Dystre tall for opptaket til utdanningene av grunnskolelærere

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var allerede kjent at den totale søkningen til grunnskolelærerutdanninger, på landsbasis, hadde gått ned, med 5,2 prosent for utdanningen for trinn 1-7, og med 5,4 prosent for utdanningen for trinn 5-10.

Imidlertid har søkerne bedre karakterer enn tidligere år, ikke fordi de er flinkere, men fordi de slapp å gå opp til eksamen – da får man gjerne noe svakere karakter enn standpunktkarakteren. Det var derfor håp om at antallet kvalifiserte søkere ville holde seg så noenlunde. Dette slo bare delvis til – nedgangen i kvalifiserte søkere er begrenset, henholdsvis 2,8 og 3,7 prosent. Det er altså først og fremst ukvalifiserte søkere man har fått færre av, hhv 8,5 og 8,9 prosent. Man har derfor kunnet sende ut omtrent like mange tilbud som i fjor om studieplass på utdanningene for trinn 1-7 (bare 8 færre). Men for trinn 5-10 er antallet tilbud sunket med 4,9 prosent. Trinn 5-10 rekrutterer imidlertid også lærere fra den andre hovedveien til lærerkompetanse, nemlig gjennom fagstudier supplert med praktisk-pedagogisk utdanning, slik at denne nedgangen neppe får dramatiske konsekvenser.

Det er svært gledelig at det kan se ut som nedgangen i søkere til utdanningene for trinn 1-7 ikke har medført vesentlig lavere opptakstall. En hovedårsak er koronapandemien – man slapp eksamen; flere klarte opptakskravet på 3,5 i snitt. Og fremfor alt klarte flere kravet om 4 i matematikk – karakterene til dem som kommer opp til eksamen i dette faget, synker med 0,6 poeng. At ingen måtte ta eksamen, medførte at mange beholdt sin firer. Siden vi må forvente sterk lærermangel særlig på trinn 1-7 i de nærmeste årene, er det nesten så man kunne ønske at koronapandemien hadde slått til for flere år siden, slik at firer-kravet hadde blitt dempet, og mange potensielt dyktige lærere hadde sluppet til. Men siden koronasituasjonen i det minste har gitt oss data som vi ellers ikke ville ha fått, har man nå et empirisk grunnlag for å fjerne firerkravet, evt begrense det til standpunktkarakteren.

I Nord-Norge er utslagene mer dramatiske. På lærerutdanningene for trinn 1-7 er det bare Alta som holder stand, der har man 25 studieplasser, og det er i år som i fjor sendt ut tilbud til 17 studenter. Nedgangen er marginal i Bodø, hvor man har 40 studieplasser, antall tilbud synker fra 25 til 22. I Tromsø er nedgangen urovekkende høy, fra 69 til 50 tilbud; det er av begrenset betydning at antall studieplasser er satt ned, fra 60 til 40. På Nesna hadde man i fjor 30 studieplasser og sendte ut 22 tilbud. I år har man et nettbasert tilbud fra Mo i Rana, med 30 plasser, men har bare kunnet sende ut 13 tilbud. I sum har man altså sendt ut 102 tilbud, mot 133 i fjor, det er en nedgang på 23 prosent. Ved de mindre tilbudene på Stord og i Sogndal er tilbudene noe endret, slik at det er vanskelig å sammenlikne. I Volda har antall tilbud sunket fra 40 til 37, altså bare med 7,5 prosent.

På lærerutdanningene for trinn 5-10 er det betydelig nedgang i Alta, fra 23 til 16 tilbud, til 25 studieplasser. Bodø har også nedgang, fra 48 til 38 tilbud, til 60 plasser. I Tromsø er nedgangen mindre, fra 113 til 98 tilbud; igjen er det av begrenset betydning at antall studieplasser er satt ned, fra 100 til 80. Situasjonen er også for denne lærerutdanningens vedkommende mest alvorlig på Nesna/Mo, til 40 studieplasser har man i år bare kunnet sende ut 26 tilbud, mot 42 i fjor. I sum har man sendt ut 178 tilbud, mot 226 i fjor, det er en nedgang på 27 prosent.

I det videre løp vil mange av dem som har fått tilbud, takke nei, og andre vil takke ja, til tilbud som de får ved det såkalte suppleringsopptaket. Men dette endrer neppe hovedtendensen – betydelig nedgang i rekrutteringen av lærer i Nord-Norge. Jeg har ikke eksakte tall for hvor mange som fikk tilbud tidligere, f eks i 1980-åra. Men jeg ville anta at de fire lærerutdanningsinstitusjonene tok opp 2-3 klasser a 30 studenter hver, altså ca 300, og dessuten tilbød det som da het desentraliserte tilbud, anslagsvis 30 x 4, i sum over 400 studenter. I år har man altså sendt ut 102 pluss 178 = 280 tilbud, som kanskje kan resultere i at 200 møter fram. Det er en halvering i forhold til anslaget for 80-åra.

I Finnmark er der tre kommuner hvor over 30 prosent av lærerne på trinn 1-4 ikke har godkjent utdanning, i en kommune er tallet 48 prosent. I Nordland, hvor lærerutdanningen for trinn 1-7 ser ut til å bryte sammen etter at Nesna ble lagt ned, har sju kommuner mer enn 20 prosent ufaglærte i småskolen; landsgjennomsnittet er 5 prosent.

Det vil bli nødvendig med svært sterke virkemidler for å sikre lærere til utkantene – jeg har foreslått en lærernorm for utkantene, der lærere ved skoler som har f eks 20 prosent ufaglærte får f eks 20 prosent høyere lønn, stigende til f eks 50 prosent etter fem år. Hvis det ikke er tilstrekkelig, kan man innføre en ordning der lærere fra slike skoler får fortrinn til et par mer sentrale kommuner, som de kan flytte til, etter avsluttet utkant-tjeneste. Vi kan ikke i mange år ha mange elever som ikke har lærere med kunnskaper i metodikk for den første lese-, skrive- og regneundervisningen.