Debatt

Det haster med en kritisk debatt om kunnskapsnasjonen Norge

Markedsorientert høyere utdanning og kunnskapspolitiske dilemmaer: Tid for strammere regulering?

Svein Kårhus etterlyser argumenter for hvorfor det fortsatt bør brukes offentlige ressurser på studieplasser og gradsstudier i idretts- og friluftslivsstudier. Bildet er fra studiestart ved Universitetet i Oslo
Svein Kårhus etterlyser argumenter for hvorfor det fortsatt bør brukes offentlige ressurser på studieplasser og gradsstudier i idretts- og friluftslivsstudier. Bildet er fra studiestart ved Universitetet i Oslo
Publisert

Deregulering og markedsstyring av høyere utdanning har i snart to tiår formet de roller og funksjoner som høyere utdanningsinstitusjoner har inntatt i kunnskapspolitikken.

På høyre- og venstresida i politikken har en likevel sjelden brydd seg om hvordan lokale læresteders autonomi i utvikling og godkjenning av studiepoeng, bachelor- og mastergrader, tilpasset konkurranser for å rekruttere studenter som kunder, har påvirket nasjonal kunnskapspolitikk. Det bør haste med kritisk debatt om produksjoner av lokale studiepoeng og grader fortsatt skal anvendes som indikatorer på kvaliteter og samfunnsmessig relevans i kunnskapspolitikken.

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) Svein Stølen skriver i Aftenposten, 9. mars at «Regjeringen må tørre å være tydeligere på de overordnede forventningene de har til hver enkelt institusjons roller i samfunnet og differensiere tydeligere». En trenger vel ikke en nasjonal krisetid og ad hoc samfunnsmessige utfordringer for å være tydelig på slike forventninger?

Tida er overmoden for å erkjenne at ikke alle studietilbud i utdanningsmarkedet fremmer nasjonale kunnskaps- og kompetansebehov som velferdsstaten er avhengig av. Kanskje er det på høy tid med strammere nasjonal regulering av studietilbudene i høyere utdanning?

I kvalitetsreformens kjølvann har det vært liten politisk interesse for kritiske blikk på hvordan utdanningsmarkedet direkte og indirekte har påvirket nasjonale kunnskapspolitiske prioriteringer og veivalg. Heller ikke lokale tilbydere av høyere utdanning ivrer for det. Godt trent i «new public management speak», tilpasser institusjoner, med administrasjoner i vekst, seg incentiver, forskrifter og kontrollerende standarder i forvaltningen av den autonomien som ble gitt dem i reformen av høyere utdanning.

Deregulerte, institusjonelle friheter i utvikling av studier, som kan innpasses i det rektor Stølen kaller «fri kunnskapsdannelse og kunnskapsbasert forvaltning», har altfor lenge motvirket kritiske analyser av hva lokale veivalg kan innebære i den nasjonale kunnskapspolitikken. Det burde utdanningspolitikere og deres tenketanker, hvis de er opptatt av kvaliteter og ikke bare kvantiteter i det høyere utdanning produserer, bry seg mer om.

Særlig politisk venstreside bør kunne bidra med kritiske blikk på ideologiske kompromisser og politiske allianser som har gjort høyere utdanning til en markedsplass. Der har nok konkurranse om studenter som kunder blitt like viktig, og noen ganger viktigere, enn både kort- og langsiktige kunnskapskrav og samfunnshensyn i fag- og studietilbud til unge mennesker med studielån.

I en nasjon der adgang til høyere utdanning fortsatt bør være en grunnleggende demokratisk verdi, som en bærebjelke i nasjonal kompetanseutvikling, er det tankevekkende at en ikke kontinuerlig analyserer hvordan et finansieringssystem basert på kvantitativ produksjon av studiepoeng og grader.

Hvor var og er kritiske blikk på hvordan det styrer hva slags kunnskap og kompetanse det er lønnsomt å selge på den nasjonale markedsplassen for at lokale tilbydere av høyere utdanning skal tiltrekke seg studenter?

Kunnskapspolitisk forsømmelse av å tørre problematisere samfunnsmessige konsekvenser av fri kunnskapsdannelse, og autonome, lokale institusjoners posisjoneringer i utdanningsmarkedet, blir i ettertid en vanskelig utdannings- og distriktspolitisk øvelse – og kan dertil skremme bort velgere.

Derfor har nok mange vært passive «deltakende observatører» når nyliberalistisk inspirerte utdanningsreformer og institusjonell autonomi har åpnet for at markedshensyn skulle regulere hva som lokalt er hensiktsmessige studieporteføljer. I dag bør vi bli like opptatt av hva slags kunnskap og kompetanse unge mennesker inviteres til å betale for med sine studielån, som av at fagmiljøer kan få problemer med å overleve hvis rekruttering av studenter svikter.

