Dokumentar som levner lite rom for pandemi-optimisme

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den unge kinesisk-fødte og USA-bosatte regissøren Nanfu Wang begynner sin pandemi-fortelling In The Same Breath med nyttårsfeiringen i Wuhan, ved inngangen til 2020. Hun viser glimt fra festlighetene og fra president Xi Jinpings oppmuntrende tale til folket. Ikke lenge etter dette skulle både hun, hennes familie og millioner av andre kinesere få livet snudd opp ned. Det skulle også hennes amerikanske familie, selv om det først skjedde et par måneder senere.

Wang forteller om pandemi-håndtering i sine to hjemland. Det gjør hun via klipp fra nyhetssendinger og eget, filmet materiale. Begge kildene bidrar til en helhet som er ganske interessant. Da hun reiste hjem til USA og New Jersey rett før Covid19 kom på alles lepper også der, laget hun avtaler med noen kinesiske amatørfotografer som tok på seg å filme på sykehusene i Wuhan. Der filmet og intervjuet de helsepersonell, pasienter og pårørende, og sendte så sitt materiale til Wang i USA. Dette filmmaterialet ville ellers havnet i sosiale medier, og representerer dermed en «stemme nedenfra».

Etter hvert utfyller hun med tilsvarende stoff fra USA, som hun selv har filmet. Her snakker hun mest med helsepersonell. Og hun viser TV-klipp om Covid19-fornektere og vaksinemotstandere.

Wang velger en personlig fortellerstemme der egne opplevelser tematiseres noe, og der hun viser fram egne reaksjoner på undersøkelsesarbeidet. Hun forteller at hun har tilbudt sitt materiale til store mediehus i USA uten å få det publisert. Derfor dokumentaren.

Det store spørsmålet i In The Same Breath er selvfølgelig om pandemien ble håndtert likt eller ulikt i de to landene med sine ulike styresett. Filmen viser eksempler på begge deler. I både Kina og USA ble Covid19-pandemien møtt med fornektelse og ansvarsfraskrivelse. Særlig interessant er det når hun viser at varslere i både Kina og USA i den tidlige fasen ble forfulgt, straffet og nektet arbeid. På dette punktet er det altså likhetene som blir mest framtredende. Av forskjellene er det typen maktbruken bak myndighetens tiltak som interesserer. Wuhan ble forseglet, og det ble bygget barrikader rundt byen da viruset endelig ble tatt på alvor. Vi får ikke slike eksempler fra USA.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Wangs film pløyer ikke ny mark. For dem som forsker på pandemien og dens virkninger er mye av dette antagelig kjent stoff. Det gjør likevel inntrykk å se det komparative elementet i de to landenes håndtering og innbyggernes holdning til hendelsene. Arbeidsmåten hennes i Kina, der lokale fotografer sender materiale til henne i et annet land, er i seg selv interessant. Den bærer bud om at den journalistiske metoden overskrider landegrenser og gir håp om rapportering fra områder der informasjon holdes tilbake av myndigheter og av andre. Det skal sies at Wangs prosjekt ikke er komparativt i egentlig, vitenskapelig forstand. Kanskje kan vi heller si at vi har å gjøre med et sammenliknende prosjekt av journalistisk karakter.

Noen ganger underveis kan det virke som om Wang har for lite bildemateriale å bygge på. Vi får kun litt om den aller første tiden der pandemien spredte seg i Wuhan og folk døde i gatene. Og vi får enda mindre om bølgen av dødsfall i New York i deres tidlige fase. Her kunne dokumentaren dykket dypere inn i likheter og ulikheter i håndteringen av tragedien og myndigheters og andres forklaringer og bortforklaringer.

Jeg savner også stoff som tematiserer på hvilken måte trusselen fra pandemien ble gjort til politikk i begge landene - og hvordan disse prosessene tilsynelatende framsto som ganske ulike. Vi får eksempler på statlig propaganda om Kinas helsevesen, men mindre om hvordan amerikanske myndigheter politiserte pandemien.

Samlet sett er Nanfu Wangs dokumentar severdig. Kanskje kan også vi i Norge bruke den som et bakteppe til å se på våre egne måter å håndtere Covid19-pandemien på.