En film om Black Lives Matters

For tiden er det to saker som dominerer nyhetsbildet fullstendig. Den ene handler om et virus, den andre om rasisme - som mange også har begynt å kalle et virus med pandemiske proposjoner.

Regissør Spike Lees nye film «Da 5 Bloods» treffer tidsånden perfekt når det gjelder det sistnevnte temaet. Det er mye av ånden bak slagordet «Black Lives Matter» i denne filmen, som har premiere på Netflix 12. juni.

Kort fortalt handler filmen om fire afroamerikanske menn i godt voksen alder som reiser til Vietnam, landet de tilbrakte noen ungdomsår i som en del av den amerikanske okkupasjonsstyrken på 60- og 70-tallet.

Nå er de blitt enige om å reise tilbake for å finne levningene av den femte kameraten, Stormin Norman, som ble drept i krigshandlingene. Det skal vise seg at de leter etter noe annet også; en metallkiste med gullbarrer som de fant og gravde ned mens de var i tjeneste.

Ett viktig tema i filmen er at også i Vietnam var afroamerikanerne marginaliserte. En av karakterene sier at de ofte var kanonføde, mens de hvite collegeguttene prøvde å holde seg unna direkte kamper.

Ulikhetene ble tydelige for karakterene i denne filmen da de tjenestegjorde på vegne av USA samtidig som Dr. Martin Luther King ble drept hjemme i Memphis i 1968. Landet de sloss for drepte en av deres høyst respekterte ledere.

«Da 5 Bloods» må delvis betraktes som Spike Lees traumebearbeiding. Det er hele tiden følbart for den afroamerikanske befolkningen i USA at de stiller svakere og er mer marginaliserte enn den hvite majoriteten.

Lee tar fortellingen ut av USA, og plasserer den der den smerter mest for et par generasjoner amerikanere, nemlig i Vietnam. Men han forlater aldri egentlig det amerikanske. Han bare arbeider med det et annet sted.

Selv om Ho Chi Minh byen og den vietnamesiske landsbygda er bakteppet, handler denne filmen nærmest utelukkende om USA. En av mennene viser sin frustrasjon over USA ved å erkjenne at han har stemt på Trump, og går rundt med en MAGA-caps (Make America Great Again-caps). Han sier at han er lei av å ikke det få det han fortjener.

Spike Lee er en viktig stemme i USA. Han har gjennom mange filmer diskutert segregering, undertrykkelse og rasisme. Han har bygget seg opp til verdensberømmelse, noe ikke minst oppdraget som juryleder i årets Cannes-festival bekreftet. Forrige gang vi hørte fra ham var med filmen «The Black Klansman» (2018). Derfor var det god grunn til å ha høye forventninger til den nye filmen.

Fakta

Da 5 Blood

• Skuespillere: Delroy Lindo, Jonathan Majors, Clarke Peters, Norm Lewis, Isiah Whitlock, Jr., Mélanie
• Thierry, Paul Walter Hauser and Jasper Pääkkönen, Johnny Trí Nguyễn, Lê Y Lan, Nguyễn Ngọc
• Lâm, Sandy Hương Phạm, Jean Reno, Chadwick Boseman
• Regi: Spike Lee
• Manus: Danny Bilson, Paul DeMeo, Kevin Willmott and Spike Lee
• Lengde: 2.36
• Premiere: Netflix 12. juni 2020

Denne gangen innfrir Lee bare delvis. Han gjør noen valg for filmen som gjør den kunstnerisk mindre helstøpt enn den kunne vært. Ett slikt valg er å falle hen til en trang til å være historielærer.

I løpet av filmen - og i begynnelsen og slutten - presenteres vi for opptak og bilder som viser «brothers and sisters» som kjempet for saken eller var symboler for den. Det er Muhammed Ali, Malcolm X, Dr. Martin Luther King, Tommie Smith, John Carlos, Bobby Seale, Angela Davis, Aretha Franklin og andre. Scener i filmen som burde kunne bære seg selv avbrytes av «fotnote-lesing». Det blir for pedagogisk og bryter flyten og drivet i fortellingen. Både det dramatiske - og faktisk også det politiske - potensialet svekkes av et slikt valg.

Et annet, og like stort problem, er Lees ubesluttsomhet i å definere hva slags film dette skulle bli. Er det et politisk drama, en komedie med alvorlige undertoner, eller kanskje bare en fortelling om en «guttetur» til Vietnam som viser seg å bli langt mer dramatisk enn planlagt? Vi får innslag av høystemt og søtladen nasjonalromantikk (på vegne av USA, om noen skulle være i tvil), splatter (!), action og identitetsundersøkelse (ganske mye av det siste). De fire manusforfatterne, hvorav Lee er en av dem, har tilsynelatende hatt problemer med å finne en omforent og helstøpt helhet med ett kunstnerisk særpreg. Det blir litt for lapskauspreget.

Det er forstyrrende i en film som også byr på gode kvaliteter. Opprinnelig var manuset skrevet av to av manusforfatterne og handlet om fire hvite kamerater. Det skulle regisseres av Oliver Stone, som trakk seg. Deretter overtok Lee regissøroppgaven - og har nok påtatt seg oppgaven å vri manuset i den retningen som er nevnt.

Fra å ha vært et prosjekt med to hvite manusforfattere og en hvit regissør, er det altså supplert med en afroamerikansk manusforfatter og en afroamerikansk manusforfatter/regissør. Kan det være en gjentagelse av historien om de mange kokkene og det tiltakende sølet? Den klare «Black Lives Matter-»tonen er åpenbart tilført i prosjektets senere faser.

Flere enkeltscener er svært gode. En scene på en båt der en slitsom selger av levende høner trenger seg på, står fram som et eksempel på det. Kameratskapet mellom de fire er både varmt og det settes dessuten på prøve i flere andre gode scener. Afroamerikanerne er «soul brothers», men ikke nødvendigvis forlikte.

Den originalskrevne musikken Lee har valgt, fungerer ikke særlig godt. Deler av lydsporet høres ut som det gjorde i store Hollywood-produksjoner for femti-seksti år siden. Gammeldags altså, og delvis svulstig. Dessuten forstyrrende i forhold til en del sceners filmatiske innhold. Da er valget av låt til traileren (og til en av de tidlige scenene) langt bedre: «Time Has Come Today» med The Chamber Brothers. Den gir både tidsånd, og passende kulturell kontekstualisering.

Spike Lee leverer ikke helt overbevisende denne gangen. Kanskje bør han forsøke å bevege mer «ned på bakken» i sitt neste prosjekt. Muligens kan han framstå mer overbevisende ved å reise hjem til den vanlige amerikaner - til afroamerikanerne - som hans kunstneriske og politiske prosjekt er orientert mot.