Kjære Torbjørn Røe Isaksen

Som du vet, viste den siste NOKUT-undersøkelsen at lærerstudenter bare bruker 25 timer på studiene i uka, hvorav 10 av disse er egeninnsats. Samtidig skal det sies at kun 32 prosent av landets studenter svarte på undersøkelsen, og at slike tall ikke tar forbehold om individuelle forskjeller. Et eksempel er at mange studenter jobber mye ved siden av studiene, andre lite. Så kan man selvfølgelig diskutere hvorvidt studenter faktisk trenger å jobbe ved siden av studiet; om dagens studielån er tilstrekkelig eller ei.

En annen innvending er at samme undersøkelse viste at nettopp lærerstudenter er de studentene som er minst fornøyd med den individuelle oppfølgingen. Med andre ord: det kan tyde på en ond sirkel. Foreleserne er oppgitt over lav studentinnsats, mens lærerstudentene på sin side er misfornøyde med kvaliteten på veiledningen. Blir studentene late på grunn av mangelfull veiledning? Eller gir foreleserne dårlig oppfølging nettopp på grunn av svake studentarbeid? Hva tror du?

Som lærerstudent, et profesjonsyrke, er det grunnleggende at jeg har den profesjonelle kompetansen som kreves. Jeg må rett og slett være skikket til jobben, og dette er noe som må kvalitetssikres før jeg går ut i yrket. Når en snakker om skikkethet, blir gjerne kompetanseområder som etisk og analytisk kompetanse nevnt. Det er selvfølgelig en forutsetning, men hva med relasjonskompetanse? Hva med kritisk tenkning som kompetanse? I den sammenheng ønsker jeg å stille et spørsmål: blir vi lært opp til å være et produkt av studiet vi går på? Bærer det preg av «gjør som jeg sier - ikke som jeg gjør»-prinsippet? La meg komme med et eksempel.

I dag hadde jeg muntlig eksamen i pedagogikk. Jeg kom til eksamenslokalet med friskt mot, men da jeg var ferdig gikk jeg ut derfra med en vond følelse i magen. Ikke fordi jeg var nervøs, men fordi hele situasjonen virket parodisk. Og før jeg forklarer, må jeg gjøre én ting klart: jeg tar selvfølgelig forbeholdt om at det bare er jeg som er helt på trynet.

Som pedagogikkstudent er det en forutsetning å kunne koble teori til praksis. Dette var dessuten mitt hovedfokus på eksamen i dag: det er liten nytte i å snakke om teorier og begreper, dersom en ikke ser hvordan dette kan anvendes, eventuelt ikke anvendes, i praksis.

Men jeg opplevde det motsatte. Jeg opplevde at sensor først og fremst var interessert i å teste hvorvidt jeg har pugget teoriene - og det helst ordrett. Er ikke det litt ironisk, da vi til stadighet blir minnet om at pugging ikke stimulerer til refleksjon og nysgjerrighet hos elevene?

En annen ting er at vi ikke fikk noen form for vurderingskriterier i forkant av eksamen. Jeg vet godt at en A forutsetter en «fremragende presentasjon», men jeg vet ikke, helt konkret, hva sensorene i dag forventet av meg. Jeg fikk inntrykk av at jeg var nødt til å gulpe opp sitater fra den ene og den andre teoretikeren, men hva da med egne erfaringer fra praksis? Det var tydeligvis ikke mye rom for det, da jeg stadig ble avbrutt og ble bedt om å redegjøre for detaljer.

Er ikke det også ganske paradoksalt, da et helt sentralt prisnipp i pedagogikken hva gjelder vurdering, er at elevene vet hva de blir vurdert i, og hvordan. Vurdering skal ikke være en gjettekonkurranse. Våre forelesere underviser oss i å undervise. Burde ikke da studiet gjenspeile gode vurderingsprinsipper? Og hvorfor er det slik at vi må be om begrunnelse for en eksamenskarakter, da foreleserne uansett må ha nettopp en begrunnelse for karakteren som gis. Dersom jeg ser en B lyse opp på skjermen, og det er alt jeg ser - hvordan skal jeg da vite hva som ligger til grunn for karakteren? Hva bør jeg fokusere mer på til neste gang, og hva bør jeg fortsette med?

Jeg fikk en følelse av at tingene jeg sa var ukorrekte, som at alle pedagogiske teorier har et fasitsvar. Joda, noen ting vet vi helt sikkert, som for eksempel at det er forskjell på å være autoritær og det å ha autoritet, eller at det å være en god klasseleder innebærer å være en tydelig voksenperson, både med omsorg og faglig kompetanse. Disse tingene vet vi, men andre ting er kanskje verdt å diskutere. Vi har alle ulike praksiserfaringer, og det en lærer gjør i én klasse, fungerer ikke nødvendigvis i en annen klasse. Hvorfor vier vi ikke mer tid til slike diskusjoner i studiet?

Jeg forstår godt at fakultetet må kvalitetssikre hvorvidt vi er akademisk kompetente - en annen ting er hvordan vi takler den faktiske klasseromssituasjonen. Vi har praksis, for all del (det skal sies at min foreleser i fjor aldri fikk tid til å observere praksisgruppa mi…), men hvorfor ikke ta enda mer utgangspunkt i realistiske klasseromssituasjoner? Ja, én ting er å kvalitetssikre akademiske og faglige kvaliteter - men hvordan kvalitetssikre omsorg og klasseledelse? For å sette det på spissen: vi ønsker vel ikke flere tilbakemeldinger fra elever om at «læreren kan stoffet sitt, men han/hun klarer ikke å lære det bort»..?

Jeg skulle så gjerne ønske, Isaksen, at lærerstudiene jobbet tettere opp mot selve klasseromssituasjonen. At vi for eksempel tar utgangspunkt i læreplanen, og jobber konkret ut i fra kompetansemålene. At vi i større grad lærer oss å planlegge en undervisningstime, eller for den saks skyld: at vi blir kastet ut i flere situasjoner. Det hadde vært så deilig forfriskende dersom foreleseren plutselig ba oss ha en uforberedt presentasjon, der resten av klassen er nysgjerrige elever. Dersom vi ønsker at barna våre skal være aktive - ja, så må vi også være aktive.

Med fare for å virke melodramatisk: Jeg hadde virkelig gledet meg til eksamen i dag. Jeg gledet meg til å vise at jeg evner å trekke paralleller mellom teori og praksis. Og den evige debatten om hvorvidt lærerstudenter er late og får dårlige karakterer, tenner stadig en ild i meg. Jeg ønsker å motbevise det! Jeg ønsker å utgjøre en forskjell for barn og unge på skolen. Jeg ønsker å være hun læreren som elevene snakker varmt om rundt middagsbordet etter skolen. Og jeg akter å fortsette med det.

(Dette innlegget ble første gang publisert på vg.no)