Debatt

2020 blir vannskillet i norsk e-læring

Over flere tiår har det vært en langsom utvikling av digital kompetanse og praksis i fagstabene i høyere utdanning. Korona- epidemien i 2020 kan vise seg å bli det store vannskillet.

Mange har fått en ny og plutselig erfaring med digital undervisning som følge av korona-utbruddet.
Mange har fått en ny og plutselig erfaring med digital undervisning som følge av korona-utbruddet.
Publisert

Vi kan dele elæring i en opptakt 1980-2020 og så perioden post 2020.

Her er en kort gjennomgang av ide- og erfarinfsgrunnlaget over flere tiår som nå møter en ny virkelighet.

Før korona-epidemien hadde et sted mellom hver femte og tiende lærer gjort digitalisering av undervisning til sitt eget faglige og profesjonelle anliggende. For de øvrige har det vært et nødendig – og mange ville nok også si unødvendig eller plagsomt – pålegg fra institusjonenes ledelse.

Før vi har fått satt oss ordentlig inn i det forrige kommer de med et nytt system, har vært en gjennomgangsmelodi.

I tilbakeblikk kan vi forsøksvis peke på noen perioder. Det er her grunnlaget og tankeformene utviklet seg som nå testes i stort omfang.

1980-1990: IBM PC. Personlige datamaskiner, som altså ikke kostet mer enn at de kunne kjøpes på lokalt kontorbudsjett eller for hjemmet, kom med IBM PC og Apple II 1980-1990. De ble brukt som elektriske skrive- og regnemaskiner med Wordstar og Visicalc, – seinere Wordperfect (1979), Word (1983) og Excel (1985). Dette har vært den gjennmgående bruksmåten fram til i dag. Brev og internpost har riktignok blitt erstattet av epost.

Dette var også perioden for frittstående læreprogrammer på diskett og seinere CD-ROM. Nasjonal datapolitikk førte til en kort og rask utvikling av minimaskinmiljøet Norsk Data som viste seg å bli en feilinvestering. Lokale nettverk (Novell) tok over.

Den grunnleggende industripolitiske forståelsen for universitetens bruk av Norsk Data har levd videre.

1990-2000: Internett. Internett ble konsolidert (med TCP/IP-protokollen) 1. januar 1983. De første årene var preget av få forfattere og mange lesere. Nettleseren Mosaic kom i bruk fra 1993 fulgt av Netscape året etter. Microsoft snudde sin forretningsmodell på hodet med Internet Explorer i 1995.

Dette er også perioden for virtualisering av nettskyen med Amazon i spiss. Et lite firma, Instructure, bygget sitt LMS Canvas på dette grunnlaget. De tok opp kampen med det dominerende Blackboard i USA og vant med ca 30% markedsandel.

Fronter, som ble startet av Roger Larsen og Ragnar Hadland i Norge i 1998, ble tatt i bruk av mange og kjøpt opp av forlagsgiganten Pearson i 1998. Det ble så solgt videre til den andre store LMS-aktøren i Norge, IT’s Learning (2015). Sistnevnte ble konvertert til nettskyen og kåret som beste system internasjonalt kort etter at en Uninett/UNIT-styrt prosess gjorde Canvas til hovedløsningen i Norge.

2000-2010: LMS. I perioden blir Internett et skrive/lesemedium for mange. Det fikk fart med iPhone og Androiuæd (2007). Intetnett tar gradvis over som kommunikasjonskanal for fjernsyn (YouTube, serier) og radio (podcast).

UH-institusjonene satte opp sentra og støttegrupper for elæring med utgangspunkt i nettpublisering i HTML-format og lokale LMS (Learning Management Systems) som Fronter og IT’s Learning.

Sentrale myndigheter gikk også inn med infrastruktur. Det videreførte en industrielt preget teknisk og teknokratisk forståelse av elæring.

Det skjedde i samspill med early adopters på hver institusjon, – de såkalte ildsjeler.

