— Det er vår jobb å gi studentene en grunn til å jobbe og lære seg ting

Er dagens studenter dummere enn studentene på 90-tallet?

Morgenbladet-spaltist og professor Gudmund Hernes, spurte nylig hvorfor dagens studenter er mindre smarte enn før. Unio-leder, Ragnhild Lied, mener videregående skole ikke forbereder studentene godt nok til høyere utdanning, ettersom svært mange faller fra. Og førsteamanuensis ved OsloMet, Pål Veiden, er virkelig oppgitt.

Han mener at vi de siste tiårene har fått en type studenter inn i høyere utdanning som ikke har selvrefleksjon. «Det er studenter som tilsynelatende aldri har møtt nevneverdige krav rettet mot dem selv: at de selv har et ansvar for læring,» skriver han i Khrono.

Les også

Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre

Noe har jo skjedd de siste tiårene.

Syr puter under armene på elevene

Langt flere har begynt å studere. Utdanningsinstitusjonene har delvis endret karakter — med Kvalitetsreformen som ble innført fra 2003, og etter hvert innføring av flere måleparametere. Høyere utdanning har også breiet seg ut — det har blitt flere fag, flere høgskoler og flere universiteter.

Grunnskolen og videregående har også endret seg, med flere store reformer på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, som blant annet gjorde at man begynte på skolen som 6-åring istedenfor som 7-åring, og at man hadde rett på videregående opplæring.

Videregående ble dermed i realiteten en del av den obligatoriske skolen, forteller Fredrik Thue, professor i profesjonenes teori og historie ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.

— Det ble egentlig en utvidelse av grunnskolen. Et tydelig symptom på det er at hvis noen faller ut av videregående nå, anses det som en slags systemfeil som må rettes opp. En skole som stiller krav og ikke er obligatorisk, bør nesten per definisjon ha noe frafall. Hvis ikke kan man jo bare hangle gjennom uten å yte. En del videregående skoler syr nok etter min personlige oppfatning for mye puter under armene på elevene. Skolelederne vil jo ha pene tall, og ikke så mye frafall, sier han.

les også:

På tide å få fart på samarbeidet mellom arbeidslivet og akademia

Manglende konsentrasjonsevne?

Et annet utviklingstrekk er ifølge Thue at denne generasjonen studenter har vokst opp med internett, og kanskje utviklet noen vaner og livsformer som er i konflikt med studentrollen.

— De er gjerne vant til å scrolle og lese veldig fort, og har kanskje mer problemer med å sette seg ned og konsentrere seg om en komplisert tekst. Som Agnes Ravatn treffende har sagt, er konsentrasjonsproblemer blitt den nye fedmeepidemien: Når distraksjonene omgir oss på alle kanter, er det bare de mest vilje- og ressurssterke som makter å stå imot.

Kvalitetsreformen siktet på å få studentene raskere gjennom studiene. Man innførte mer seminarundervisning og mer veiledning underveis i studiet.

— Kvalitetsreformen forsøkte å gjøre noe med noen systemsvakheter. Man var for eksempel for dårlig til å sende signaler tilbake til studenten. De kunne gå og hangle lenge før de fikk beskjed om at det de gjorde ikke holdt mål. Jeg støttet en del av disse endringene, men jeg tror også det kan bli for mye elevrolle, og at studentene forventer at alt kan tilpasses og legges til rette for dem, sier Fredrik Thue.

Ikke nødvendigvis slik at alle bør studere

Mye har endret seg i Norge, og særlig når det gjelder tilgangen til høyere utdanning. På 1950- og 60-tallet var det vanlig å mene at det bare var en liten andel av befolkningen som hadde de nødvendige evnene og forutsetningene som trengtes for å ta høyere utdanning. Blant dem var professor Knut Erik Tranøy ved Universitetet i Bergen.

