Problemene i masseuniversitetet har skapt det påtrengende behovet for et tiltak som treffer flinke studenter, skriver Einar Lie. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Problemene i masseuniversitetet har skapt det påtrengende behovet for et tiltak som treffer flinke studenter, skriver Einar Lie. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Et elitespor i masseuniversitetet

Elitesatsing. Professor Einar Lie har tenkt i mange år at man egentlig burde hatt noen elitespor også i masseuniversitetenes fattige studier. Og nå kom honours-studiet ved Universitetet i Oslo.

Publisert   Sist oppdatert

I sommer har det gått en debatt om det nye elitestudiet ved Universitetet i Oslo (UiO), det såkalte honours-programmet, som kombinerer fag fra humaniora og realfag. Universitetet har laget et program for flinke, godt motiverte studenter, med tettere oppfølging, mer undervisning og krevende oppgaver.

Nå, ved første gangs opptak, viser det seg at programmets studenter ved opptak har landets høyeste karakterscore, over medisinstudier og andre etablerte eliteutdanninger.

Frafallet underveis er stort, og en urovekkende høy andel av studentene vi tar opp ved UiO avlegger heller aldri noen deleksamen.
Einar Lie
Professor, Universitetet i Oslo

En del kritikk har kommet, fra politikere og studentorganisasjoner, som ikke liker elitestudier for noen utvalgte. Selv er jeg begeistret for ordningen. Gjennom år i universitetssystemet, også i leder- og styreverv i sektoren, har jeg lenge sett et behov for noe liknende.

La meg begynne utenfor Oslo: For noen år siden diskuterte vi studiekvalitet ved Humanistisk fakultet ved NTNU, der jeg i flere år har sittet som styreleder. En studentrepresentant i styret, med bakgrunn og gode venner fra mer prestisjefylte utdanninger ved samme institusjon, spurte hvorfor de interne forskjellene mellom studiene var så store: «På medisin og ingeniørfag er det tettere undervisning og høyere krav, og studentene må jobbe nesten dobbelt så mye for å få en C eller en B. Hvorfor er det slik?»

Jeg tror ikke hun fikk noe klart svar, dessverre. Svaret er komplisert, og ikke bare oppbyggelig. La meg begynne med det elementære: Studieplassene er fra departementet finansiert i seks ulike kategorier, med store forskjeller mellom satsene. Øverst har vi blant annet medisin, som er et krevende studium med mye praksis. Humaniora og samfunnsfag ligger nederst, grunnleggende realfag nest nederst.

Innenfor disse brede fagområdene ligger også fag som i praksis ikke kan drives så billig. Innenfor humaniora, universitetssamfunnets fattige fetter, hører krevende språkfag til gruppen som i praksis trenger mer ressurser.

Universitetene har litt ulik praksis i intern budsjettering. Men de store institusjonene driver ofte intern kryssubsidiering mellom fag som allerede er finansiert i laveste kategori. Store humanistiske fag som historie, filosofi og litteratur bidrar her til å finansiere dyrere humanistiske studier og kan ende med en finansiering som ligger godt under den laveste kategori departementet har funnet det forsvarlig å operere med. Det blir ikke overdrevent mye og tett oppfølging av den enkelte student av slikt.

Vi har mye humaniora og samfunnsfag ved norske institusjoner for høyere utdanning. Fagene er enkle å opprette, rimelige å drive, og de har brukbar søkning med til dels svært overkommelige opptakskrav.

Men det er en del slitasjetegn. Frafallet underveis er stort, og en urovekkende høy andel av studentene vi tar opp ved UiO avlegger heller aldri noen deleksamen. Derfor drives det en omfattende overbooking ved opptakene for å fylle tilgjengelige plasser. Studenter i forskjellige studier ved universiteter og høgskoler har også veldig ulik innsats; noen bruker et timeantall som tilsvarer full arbeidsdag, enkelte mye mer enn det, mange ligger på mellom 20 og 30 timer i uken. Og de «billige» fagene ligger stort sett lavt.

Universitetene har over tid vennet seg til de økonomiske rammene og studentene de har, og arbeidsinnsatsen som legges ned i studiene. Normalt flinke studenter kommer da også gjennom uten å bruke all sin tid på studiene.

For realfagene, honours-studiets andre element, kunne en del nyanser vært føyd til, men mange av utfordringene er de samme.

Vi kunne forsøkt å snu dette ved å ta opp færre, kreve høyere innsats og bruke mer penger på studiene som i dag får minst. Men dette ville nok gitt en dårligere bunnlinje, svakere evne til å kryssubsidiere krevende studier, og færre studenter i høyere utdanning. Det er det i dag ingen som ønsker.

I mange år har jeg derfor tenkt at vi egentlig burde hatt noen «elitespor» også i masseuniversitetenes fattige studier. Også her finnes det flinke, godt motiverte studenter som tåler et mye høyere læringspress − i likhet med godt finansierte elitestudier som allerede finnes.

Én ting er at vi kan gi mer undervisning og bedre oppfølging. Men betydningen av å gå på et studium dominert av dyktige og ambisiøse studenter, tror jeg er mye viktigere enn dette. Det er her den store forskjellen mellom «elite» og masseutdanning ligger.

Det er bare å gratulere med den store interessen for det nye elitestudiet. Men suksessen har en bismak. Den kommer fra problemene i masseuniversitetet, som har skapt det påtrengende behovet for et tiltak som treffer flinke studenter.

Innlegget er først publisert i Aftenposten.