Dypt gripende om forholdet mellom diktatur og personlige liv

Det er alltid interessant å se film fra opposisjonelle filmskapere som forteller om folks levekår i lukkede land med utilbørlig maktutøvelse fra landets myndigheter. Filmfortellingen evner på det beste å «ta oss ned på bakken» der nyhetsreportasjene ofte må fokusere på de store linjene. Rett nok ser vi at også nyhetsjournalister intervjuer «mannen i gata». Men slike bidrag byr som regel mer på øyeblikksbilder enn fordypelse. Den såkalte helaftens fiksjonsfilmen makter på det beste å strekke slike bilder utover i tid og å trenge dypere ned i den menneskelige materien knyttet til tilværelsen i det gitte landet.

FAKTA

Det finnes ingen djevel

• Premiere: 30.04.2021
• Skuespillere: Ehsan Mirhosseini, Keveh Ahangar, Mahtab Servati
• Sjanger: Drama
• Regi: Mohammad Rasoulof
• Nasjonalitet: Iran
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Farsi

Denne gangen er det Iran det handler om. Regissør Mohammad Rasoulof har skrevet og filmet fire adskilte fortellinger som på hver sin måte tematiserer dødsstraff i sin siste film; Det finnes ingen djevel. Det gjør de særlig ved å vise ett spesielt dilemma, nemlig at når et regime skal drepe et menneske må noen utføre selve henrettelsen. I det iranske systemet ser denne oppgaven i stor grad ut til å være delegert ned til det laveste nivået, menige i førstegangstjeneste.

Vi treffer det vi kan kalle vanlig iranere. Fortellerformen er nær og fokuserer mest på relasjonene mellom mennesker som kjenner hverandre godt. Den inviterer også oss til å bli kjent med de vi treffer, selv om hver av fortellingene er ganske korte. De lever liv som utspiller seg utenfor maktens sfære. Flere av dem har til og med delvis gjemt seg bort for å slippe vekk fra de maktfulle kreftene i det iranske samfunnet. Likevel trekkes de inn i maktutøvelsen, på en direkte og inngripende måte. Følgen blir vanskelige mellommenneskelige relasjoner mellom dem som på ulike måter berøres av denne praksisen. Her blir vi med andre ord kjent med hvordan politikk kan føre til ulevelige forhold for enkeltmennesker fordi folk settes i umulige moralske situasjoner.

Rasoulofs måte å gi oss en politisk fortelling er å se etter politikk i det vanlige livet. Og her; det vanlige livet slik det leves innenfor en autoritær struktur.

Personlig foretrekker jeg de tre siste fortellingene. Det er i dem Rasoulof trenger dypt ned i materien. Den første delen er for så vidt medrivende nok. Den handler om en familiefar med et uvanlig yrke - på et lavt nivå i statens maktapparat. Men dens egentlige innhold kommer først til oss i ettertankens lys etter det siste bildet. Fordi så mye av kraften ligger i fortellingens avslutning, blir vi nærmest snytt for muligheten til å ta den ordentlig inn og reflektere over den. Neste fortelling er jo allerede i gang. Moralsk skiller også denne delen seg fra de andre tre. Men nettopp derfor fortjener den sin plass. Den fungerer som en opptakt til de tre hovedfortellingene.

I den andre fortellingen er vi i en militær bygning, i et celle-liknende soverom for seks unge menn i militærtjeneste. De diskuterer den ordren som ligger tungt tilstedeværende i rommet. En av de unge mennene er den neste som skal utføre sin plikt for staten - han skal trekke stolen vekk under beina på en fange som skal henges. Han har sterke moralske innvendinger mot oppgaven og diskuterer det med de andre. Etter hvert tar fortellingen en uventet vending. Den gripende moralske fortellingen blir noe helt annet. Den blir blant annet spennende. Men ikke mindre interessant av den grunn.

Den tredje fortellingen er en varm og nær og samtidig vanskelig kjærlighetshistorie. Og den fjerde en fortelling om kostnadene ved å stikke av fra forpliktelsene til å utføre grusomme gjerninger på vegne av regimet. Begge reiser for så vidt det eksistensielle spørsmålet om det er mulig å flykte fra et diktatur når man bor midt inne i det. Begge orienterer seg bakover i tid, men ved å fortelle i nåtid. For meg er det disse to siste delene som viser Rasoulofs prosjekt aller tydeligst. De utspilles i folks hverdagsliv, ikke på statlig grunn. Ved å legge de personlige dilemmaene til aktørene inn i slike kontekster, viser Rasoulof at politikken følger innbyggerne også der. Og det på en måte som inkluderer alle sider av livet.

Selv om Mohammad Rasoulof lever under strenge restriksjoner i Iran, særlig etter sin A man of integrity (2017), har han klart å levere denne nye episodiske filmen med høy kvalitet og utfordrende innhold. Den er vakkert filmet i widescreen. Den er dessuten gjennomarbeidet på alle måter, ikke minst i klippingen.

Selv om Det finnes ingen djevel er en iransk film på alle måter, hever den seg også over det nasjonale. Den makter å vise fram allmenmenneskelige dilemmaer på en måte som kan engasjere langt utover filmskaperens hjemland. Det er slikt som skaper varig kunst.

Filmen har allerede sanket priser. Som de to hovedprisene Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin (2020), og Sølvspeilet på Film fra sør i Oslo (2020).

«Det finnes ingen djevel» er en vesentlig film som bør få et norsk publikum.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-