Det er ikke sikkert han kan hjelpe naboen med å fikse pc-en. Men programmeringen Petter Bjørstad lærte i 1970, den funker ennå.
En embetsmann har fått avskjed i nåde
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Den ene kongen utnevnte han til embetsmann. Neste i kongerekken fikk brev fra Petter Bjørstad, der han ba om avskjed i nåde.
Det er slik man blir — og blir pensjonist som — embetsmann. Frem til 1989 ble professorer oppnevnt av Kongen i statsråd. Bjørstad selv ble utnevnt 6.desember 1985 — på sin 35-årsdag.
— Vi er en utdøende rase, humrer professoren.
I dag fyller han 70, og blir altså pensjonist.
Fra New York til Bergen
Det var ikke selvsagt at det skulle bli Bergen for bærumsgutten. Etter utdanning som sivilingeniør ved daværende NTH i Trondheim, doktorgrad ved Stanford universitetet i USA og deretter stilling ved New York university, bestemte Bjørstad og konen seg for å reise tilbake til Norge. De ville ikke stifte familie mens de bodde i millionbyen. Bjørstad hadde benyttet årene godt, og fått publisert en hel del. Hjemme i Norge ble det småbarnsliv, ingeniørjobb i Det Norske Veritas og forskningsaktivitet på kveldstid.
Men så ble det altså lyst ut en stilling i Bergen. Universitetet i Bergen hadde opprettet et Institutt for informatikk, med utgangspunkt i det eksisterende Matematisk institutt. Nå hadde UiB fått tillatelse fra departementet til å opprette en professorstilling. Den søkte 34 år gamle Bjørstad - og fikk.
— Jeg fikk vite om sommeren at jeg fikk jobben. Men det tok litt tid for Kongen å lage dette statsrådet, smiler Bjørstad.
Han forteller at bakgrunnen for at professorer skulle være embetsmenn, var at de skulle kunne komme på kant med arbeidsgiver uten å risikere å miste jobben. En embetsmann må fradømmes stillingen sin.
— Dette minner om dagens debatt om ytringsfrihet i akademia?
Bjørstad humrer.
Hundre ansatte
Like lite som det var selvsagt at han skulle flytte til Bergen, så var det heller ikke selvsagt at professoren skulle bli værende ved UiB. Opp gjennom årene har Bjørstad blitt oppfordret til å søke andre stillinger. Noen av dem, som en stilling i Sveits, fikk han ikke. Den gikk til en nobelprisvinner.
I stedet har han vært professor, instituttleder i åtte år og styremedlem ved UiB i to perioder. Instituttet som begynte med han selv og noen til, har nå over hundre ansatte. Tallet på studenter har økt mye, men litt i perioder. Først rundt 1990, så de siste årene. De seneste årene har det kommet flere kvinnelige studenter, og nå har instituttet også flere kvinnelige professorer, og kvinnelig instituttleder.
— Hva er egentlig informatikk?
— Det handler om programmering, som egentlig er en oppskrift som forteller hva en datamaskin skal gjøre og hvordan den skal gjøre det. Det er egentlig ikke så annerledes enn en oppskrift i en kokebok, sier Bjørstad.
Professoren sier at man ikke trenger å være veldig god i matematikk, men at logikk og struktur er viktig. Ferdige studenter jobber blant annet med datasikkerhet, visualisering og logistikk, men også bioinformatikk er et stort fagfelt. Genomet er den arvemessige informasjonen til en organisme. For mennesker er genomet nesten likt - fordi man er mennesker. Men vil for eksempel kreftpasienter ha noe felles som andre mennesker ikke har? Det kan bioinformatikere finne ut.
Ikke sist med det siste
Bjørstad forteller at han en gang på 1980-tallet var med og kjøpte inn en nasjonal datamaskin til hele 100 millioner kroner. Det var veldig mye penger, og datamaskinen skulle betjene alle forskerne i Norge.
— Den hadde brøkdelen av kapasiteten til hva en iPhone har i dag.
Det var en student som tok ordet og lurte på hva jeg, som hadde vært her så lenge, kunne om informatikk.
Petter Bjørstad
— Er dere som er gode i informatikk også flinke til å ta i bruk alle de siste digitale verktøyene først?
— Nei, humrer Bjørstad.
— Min gamle nabo ringte til meg da PC-en sviktet. Men det har jeg null peiling på. Det er det vi sier til potensielle arbeidsgivere også: Vi gir ikke studentene nødvendigvis opplæring i ett spesifikt program. Men vi skal gjøre dem i stand til ganske enkelt å sette seg inn i og kunne bruke et program, og skjønne hvordan det fungerer.
Han begynte å studere i 1970, noe som betyr at det er femti år siden han lærte å programmere.
— Da jeg var instituttleder, oppfordret jeg i min velkomsttale studentene til å engasjere seg. Da var det en student som tok ordet og lurte på hva jeg, som hadde vært her så lenge, kunne om informatikk. Men det handler om å bygge en grunnmur. Det vi lærer studentene, skal de kunne bruke 20-30 år senere, sier Bjørstad, og legger til at han nå ser at hans egne studenter har blitt godt voksne. De første han underviste har rundet 50.
Tjente gode penger - og gav videre
Fra leiligheten på Nesttun i Bergen har 70-åringen storslagen utsikt over Nordåsvannet. Men det er fjellet som er hans rette element. For 10 år siden, da han fylte 60, ga han 25 millioner til Den norske turistforening (DNT). Pengene ble brukt til å opprette en stiftelse for fjellsport.
— Man burde slutte å gi gaver til sekstiåringer. Og flere burde innse at det er større glede i å gi bort enn å få, sier Bjørstad.
Samtidig er han tydelig på at han har det mer enn greit økonomisk: Selskapet han startet på slutten av 1990-tallet, og som utviklet programvare, vokste og hadde på slutten 30 ansatte. Selv var Bjørstad gründer og investor. Så kom tilbudet fra et amerikansk selskap. De ville kjøpe selskapet. Prislapp: 250 millioner.
— Det var et godt tilbud, og styret måtte ta stilling til det. Og det var flere enn meg som tjente gode penger, sier Bjørstad, og forteller om nylig uteksaminerte kandidater som fikk råd til å kjøpe leilighet i Fjellveien i Bergen og om en ansatt som fikk råd til å være mer hjemme mens barna var små.
— Det er hyggelig.
Bjørstad valgte altså å gi bort halve gevinsten. Han forteller at han fremdeles er en aktiv friluftsmann. Senest dagen før var han på en seks timers fottur i Nordhordland.
Men det finnes regler: Bjørstad samler på fjelltopper, og for å bli definert en topp må det være hundre meter ned på alle sider.
— Så i går gikk jeg opp på en topp der det var 115 høydemeter ned. Hadde det vært 92, hadde jeg ikke gått opp!
I utlandet er regelen annerledes, der må det være 1500 meter ned for at fjellet skal telle i statistikken.
— Jeg var i Kenya og gikk på fjell i februar, sammen med enn venn fra USA. Det var en Guds lykke at vi fikk gjort det før koronaen kom, sier Bjørstad.
Flere turer
Bjørstad ble nylig takket av fra vervet som medlem i universitetsstyret ved Universitetet i Bergen. Han er ferdig med vilederoppgaver, men skal være med på en digital konferanse i desember. Ellers er planene å lede flere turer i DNT, både til fots og på ski.
Men om han nå faktisk blir pensjonist? Tja.
— Jeg er jo fremdeles professor. Men jeg slutter å få lønn.
