Debatt
Det er som om motstand mot endringer sitter i veggene
Hvorfor møter «digitale revolusjoner», «kvalitetskulturer» og andre påfunn i akademia så sterk motstand, spør Jon A. Løkke og Tove Sandvoll Vee.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Utdanningsledere, politikere og enkeltakademikere spiller inn endringsforslag til akademia. Forslagene døpes «digitale revolusjoner», «kompetanseløft» eller forslag om Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Stortingsmelding nr 16 2016 -2017). Videre: vi prøver å forstå hvorfor kollegaveiledning skal være så vanskelig å få til over tid (Vee, Løkke & Halvorsen in press 2020). Endringsforslag møter motstand når de forsøkes innført – det er som motstanden sitter i veggene. Hvordan kan motstanden forståes og forklares – og hvordan kan akademikere og undervisere faktisk ville endre seg? Forstår vi motstand kan vi også forsøke å forstå fleksibilitet.
Analytiske nøkkelbegreper, som kan bidra til forståelse av motstand og fleksibilitet i akademia, er «undervisningskulturer», «signifikante nettverk» og «akademisk identitet» (eksempelvis Mårtensson, Roxå & Olsson 2011 og Torgny Roxå). De små og lokale undervisningskulturene som akademia består av kjennetegnes ved at de reagerer intuitivt på eksterne endringsforslag. Reaksjonene foregår typisk «backstage» og i det som kan kalles signifikante nettverk. «Signifikant» innebærer at de er virkelig betydningsfulle for deltakerne; deltakeren jobber ikke bare side ved side, men sammen.. Det kan være flere nettverk på et arbeidssted. Nettverkene har sjeldent sterke sammenkoplinger. På samme kontorgang, der du jobber, vil det sitte ansatte som du ikke har noe faglig til felles med. Flere fellestrekk for slike «akademisk stammer» er et omforent syn på studenters læring, de samme forklaringene benyttes for forstå studentenes atferd og medlemmene bruker noenlunde de samme undervisningsteknikkene. Det er tillit innad i nettverket, men ikke nødvendigvis på tvers av nettverk. «Implementering i hele organisasjonen» fremstår som tåkeprat når nettverkene ikke virker sammen.
De akademiske kulturene er ofte i utakt med endringsagendaer som er kortsiktige og som forsøkes innført, eller implementert, fra toppen og ned i organisasjonen.
Jon A. Løkke og Tove S. Vee
Konseptet akademisk identitet innebærer akademisk frihet, hengivenhet til faget, og idealer om kritisk tenkning og belegg eller evidens. Samlet sett bidrar undervisningskulturen og den akademisk identiteten til relativt stabile tilstander i akademia. Stabiliteten kan sees på som positiv når den innebærer en inkrementalistisk og sikker utvikling i ønsket retning. Den samme stegvise og konservative takten er irriterende for de som ønsker digital revolusjon i høyere utdanning, eller en administrativt styrt innføring av kollegaveiledning i hele organisasjonen. Så, hvilke essensielle elementer består en mulig akademisk endring av?
De signifikante nettverkene, noen ganger fåtallige med innebygde backstage-strategier, må anerkjennes og bringes inn i endringsprosessene fra starten. Informerte diskusjoner er en nøkkel – folk må snakkes med og på tvers. Det kjente mantraet om «eierskap til endringene» gjelder. Helt konkret må endingene være i tråd med den normativt influerte akademiske identiteten. Den akademiske friheten og undervisernes hengivenhet og kunnskaper om disiplin og profesjon må utgjøre et bakteppe.
Videre er det på sin plass å bringe inn det som finnes av belegg for endringene – eksempelvis nye og høyt profilerte undervisningsteknikker som for eksempel flipped-classroom. Så langt, så er det hold for å si at omvendt undervisning kan føre til økt læring dersom tiden i klasserommet ikke reduseres, men brukes til studentaktive læringsformer og kvisser (Van Alten, Phielix, Janssen & Kester, 2019). Nettverkene, som gjør det godt både innen FoU og undervisning, kjennetegnes av god intern kommunikasjon, felles ansvar og tillit. Nettverkene har i tillegg ofte barrierebrytende mål som ligger langt frem i tid.
Utvikling av akademiske kulturer har dermed et langt tidsforløp. De akademiske kulturene er ofte i utakt med endringsagendaer som er kortsiktige og som forsøkes innført, eller implementert, fra toppen og ned i organisasjonen. Mårtensson, Roxå og Olsson (2011) er opptatt av at dersom noen skal lykkes med å bygge om det som «sitter i veggene» og få til pedagogisk utvikling i akademia, så må folk snakkes skikkelig med. Flere perspektiv og fortellinger må frem. Slik oppstår nyanser, løsninger kan komme, det skjer noe med kulturen og det som «sitter i veggene».
