talent er jevnt fordelt i befolkningen. All den tid kvinner er overrepresentert i alle andre faser av utdanningsløpet burde vi sett flere komme seg til topps.

Hvert år gjør Kunnskapsdepartementet det klart for institusjonene at vi forventer at de arbeider aktivt for å fremme like karrieremuligheter for kvinner og menn i akademia. Underforstått i dette ligger det både en innrømmelse og et krav:

  1. Kvinner og menn har ikke like karrieremuligheter i akademia i dag.
  2. Institusjonene gjør ikke en god nok jobb for å holde på kvinnene.

Når det er sagt glemmer jeg ikke det gode arbeidet som gjøres. Det er mange som gjør en betydelig jobb med å støtte opp om tiltak som kan bidra til bedre kjønnsbalanse og mer mangfold ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter.

Kvalifiseringsstipend, startpakker ment som tilretteleggingsstøtte for kvinner på mannsdominerte fagområder, kallelse av kvinner til professor II-stillinger, og etablering av letekomiteer for å identifisere potensielle kvinnelige søkere er blant dem.

Mitt budskap er derfor todelt: Jeg vil rose alle som går på jobb for å få flere kvinner i toppstillinger i akademia, men skal på ingen måte legge skjul på at jeg er utålmodig etter kraftig forbedring.