2010-2020: Marked eller allmenning? Den tekniske logikk for elæring fikk gjennomslag – og løp ut i sanda – med eCampus-prosjektet 2012-2016. Dette førte til en revurdering og en administrativ reversering av den teknologiske linje. Ildsjelene skulle ut og studieadministrasjon inn.

Den administrative logikk satte seg gjennom top-down rundt felles innkjøp av markedsleder Canvas fra Instructure.

Internett får grunnfunksjoner som lyd- og video-kanal for høyere utdanning,

Markedsorienteringen er nå utfordret av at Instructure er blitt spekulasjonsobjekt for amerikansk finanskapital ved Thoma Bravo. Det er voksende opposisjon mot at private monopoler kan utnytter sin tilgang til klikkdatta og analyse via kunstig intelligens for å lære mye om høyere utdanning der universitetene betaler for å gi bort egne rådata.

Korona-krise. I mars 2020 stenges så dørene til UH-institusjonene over hele verden. Med ett slag må alle legge om til nettbasert undervisning.

Eldre og nyere kommunikasjonsløsninger som Adobe Connect, Microsoft Teams og Canvas blir tatt i bruk over en lav sko. Zoom er en moderne variant som med ett slag vinner dominans. Den kan lett kombineres med alle andre nettorienterte løsninger.

Hva nå? Etter en første hektisk periode med å lære seg bruken, å få disse systemene til å virke under voldsom belastning og avvikle eksamen våren 2020, vil fagfeltet stå overfor et nye utfordringer. Man er i villrede om hva når institusjonene igjen skal åpne dørene. Epidemien vil sannsynligvis være en trussel inntil det er utviklet en effektiv vaksine, – tidligst i 2021. UH-sektoren må ta inn over seg at undervisning på distanse vil fortsette på et høyt eller relativt høyt nivå.

Da er det vel å bra å bruke bildetelefoni med mange tilstede som i Zoom, Teams og Connect. Men det blir fort for enstonig og flatt.

Det er ikke det å se eller høre hverandre som i seg selv som i seg selv befordrer læring. Underviserne må selv beherske mediet. Det løses ikke teknisk eller studieadministrativt. Det løses heller ikke med pedagogikk.

Dette kreves en ny kultur for digital faglig virksomhet med fingerspitzgefühl som kommer fra det tyske Fingerspitzengefühl. Det betyr finfølelse, – at man har evne til å sette seg inn i mennesker og situasjoner og handle riktig ut fra denne følelsen (Store Norske Leksikon). Den moderne termen for dette er læringsledelse: Fagstabene står derfor overfor oppgavene med å utvikle ny og faglig basert læringsledelse under digitale vilkår.

Det kan bli bra hvis det skjer med solid forankring i lærernes og studentenes felles og samlede interesse.

Åpne digitale læringsressurser. Det er meningsløst om mange lærere skulle lage hver sin online forelesning om ulike temaer for de lukkede undervisningsrom. Det er fint med 2-3 litt ulike video-presentasjoner med introduksjon til blodomløpet,- ikke 2-300. Det forutsetter åpen og lett tilgjengelig nasjonal publisering.

Snart vil studenter og andre med god rett kreve høyere faglitterært nivå i de nye tekstene og presentasjonsformatene. Undervisere vil gi seg i kast med profesjonell håndtering av billedmediet slik stumfilmskuespillere måtte ta grep om lydopptak da lydfilmen kom.

Det er heldigvis ikke så vanskelig for sen som bestemner seg. Mange er blitt mer vant til å gå på kamera etter at mobilelefone fra Apple, Samsung og Huawei kom fra 2007 og framover.

Samlingsutvikling og kuratering av slike ressurser er en bibliotekoppgave. Der har man noen hundre års erfaring og ti ganger så mange kvalifiserte ansatte som i digitale hjelpetjenester.

Hvis det lages nytt online lærestoff bare der det er hensiktmessig og gjenbruk der det er mulig, kan det bli rom for å utvikle god og fremragene læringsledelse under digitale betingelser.

(Innlegget er først publisert hos Moccahuset.)