Etter at akademisk og institusjonell frihet ble sluppet løs i utdanningsmarkedet, bør en omsider kunne vurdere i åpenhet om det alltid er slik at ethvert lokalt utdanningstilbud på kort og lang sikt er et urokkelig gode for å fremme ønsket samfunnsutvikling, sosial rettferdighet og sosial mobilitet.

Det synes å være enighet om at opprettholdelse og videreutvikling av velferdsstaten forutsetter et økende behov for arbeidskraft med kunnskap og kompetanse for å mestre stadig flere og nye oppgaver. Behov innen skolesektoren og helse- og omsorgsektoren, ble lenge før koronakrisen ankom, ofte nevnt sammen med et generelt behov for å bygge bredt sammensatt kompetanse for nødvendige omstillinger for å videreutvikle norsk industri og næringsliv.

I høyere utdanning burde langsiktige behov for bred faglig og tverrfaglig kompetanse naturligvis innebære politisk styrt regulering, og ikke deregulering, av studietilbud og forskning. Men i utdanningsmarkedet og blant folkevalgte veier også andre hensyn. Kvalitetsreformen åpnet for lokal konstruksjon og godkjenning av bachelorgrader tilpasset studentønsker og regionale utdanningsbehov.

Mange studier ble satt sammen av meget fleksible, lokalproduserte, og «studentvennlige» studiepoeng, for å beholde studenter på institusjonen av hensyn til finansiering basert på «produksjon» av bl.a. bachelorgrader. Det nasjonale kvalitetskravet til en bachelorgrad, styrt av Bologna-prosessens internasjonale standardisering av gradsstrukturer, var og er kun kvantitativt: 180 studiepoeng.

Med det som «kvalitetsmål», har noen fag- og studieområder framstått som gode illustrasjoner på hvordan markedsstyrt kunnskapspolitikk, kan virke inn på lokal studieutvikling og former for kunnskap og kompetanse som skal komme landet vårt til gode. Når konkurransen i markedet styrer, har begrepet «higher education outlets» blitt brukt internasjonalt i forskning på effekter av management-tenkning i høyere utdanning. Noen i nasjonale landskaper som kjenner seg igjen?

Med min bakgrunn og erfaring fra studiepolitikk, lærerutdanning og utdanningsforskning før og etter kvalitetsreformen, er det nærliggende å trekke fram studier i idrettsfag og friluftsliv som egnet til kunnskapspolitisk ettertanke.

Slike studier har rekruttert godt og holdt liv i små fagmiljøer rundt om i høyere utdanning. Men bør av den grunn utdanning av trenere av ymse slag, fitness-instruktører, fotballeksperter, idrettsfaglige talentutviklere, turguider og friluftslivsvegledere være en nasjonal kunnskapspolitisk oppgave?

Stilt overfor nasjonale kunnskapspolitiske, næringspolitiske og økonomiske utfordringer, bør det etterlyses argumenter for hvorfor det fortsatt bør brukes offentlige ressurser på studieplasser og gradsstudier i et stort antall idretts- og friluftslivsstudier.

I Norge er riktignok idrettsinteresse utbredt, og mange har et nært forhold til natur- både i krisetider og ellers. Men er det godt nok som kunnskapspolitisk argument for at friluftslivs- og idrettsstudier skal tiltrekke seg unge mennesker på markedsplassen, mange av dem med 3-årig idrettslinje som ballast fra videregående skole, som ivrer for mer tid til idrett, fysisk aktive livsstil-trender, turliv og naturopplevelser? I det markedet rekrutterer også en rik flora av folkehøgskoler meget godt – men uten at det kalles høyere utdanning.

Jeg er blant dem som mener det haster med en kritisk politisk debatt om ’kunnskapsnasjonen Norge’, herunder unge, utdanningssøkende med sine studielån, tjener på at utfordringer i kunnskapspolitikken fortsatt skal være noe markedet selv, og forkjempere for en markedsorientert utdanningspolitikk, skal ordne opp i.

Tida vi går i møte bør åpne for kunnskapspolitiske vurderinger av om autonomien og telling av studiepoeng og grader er egnet til å løse sosiale, nærings- helse- og velferdspolitiske utfordringer uten en sterkere regulering av mål og kvaliteter i floraen av studiepoeng og grader enn i dag.

Den debatten bør ikke politisk høyreside og rektorer på universiteter og høgskoler drive fram alene. Ansatte og studenter på ulike nivåer i høyere utdanning, politikere og tenketanker også på venstresiden, bør kunne mene noe om fordeler og ulemper med at utdanningsmarkedet og en finansieringsordning basert på kvantitative produksjonspoeng i dag regulerer hva som er lønnsom versus ønskelig studie- og kunnskapspolitikk.

([email protected])