På Sri Lanka lagde de en app — i Norge grep man til penn og papir

Vi snakker 26. januar 2020. Man oppdager de første mistenkelige tilfeller av covid-19 på Sri Lanka. Men på Sri Lanka er de heldige. Langt heldigere enn i Norge, skal det etterhvert vise seg.

FAKTA

Kristin og Jørn Braa

Kristin Braa (61)

• Hovedfag fra 1989
• PhD fra 1995
• Professor fra 2000

Alt fra og ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Jørn Braa (68)

• hovedfag fra 1988
  
• PhD: 1998
  
• Professor 2010
  

Alt fra og ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

På Sri Lanka er de deltakere i HISP (Health Information Systems Programme), et globalt nettverk koordinert av Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Programmet utvikler helsedatasystemer først og fremst i det globale sør. På Sri Lanka har de derfor installert det globale helseregistrerings-systemet DHIS2 (District Health Information Software).

Gjennom dette klarer de raskt å få utviklet en lokaldesignet app for å håndtere smitte og smittesporing. Denne læringen ble spredt til mange land.

Med penn og papir stenger Norge ned

På Sri Lanka har de altså etter få dager en app. I Norge sitter man i slutten av februar fortsatt med penn og papir og registrerer smittetilfeller og prøver å jobbe med smittesporing.

Det er uoversiktlig for å si det litt forsiktig. Det ender med full nedstengning av Norge den 12. mars. Det var ikke bare smitten som var ute av kontroll, registrering tar altfor lang tid og myndighetene hadde ikke mulighet til geografisk, regional og nasjonal oversikt og kontroll.

Derfor måtte Norge stenge. Helt ned. Det har kostet mange dyrt.

Sri Lanka er «verdensberømte» for å være først ute med digitale løsninger for smittesporing. Sri Lanka ligger også svært lavt på statistikk over antall smittede og ikke minst døde.

— Vi kan ikke bevise at det bare er fordi de i løpet av få dager hadde et helt unikt smittesporingsverktøy på plass, men det kan umulig ha vært en ulempe, sier Kristin Braa til Khrono i slutten av november 2020.

DHIS2 for smitteoppsporing er nå i bruk i 36 land. Og fra juni også i bruk i 270 kommuner i Norge gjennom 2 leverandører; KS (Kommunenesektorens organisasjon) gjennom Fiks-plattformer og en selvstendig aktør med navnet ReMin.

Søskenpar i førersete

Selve DHIS2-plattformen brukes i 72 land, og arbeidet med plattformen og utviklingen av lokal tilpasset design er koblet opp mot 15 regionale kontorer. I et udiskutabelt førersete sitter søskenparet Jørn og Kristin Braa.

Dette helseregistreringssystemet var det Jørn Braa som tok initiativet til i postapartheid-tiden i Sør-Afrika. I 1994. Etterhvert fikk han koblet på også sin søster Kristin Braa.

Utenriksdepartementet og Norad har vært sentrale bidragsytere. Forskningsrådet har også gitt penger. Universitetet i Oslo og Institutt for informatikk har vært helt avgjørende støttespillere.

— I dag er alle globale helseaktører med å finansiere plattformen, forteller Kristin.

Utviklingen støttes av en rekke investorer, blant annet Gates Foundation, Pepfar, The Global Fund, Gavi, WHO, Unicef, CDC og Norad.

Dobbeltfører i Asker kommune

Åtte måneder etter at Norge stengte helt ned første gang treffer vi søsknene Braa, og de har mottatt en internasjonal global helsepris, prestisjetunge Roux-prisen.

Prisen gikk i fjor til det medisinske tidsskriftet Lancet.

— Denne prisen mottar vi på vegne av et stort fellesskap, sier Jørn og Kristin Braa.

Og de mottar prisen nettopp for sitt bidrag inn i pandemiarbeidet og smittesporing.

Samme dag som vi treffer prisvinnerne er det et oppslag i Aftenposten om Braa-søsknenes hjemstedskommune, Asker. Om hvordan man i denne kommunen sliter og kommune sitter og dobbeltfører testresultater. Først inn i det ene systemet og så manuelt over i det andre systemet.

— Dette oppleves veldig sterkt som et viktig historisk øyeblikk. Det globale nord har her veldig mye å lære av helsesystemene det globale sør har utviklet gjennom 25 år, understreker Jørn Braa.

Søster Kristin snakker på inn og utpust. Jørn får ikke slippe til veldig lett, men tar ordet og plass når han syns han skal ha det.

I andre intervjuer har Kristin uttalt at hadde man visst hva ADHD var da hun var liten, da vet hun hvilken merkelapp de hadde putta i panna hennes.

Hun og bror Jørn står fortsatt på et radikalt ståsted, og har vært kjent både som husokkpanter og ml-er. Og Kristin, hun satt i lenkegjengen da Altavassdraget ble truet.

— For oss handler dette prosjektet om å redde verden. Det handler om å gi muligheter for en bedre helse, men samtidig karriere, jobbmuligheter og evne til å forsørge sin familie for våre deltakere i det globale nettverket, trekker både Jørn og Kristin fram.

