Debatt
E-læring når stormen stilner
Flere kjernespørsmål rundt foreleseres fremtidige arbeidssituasjon bør huskes når vi nå kaster oss hodestups inn i den digitale verden, skriver Henrik Skaug Sætra.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Helge Hølvik skriver at 2020 blir vannskillet i norsk e-læring. Etter en lang periode der vi har fortet oss langsomt blir vi nå alle tvunget over på digitale medier. Om du vil eller ei, skal det nå digitaliseres. Dette vil føre til et vannskille, men ikke bare for norske foreleseres digitale kompetanse.
Det har større konsekvenser enn som så, og kjernespørsmål rundt foreleseres fremtidige arbeidssituasjon bør huskes når vi nå kaster oss hodestups inn i den digitale verden. Hvem eier for eksempel opptakene som nå gjøres av undervisningen? Og hva hindrer institusjonene fra å neste år si: "Nå har vi opptak fra forelesningene dine fra i fjor. Flotte videoer! I år får du dermed ikke timer til undervisning – kun veiledning og eksamen – og et nytt emne kan fylle tiden vi nå har frigjort."?
Hele nasjonen legger ned mange dugnadstimer nå. Mange forelesere arbeider nok også mer enn de gjorde tidligere, idet de kaster seg rundt og forsøker å få orden på nye programmer, mikrofoner og hodetelefoner. Alt fra profesjonelle videoforelesninger til monologer fremført for webkameraet i stuen strømmer nå ut til landets studenter, og spørsmålet vi nå må stille oss er: hvem eier det som nå produseres, og hvem kan bruke det, på hvilke måter?
Noen har forsøkt å unngå opptaksproblematikk ved å basere seg på live-forelesninger. Én gang, og ute av verden – akkurat som vanlige forelesninger. Men den gang ei. Studenter ville ta opp, og institusjoner forstår selvsagt dette. Spesielt nå som også studentenes hverdag er snudd på hodet, med barn som skal passes, osv. Dere må ta opp forelesningene, sier de, og studenter som ønsker å ta opp har også lov. De har ikke lov til å spre opptakene utenfor læringsplattformene, men allikevel: nå finnes det der ute – for alltid. Og det er ubehagelig – "Tenk om jeg sier noe dumt ..."
Alt fra profesjonelle videoforelesninger til monologer fremført for webkameraet i stuen strømmer nå ut til landets studenter, og spørsmålet vi nå må stille oss er: hvem eier det som nå produseres, og hvem kan bruke det, på hvilke måter?
Henrik Skaug Sætra, førstelektor i statsvitenskap ved Høgskolen i Østfold
Hva skjer så, nå stormen stilner, og institusjonene tar en titt i bakspeilet? Der ligger det et enormt materiale med godt (og dårlig) læringsmateriale, som i svært mange tilfeller meget enkelt kan gjenbrukes. I tillegg til at det kan brukes av neste års studenter kan man kanskje selge det til næringslivet, som ønsker kurs i fag som markedsføring?
Forelesere og fagforeninger må nå sette seg ned sammen med institusjonene og komme frem til hvilke spilleregler som gjelder. Det er dugnadsånd og unntakstilstand, med når stormen stilner vil verden se litt annerledes ut. Det er blant annet mange nye videoer i den.
I forlengelsen av dette kan vi videre spørre oss selv: hva ville vi som institusjonsledere gjort dersom vi så det læringsmaterialet som nå utvikles? Våre ansatte har produsert materialet for våre (eller skattebetalernes) penger, så hvorfor ikke tenke at dette er en enorm effektiviseringsmulighet?
Videoer om Platon og Aristoteles blir ikke gammeldagse neste år. Så, dersom foreleseren som ble tvunget til å ta opp disse videoforelesningene neste år får beskjed om å bruke dem igjen, fremfor å få betalt på nytt for å fremføre gammelt stoff, er dette egentlig urimelig? Det er selvsagt mange unntak fra denne beskrivelsen – både forelesere som brenner for arbeidet sitt, og fag som har en egenart som gjør at fjorårets forelesninger faktisk blir gamle. Men det er ikke bare unntak der ute.
I den digitale verden skal man vel uansett ikke holde på med tradisjonelle monologer i klasserommet, om vi skal tro de digitale profeter – man skal snu klasserommet. Se videoer hjemme og samles for dialog og problemløsning. Det er imidlertid fremdeles noe delte meninger om disse temaene.
Men spørsmålet er det samme: forelesere som leverer forelesninger som like gjerne kunne vært videoer – hvorfor skal man ikke erstatte disse med videoer? Dette ville ført til langt mer fleksibel undervisning, bidratt til livslang læring, og samtidig kunne det frigjort tid til veiledning og studentkontakt. Det er ikke gitt at vi skal tilbake til den verden vi hadde før stormen.
Stormen stilner, men noe av det digitale vil nok gjenstå. Dette vil også ha konsekvenser for akademikernes arbeidssituasjon. Jeg skriver ikke dette for å stoppe den fantastiske dugnadsånden, men for at alle parter involvert i denne dugnaden nå i tillegg til å tenke på praktiske kriseløsninger tenker på det prinsipielle, og morgendagen.
