Debatt
En digital utdanningskløft
Pandemien har gjort at det er all grunn til å rope varsko for tilgangen til høyere utdanning. Men å heve stemmen er for mange vanskeligere enn noen gang.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den pågående pandemien har tvunget frem en superrask digitalisering for oss alle, og utdanningstilbudet er intet unntak. Både i Norge og de aller fleste andre land pågår nå utdanning enten delvis eller helt via løsninger som Zoom og Teams. I mange land fører dette til et økende skille mellom fattig og rik: nå er det de som har tilgang til datamaskiner og internett hjemme som har tilgang til utdanning.
Samtidig har det blitt vanskeligere å ta til gatene for å vise sin misnøye eller bruke universitetscampuser som møteplass for politiske diskusjoner. Sivilsamfunn over hele verden opplever at det politiske handlingsrommet blir betraktelig innskrenket når de bare kan bruke digitale kanaler for å nå beslutningstakere, og dette gjelder også for studenter og akademikere.
Siden SAIH ble stiftet for snart 60 år siden, har vi sett mange fremskritt for tilgang til høyere utdanning i mange land. I Zambia har vår partnerorganisasjon Zanec bidratt til en lånemekanisme som gjør utdanning tilgjengelig for flere. I Colombia har vår partnerorganisasjon CRIC etablert urfolksuniversitetet UAIIN som styrker urfolks rett til og tilgang til relevant utdanning. I Sør-Afrika har Fees must fall-bevegelsen klart å bremse økningen i skolepenger.
Mange av organisasjonene vi i dag samarbeider med i Latin-Amerika, Asia og Afrika jobber med politisk påvirkning for mer rettferdig tilgang til høyere utdanning, mer inkluderende utdanning og med dokumenteringen av overgrep mot studenter og akademikere. Pandemien har gjort deres arbeid vanskeligere og i noen tilfeller umulig.
Studentsolidaritet er viktigere enn noen gang før.
Sunniva Folgen Høiskar
Studentbevegelser som tradisjonelt kunne bruke campus og demokratiske organer på universitetene sine for å bli hørt, blir i dag ikke inkludert i politiske og administrative prosesser som har avgjørende betydning for studentene. På grunn av pandemien kan de heller ikke protestere mot utelukkingen fra beslutningsprosesser. Deres virkelighet ekskluderes i mange tilfeller fra beslutningsgrunnlaget.
Hvilke konsekvenser krisen har for sårbare grupper får liten plass i offentlig debatt. Hva langtidsinnvirkningen for tilgang til høyere utdanning vil bli, er heller ikke på agendaen. Med det som bakteppe vokser det frem en ny virkelighet basert på hvem som har tilgang til den digitale verdenen og hvem som ikke har det. Dermed er fremskritt som har gitt mer rettferdig tilgang til høyere utdanning på vei tilbake uten at noen kan si ordentlig ifra.
Det interkulturelle universitetet URACCAN i Nicaragua som SAIH samarbeider med, jobber blant annet med å få undervisningen over på nett. Som i mange andre deler av verden mangler den tekniske infrastrukturen og de må bruke store summer på innkjøp av servere og bedret internettilgang på landsbygda.
Universitetet UAIIN i Colombia har gjort noe av det samme: Med støtte fra SAIH jobber de med å forbedre den digitale læringsplattformen til universitetet, kjøpe inn ekstra utstyr og se på muligheten for å forbedre internettilgangen i noen rurale lokalsamfunn. Andre partnere har iverksatt tiltak som å sende ut fysisk opplæringsmateriell til elever som enda ikke har tilgang til nett, mens de også ser på hvordan de kan bistå studenter og familiene deres med andre grunnleggende behov for å sikre at de har muligheten til å gå tilbake til skolen når ting normaliseres. Slik må vi og andre solidaritetsorganisasjoner tilpasse vårt arbeid til å bistå der det i øyeblikket er mest prekært. For mange av våre samarbeidspartnere er det nærmest digital nødhjelp det er snakk om; hjelp til å betale internett-regninger.
Flere av SAIHs partnere er også bekymret for den økonomiske situasjonen til mange familier, der unge nå må ut i jobb for å forsørge familien og ikke lenger kan fortsette å studere eller der betaling av skolepenger ikke lenger er en mulighet.
Som følge av en stadig økende arbeidsløshet og økonomisk krise, har studentbevegelsen ACEU i Colombia sammen med andre studentorganisasjoner tatt til orde for at myndighetene må kutte skolepengene dette semesteret. Deres kampanje «Matricula Cero», eller «Null Skolepenger», har fått stor oppmerksomhet. Myndighetene har delvis gitt etter for kravet, men implementeringen gjenstår. Tusenvis av studenter står nå uten muligheten til å betale forefallende skolepenger. For mange betyr det at de må avbryte studiene før de får fullført graden. Da blir veien tilbake inn i høyere utdanning svært vanskelig. Det rammer også skjevt, ved at det er studenter fra fattigere deler av samfunnet og fra rurale områder som først faller utenfor.
De siste tiårene har høyere utdanning blitt mye mer tilgjengelig enn den en gang var, og har i mindre grad blitt sosioøkonomisk betinget. Nå risikerer vi en omvending av de fremskrittene som mange har kjempet hardt for å få gjennom. Behovet for å styrke digital infrastruktur og tilgangen til internett er prekært, og studentsolidaritet er viktigere enn noen gang før.
