En fortelling om tiden etter terroren

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

22. juli er fortellingen vi ikke blir ferdige med. Men det er også en fortelling vi må plassere i en fortid. Og hvordan vi plasserer den i fortiden er en av de mest interessante diskusjonene i vår tid. Noen vil «aldri glemme». Andre vil «gå videre».

Filmen har fått en snedig tittel; Generasjon Utøya. Den sier nettopp at det som skjedde denne regntunge sommerdagen i 2011 peker langt utover det de involverte opplevde - selv om deres opplevelse er helt sentral. For en hel ungdomsgenerasjon ble dette også en merkestein med evig symbolverdi.

FAKTA

Generasjon Utøya

Kinopremiere: April 2021

Medvirkende: Ina Libak, Kamzy Gunaratnam, Line Hoem og Renate Tårnes.

Sjanger: Dokumentar

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen

Språk: Norsk

Snart er det ti år siden terroren. Film har spilt en viktig rolle i vår måte å bearbeide den på. Og nå har vi nok en film her. En dokumentar som følger fire av de overlevende fra Utøya i årene etter det som skjedde. Det er Ina, Kamzy, Renate og Line. Her presentert kun med fornavn fordi de aller mest er til stede som mennesker, som fire unge kvinner som lever videre i noen liv som ble brutalt endret.

Gjennom fire fortellinger får vi mange innspill og situasjonsbilder som til sammen danner den framstillingen regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen har søkt. Det begynner med minnefylt refleksjon under vandring på Utøya. Vi får også være med på sommerleir fra etter at AUF tok øya tilbake. Og så er det mye politikk. Ikke minst fordi Ina og Kamzy - som er viet mest plass i filmen - viser fram sin politiske hverdag nå. For de er ikke bare privatmenneskene, de er også leder i AUF og varaordfører i Oslo.

Generasjon Utøya føles som et nødvendig dokument fordi den lar oss som ikke ble så direkte berørt få henge med i den neste delen av livene til de som ble det. Det er interessant (et følelseskaldt ord, slår det meg) for oss å være med på dette. Vi får vite at det er vanskelig å leve med sinn som er rystet, med kropper som har vært gjennomboret av kuler og med tunge tanker om at man kanskje kunne gjort noe annerledes da det skjedde.

Dessuten er det en stor bør å bære en nasjons etterarbeid på sine skuldre, som Ina er inne på mens hun sitter i gresset på Utøya en stille sommerdag flere år etter hendelsene.

Men de unge kvinnene går videre. Jeg legger merke til at rulleteksten forteller at filmen er dedikert til de som mistet livet. Det er forståelig og rett. Men den er også - i sin kunsteriske form - dedikert til de som skulle gå videre, og som har gjort det. Filmen er laget som en flettverkshistorie der de ulike aktørenes liv presenteres både sammenhengende og separat. Klippingen er gjort med nennsom hånd.

De unge sosialdemokratene viser tydelig at de ideene som samlet dem er levende fremdeles. Alle fire gir uttrykk for at de har valgt å gå videre med dem, selv om mørke krefter i samfunnet får mye oppmerksomhet i debatten - også i årene etter at rosetoget samlet oss.

Innimellom slår det meg at de nesten er for flinke. Livet er ikke enkelt etter traumatiske opplevelser. Men deres prosjekt er ikke lidelsesfortellingen, det er hvordan man vandrer videre.

Generasjon Utøya er sobert lagt opp. Den gir et relativt lavmælt innspill til måter å leve videre på. Men den er aldri i tvil om sine verdier.

***

Filmen får kinopremiere i april. Den kan sees digitalt denne helga på Human Internasjonale dokumentarfestival.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.
-