Nominert av Camilla Stoltenberg

De to ferske prisvinnerne understreker at deres HISP-program er et grasrotprosjekt som har utviklet seg til å bli en global standard for helseinformasjon. De trekker fram at det handler om aksjonsforskning og at de gjennom programmet og Universitetet i Oslo har utdannet 65 doktorgradsstudenter. De fleste fra det globale sør.

I dag består HISP av 15 grupper med deltakere fra hele verden. Det er særlig programvaren DHIS2 som trekkes fram i begrunnelsen for tildelingen. DHIS2 er altså et verktøy for innsamling, validering, analyse og presentasjon av helsedata.

Plattformen er finansiert av nasjonale og internasjonale bistandsaktører. Nettverket samarbeider med Verdens helseorganisasjon (WHO), og de har nylig inngått en femårig avtale med Det amerikanske folkehelseinstituttet (CDC) for å videreutvikle DHIS2 som et verktøy for sykdomsovervåkning og smitteoppsporing.

I en pressemelding blir det fortalt at det er direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet (FHI) som har nominert de to professorsøsknene til Roux-prisen.

— Jørn Braa og Kristin Braa har gjort et fremragende og visjonært arbeid med å etablere et globalt system for sykdomsovervåking og for data fra helsesystemer, sier Stoltenberg til UiOs nettsted Titan.uio.no.

Revolusjonert innsamling av helsedata

Systemet har revolusjonert innsamling og bruk av helsedata i disse landene. Man trenger ikke dyrt utstyr og dyre lisenser for å bruke systemet, som er basert på åpen kildekode.

Det holder med mobiltelefoner og enkle pc-er. Ofte innrapporteres helsedata med sms.

Da ebola-viruset brøt ut høsten 2014 fikk Braa og co en desperat epost fra Liberia. Der trengte de hjelp for å få kontroll over spredningen.

Det er interessant å merke seg hva Kristin Braa forteller til UiOs egen internavis på Det matematisk naturvitenskapelige fakultet, Titan, i 2016:

— Vi hev oss rundt og reiste ned og bidro så godt vi kunne. Vi skaffet oss verdifull kompetanse, som vi kan bruke neste gang det skjer.

Det skulle gå fire år før man var der igjen og covid-19 rammet verden som en pandemi.

Og plutselig var man ikke bare i det globale sør, men også i det globale nord interessert i det søsknene Jørn og Kristin Braa får til.

Gamle helter blir som nye

Professorene Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard utviklet objekt-orientert programmering og programmeringsspråket Simula på 1960-tallet.

I 2001 mottok de Turing-prisen for oppfinnelsen – en pris som gjerne kalles informatikkens «Nobel-pris». Deres bidrag til informatikken regnes i dag som et av de mest betydningfulle forskningsresultater i det forrige århundre.

Det nye informatikkbygget i Gaustadbekkdalen heter Ole-Johan Dahls Hus, mens det forrige bygget heter Kristen Nygaards Hus. De to unike forskerne døde med bare en drøy måneds mellomrom i 2002.

De to nestorene i informatikk satte en standard for informatikkforskningen i Norge, og på deres skuldre står nå Kristin og Jørn Braa som internasjonalt anerkjente på nesten samme nivå.

— De har begge to vært viktig, men Kristen Nygaard ble ikke bare en forsknings- og samarbeidspartner, men også en svært nær venn, forteller Jørn, og legger til:

— Han var læreren vår og Kristin endte opp som sjefens hans i en periode. Kristen bidro ikke bare på programmeringssiden, men også på metodesiden. For oss er aksjonsforskning som metode helt vesentlig. Også her var Kristen Nygaard en pioner. Han jobbet etter disse metodene innenfor norske fagforeninger. Vi tok med oss både programmeringen og aksjonsforskningen til det globale sør, og det har jo blitt suksess, men det har tatt tid, understreker Kristin, og Jørn legger til:

— Det er viktig å få med seg at vi startet opp så langt tilbake som i 1994. Uten samarbeidspartnere som Universitetet i Oslo, Norad og Forskningsrådet hadde jo ikke dette vært mulig. Vi har brukt 25 år på å bygge det opp, da må man ha samarbeidspartnere som evner å tenke veldig strategisk og langsiktig. Vi er heldige som har hatt denne muligheten, mener Jørn.

Informatikk - en vitenskap?

I 1982 studerte undertegnede informatikk ved Universitetet i Oslo.

— Vi satt i brakker utenfor det gamle fysikkbygget i kø på terminalstua midt på natta for å få maskintid for å løse oppgaven vår. Det føltes liksom litt symbolsk dette at vi var plassert utenfor de gamle bygningene under så kummerlige forhold. Informatikk som fag var ikke stuereint som akademisk nok og en vitenskapelig disiplin. Har det blitt bedre?

— Bedre har det blitt, men mye er ved det gamle. Det er fortsatt svært mange som ikke skjønner at informatikk slett ikke først og fremst handler om hvordan vedlikeholdet nettverket eller sørger for at datamaskinen er virusfri. Vi er forskere og akademikere like gode som alle andre på UiO, responderer de to.