— Argumentene til Tranøy om at bare 13 prosent burde studere, fordi det var omtrent så stor andel av befolkningen som hadde en IQ på mer enn 120, er håpløse. Men den motsatte ytterligheten er også urealistisk — at jo flere som tar høyere utdanning jo bedre. Særlig retorikken til Gudmund Hernes i forbindelse med Reform 94,, der han nærmest gav inntrykk av at enhver elev kunne utdannes til en professor in spe, var temmelig virkelighetsfjern, sier Fredrik Thue.

Thue mener at en del av kompetansemålene i Kunnskapsløftet var svært vidløftige, og ga inntrykk av at elevene skulle kunne skaffe seg evner til resonnement og refleksjon «nærmest på universitetsnivå».

— I stedet skjedde kanskje det motsatte. Jeg tror det har vært mye ønsketenkning blant utdanningspolitikerne. Og kollisjonen mellom ønsketenkning og realitet er det lærerne som har møtt og måttet håndtere i klasserommet. Samt altså undervisere på universiteter og høgskoler.

Flere studenter har ført til en mer mangfoldig studentmasse, og at noen studenter har andre holdninger enn tidligere, mener Thue. I dag regnes også en rekke mer yrkesorienterte studier som høyere utdanning, som ytterligere har bidratt til å øke mangfoldet og gjøre studentenes motivasjon mer sammensatt.

— Vi får ikke nødvendigvis dårligere studenter, men vi får nok flere som er veldig yrkesorienterte nå, sier han.

Underviserne har også et ansvar

Professor ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet, Silje Fekjær forteller at det er lite empirisk dekning for at norske studenter jobber mindre med studiene enn før.

— Forskningen tyder på at norske studenter bruker minst like mye tid på studiene som de gjorde for 20 år siden, sier hun.

Sammenhengen mellom hvor mye studentene jobber og hvilke resultater de får ser heller ikke ut til å være så sterk som man kan tro, forteller hun.

— Mye tyder på at det er vel så viktig hvordan studentene jobber med studiene, som hvor mye. Ikke minst viser forskningen at det er nokså meningsløst å snakke om «studenter» som om de var én gruppe: Den store forskjellen er mellom studenter på ulike fag, ikke mellom studenter før og studenter nå, mener hun.

Fekjær synes også det er interessant å merke seg at de studentene som bruker mest tid på studiene, er de som opplever at de faglig ansatte stiller klare krav til dem.

— Jeg prøver ikke å underslå at det har noe å si for hvordan det er å undervise hvilken type studenter som er der, men som underviser bør man også spørre seg selv hva man har gjort for å få studentene til å lese. Hvordan man legger opp undervisningen har betydning for hvor mye studentene jobber. Det perspektivet synes jeg denne diskusjonen mangler, sier hun.

Bør vurdere å legge ned studier

Fekjær mener vitenskapelig ansatte er nødt til å ta høyde for at dagens studenter er en mangfoldig gruppe, og at det er greit at mange er annerledes enn de selv var da de studerte.

— Tenker du at vitenskapelig ansatte bare må ta innover seg at det er noe annet å være underviser i dag enn det var på 90-tallet?

— Ja, og jeg mener jo uansett at vi ikke bør undervise bare slik vi gjorde på 90-tallet. Noe annet vil være en fallitterklæring. Det er vår jobb å gi studentene en grunn til å jobbe og lære seg ting, sier hun.

Men Fekjær mener også at man bør vurdere om man skal fortsette å tilby utdanninger som over tid har svak interesse fra studenter og dermed får lave karakterkrav.

— Noen utdanninger — som lærerutdanning, ingeniørutdanning og sykepleierutdanning må vi ha. Men det er ikke slik med alle fag, og det bør kanskje være lavere terskel for å legge ned studier dersom inntaket er svakt over tid, sier hun.

Endringslogg 17. mai kl. 21.10: Tittelen i denne saken er endret. Der sto det i en tidligere versjon at Silje Fekjær mener det er undervisernes ansvar å få studentene gode. Det presiseres at hun mener at det er et felles ansvar.

les også:

Operasjon Lavterskel? Studenter uten selvrefleksjon