Emilie forsket på tannlegeskrekk hos tortur- og overgrepsutsatte

— Kan du, med en setning eller to, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om? 

— Jeg undersøkte hva med det nasjonale prosjektet TOO (Tortur, overgrep, odontofobi) som virker, for hvem, og hvordan. TOO-tjenesten er et tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling. Tilbudet er utbredt i hele landet — og det er ganske unikt i internasjonal sammenheng. 

FAKTA

Emilie Bryne (33)

• Disputerte ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Stavanger 14.september
• Har levert avhandlingen «How a dental anxiety service for torture, abuse and dental phobia patients works and why: A realist evaluation.»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet? 

— Jeg jobbet egentlig i psykiatrien og var ofte i kontakt med sårbare grupper. Da jeg så stillingsutlysningen til Tannhelse Rogaland gikk det opp for meg hvor lite jeg visste om tenner, og hvor enormt interessant det ville være å fordype seg i det. Da jeg tenkte tilbake på overgrepspasientene jeg traff på i psykiatrien, hadde de ofte dårlig tannhelse.

—Og alle har jo tenner, uansett bakgrunn. 

— Ja, sant. Men etter man fyller 20 år regnes munnen og tennene som et helt privat prosjekt, som noe en må sørge for selv. Hva da om en har traumer og ikke tør gå til tannlegen? For pasienter som ikke våger å smile og være sosiale, er ofte ytterligere stigmatisering resultatet. Tennene er på mange måter porten til andre sykdommer, og det gikk opp for meg hvor mange ulike sykdomsbilder som henger sammen med munnen. Tannhelse er utrolig viktig for folkehelsen! 

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk? 

— Prosjektet skulle undersøke hva med TOO-tjenesten som virket, for hvem og hvordan. Siden tjenestetilbudet er såpass unikt i internasjonal sammenheng, finnes det lite litteratur og forskning på hvordan et slikt tjenestetilbud når ut til en så heterogen pasientgruppe. Jeg ville intervjue pasientene og undersøke hvordan de opplever behandlingen.

— Noe av det som gjør TOO så unikt, er at tannbehandlerne også tar rollen som terapeut i behandlingssituasjonen. Man sjonglerer rollen som psykolog og tannbehandler. Så noe av det jeg ønsket å undersøke, var hvordan behandlerne opplevde dette skiftet og hvordan de får det til å fungere. Jeg snakket også med tjenesteutviklerne på et mer overordnet nivå, og leste en haug med tjenestedokumenter. 

 — Hva finner du? 

 — Det viktigste jeg fant var at det relasjonelle hadde mye å si for hvordan pasientene klarte å ta imot behandlingen. Pasientene legger vekt på hvordan tannbehandlerne i TOO-tjenesten fremsto og uttrykker at det viktigste var at de ble sett som en person. Flere hadde et skrekkbilde av en tannlege på forhånd, men fikk et annet syn på det etterpå. Flere meldte også at de opplevde mindre skam knyttet til tennene sine etter behandlingen, og økt selvfølelse. 

— Var dette overraskende? 

— Ja, det var i grunnen det. Vi har en tendens til å fokusere på selve terapiformen og om terapitypen er effektiv. Vi glemmer fort helheten — det holistiske — i behandlingen og hvor viktig det er å tilnærme seg pasientens situasjon på en rolig, lyttende og positiv måte. 

— Hva kunne behandlerne melde om at de nå skulle opptre både som tannlege og terapeut? 

— Selv om det i TOO er tannbehandlerne som gir deler av den kognitive adferdsterapien, så inngår de i tverrfaglige team og samarbeider tett med psykologer. Det gis god opplæring, men et godt team-samarbeid er helt essensielt for å få dette til å fungere. Det er lite oppmerksomhet knyttet til terapi og psykologi i odontologi-utdanningene, men jeg har et inntrykk av at TOO-tjenesten tiltrekker seg behandlere som i utgangspunktet er nysgjerrig på disse behandlingsformene. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden? 

— Ph-d.-løpet er rart. Det er jo en utdanning — men når er man student og når er man forsker? Akkurat dette synes jeg har vært litt vanskelig å navigere i. Når man leverer fra seg artikler, vurderes jo de som om man er en «ferdig» og utlært forsker på fagfeltet. Kanskje det er dette som ligger til grunn når man kjenner på det såkalte impostor syndrome? Jeg har i alle fall kjent litt på det. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette? 

— Nei. Men, jeg tror samboeren min gjorde det! Det var ikke han som valgte at jeg skulle bruke kvelder og ferie på hobbyen min. Tross alt er det jo et privilegium å få jobbe med et så viktig felt — og dessuten få betalt for det. 

 — Hva skal du bruke avhandlingen til videre? 

 — Jeg er så heldig at jeg har fått en fast forskerstilling hos Tannhelse Rogaland. Her skal jeg fortsette å forske på sårbare grupper og tannhelse. Jeg skal delta i prosjekter som blant annet ser på munnhelsen til barn med minoritetsbakgrunn, og innsatte i fengsel. Det gleder jeg meg til.