Begge understreker at de føler seg svært godt behandlet på Universitetet i Oslo, og at de er utrolige glade for den oppbackingen og frie rollen de har fått lov til å spille ved instituttet.

— Her har vi absolutt ingenting å klage på. Men vi opplever og oppdager likevel altfor ofte at vi informatikere som forskere ikke har plass ved de rette bordene, der mange viktige beslutninger blir tatt. Der penger blir fordelt. Og det er mye som fortsatt sitter i veggene, sier Kristin og legger til:

— Informatikk er en ung vitenskapelig disiplin. Det sitter fortsatt langt inne for sentrale forskningsmiljøer, også ved Universitetet i Oslo, å anerkjenne at informatikk, først og fremst ikke er et verktøy, på lik linje med en kalkulator, men er et selvstendig vitenskapelig fagområde.

— Men mangel på status har aldri stoppet oss for å si det slik, slår Kristin fast.

På nye fargede stier

Det glitrer i gult, turkis og ikke minst kinarød når vi vandrer rundt i de splitter nye lokalene til programmet HISP, der altså toppsjefen heter Kristin Braa.

I tillegg altså professor på Institutt for informatikk på UiO. Professor har hun vært siden 2000.

— De hadde ikke plass til oss lengre på instituttet, og tilbød oss disse lokalene. Jeg sa det er helt ok hvis jeg får full råderett over all design. Og det fikk jeg og her er resultatene, viser Kristin fram, med må vi kunne tilføye, svært dårlig skjult stolthet.

— Farger, inndeling, kontorer og møterom, og snart et shuffelrom med plass til shuffelbord og bordtennis, alt har jeg designet, forteller hun og åpner døra til en knallgult rom.

En brorpart av veggene i lokalene har dog fargen rød.

— Kinarød altså. Jeg så nettopp et oppslag i Dagsrevyen om fargen røds betydning i Kina. Rødt betyr suksess og brukes derfor så mye som mulig. Det tror jeg på, ler Kristin,

Før vi kommer så langt har vi også besøkt designerlabben Her finner vi de samme fargene. Her holder vanligvis 24 masterstudenter til.

Denne dagen er vi heldige. Noen masterstudenter er innom, og de holder behørig og god avstand.

— Vi har vært heldige. Vi har jobbet digitalt i 25 år. Dette er hverdagen vår, slik har vi samarbeidet med resten av verden svært lenge. Likevel merker også vi savn etter å treffe folk og diskusjonene tvers over bordet. Derfor slipper vi studentene til en gang i blant, forteller Kristin.

Det normale er at studentene her gjør sitt feltarbeid ute i verden. Denne høsten skulle eksempelvis en gruppe vært i Mosambik.

— Men det er selvsagt avlyst og selv om man holder digital kontakt, gir ikke dette helt den samme læringen for studentene, forteller Kristin og legger til:

— Vi må gjøre det beste ut av det, og det klarer disse studentene veldig bra.

Storforbruker av kvoteordningen

Kvoteordningen ble innført i 1994-95. Det var til enhver tid 1100 kvotestudenter i Norge. Studentene fikk ordinær støtte gjennom Lånekassen, men reiste de hjem etter endt utdanning, fikk de ettergitt lånet. Kvoteordningen ble evaluert i 2013 og rapporten var på høring i 2014.

Rapporten om kvoteordningen konkluderte med at utviklingsgevinsten av kvoteordningen var god, men ikke internasjonaliserings-gevinsten for de norske institusjonene. Dette var hovedargumentet for at ordningen er avskaffet fra 2016.

Med statsbudsjettet for 2016 kom regjeringens beslutning om å avvikle kvoteordningen og at det ikke skulle bli tatt opp flere studenter gjennom dette systemet fra studieåret 2016/17, men at ordningen ble faset ut for de studentene som allerede var inne i systemet.

— Gjennom vårt program har vi hatt 65 PhD-studenter gjennom kvoteporgrammet. De har alle reist hjem, og vi har må jeg understreke bare «mistet» to av disse. De andre er fortsatt knyttet til vårt program og jobber i nettverket, forteller Kristin.

Jørn legger til:

— Man hadde en hel unik løsning. Gjennom ordninger finansiert av Norad, det som ble kalt stipendprogrammet og senere Noma for masterprogram og kvoteordningen for PhD hadde man et helt unikt opplegg for å skaffe studenter fra det globale sør en nødvendig utdanning i form av en hel grad, som de så kunne ta med seg hjem, og gjennom dette bidra til utviklingen i hjemlandet sitt. For vårt prosjekt var ordningen helt avgjørende. Og det er fortsatt helt uforståelig at den ble avviklet. Kanskje særlig fordi alle fakta viste jo at ordningen fungerte svært godt, sier Jørn.

Han legger til at HISP og DHIS2 ble utviklet basert på disse ordningene over 20 år.

Kristin legger til:

— Det som ble etablert gjennom Norpart som et alternativ der studenter får lov å komme å ta enkelte fag her svarer ikke til de behov mange studenter har. Vi håper fortsatt det er mulig å få Stortinget til å forstå hvilken helt unik ordningen de avviklet, sier Kristin håpefullt.