Det er nok nå. Nå må vi diskutere beredskap og folkehelse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som bergensbeboer og ansatt ved Universitetet i Bergen, opplever jeg at det strammes til igjen. I mars da vi fikk samme beskjed ble dette begrunnet med faren for å overbelaste vårt helsevesen. Dessuten var dette en ny type virus i influensafamilien, og det var svært usikkert hvordan den ville utvikle seg og hvem som var i faresonen.

På det tidspunktet hadde jeg få betenkninger med at nedstenging var et fornuftig tiltak. Siden jeg kun er fysiker og ikke en pandemi-ekspert, så vil jeg vise til John P.A. Ioannidis, en svært merittert Stanford-professor i medisin, epidemologi og folkehelse. I et intervju 9 juli i år gir han uttrykk tilsvarende oppfatningen.

Men, han uttalte også: «Once the country was locked down, I felt we should be focusing on minimizing its duration” og videre “A country should be locked down not a minute longer than absolutely necessary”. Kloke ord.

Situasjonen er annerledes nå. Vi vet nå at det er den samme del av befolkningen som får sterke lidelser med mulige senskader, og til og med døden til følge, som rammes av Covid-19 som av influensa. Dødstallene følger samme aldersfordeling som generell dødelighet og faktisk har vi i Norge gjennom Covid-19-perioden totalt hatt «underdødelighet».

Vi vet også at antall dødsfall, innleggelser og pasienter i respirator nå er minimal. På den andre siden ser vi en mye større innsats når det gjelder testing (ca tre ganger flere enn på toppen 27. mars) og det blir da også påvist flere smittete. 27. mars var det 3.8 prosent som testet positivt, mens nå er det 0.7 prosent. Den gang hadde mange sterke symptomer, nå har de ikke det. Etter at påvist smitte steg i takt med økt testing fra slutten av juli, har vi ingen økning i dødsfall, innleggelser eller respiratorbehandlete, se tall og figurer på vg.no – alle kurver peker mot null. Som følge av dette er nå helse-beredskapen i Bergen redusert.

Denne gangen er det ikke bekymringen for dødsfall og innleggelser som kan danne grunn for innstramming, men derimot at vi skal stoppe spredningen av smitte.

Om vi stenger fullstendig ned på ubestemt tid, er det kanskje mulig å få til det, men som med andre skumle viruser, er det immunitet blant befolkningen som vil stoppe smitten. Så langt jeg har klart å forstå skjer dette enten ved at immunforsvaret bygger seg opp i befolkningen naturlig eller at det settes i gang en storstilt vaksinasjon som forhåpentligvis gir flokk-immunitet. Dersom de raskt utviklete Covid-19-vaksinene skulle ha samme effektiv virkning som vanlig influensavaksine (60 prosent) kan vi håpe at dette vil hjelpe, men som påpekt av mange, noen garanti er det ikke.

I denne forbindelse burde det være relevant å påpeke at i influensasesongen 2017/2018 var 16 prosent av befolkningen vaksinert, men likevel hadde vi 1400 (mot normale år: 900) influensarelaterte dødsfall og det var mange som fikk sen-skader (hjerte og lunge).

Min største bekymring nå er at argumentene som brukes for nedstenging i forbindelse med Covid-19 vil ha like stor relevans i forbindelse med en sterk influensa. Det dør flere, det er flere innlagte gjennom en «vanlig» influensa enn vi har sett i løpet av Covid-19. Dette vil i så fall bety at vi skal stenge ned samfunnet hver vinter, og «drømmen» om å komme tilbake til «normalen» vil være stein død.

Jeg tar ikke opp alle de alvorlige konsekvensene (økonomisk, sosialt og psykisk) av nedstenging, men vil kun nevne at de økonomiske effektene på verdensbasis er i størrelsesorden en verdenskrig representerer. Det er den fattige befolkningen som lider og dør under dette, og man snakker da om helt andre dødstall enn for Covid-19 på verdensbasis.

Noen vil si at vi vet ikke hvordan dette ville gått dersom vi ikke hadde stengt ned, bare se på Sverige. Sverige har hatt 20 ganger så mange døde i denne perioden sammenliknet med Norge, mens befolkningen bare er to ganger større.

Dette er i høyeste grad et tankekors, men slik var det også i 1993 og 2000 under to sterke influensasesonger. Sverige hadde like store dødstall under de to influensasesongene som nå under Covid-19, og langt høyere enn tallene i Norge disse årene.

Den gang var begge samfunn åpne, så nedstenging versus ikke nedstenging kan ikke forklare forskjellen den gangen. Jeg har ikke vært i stand til å finne noen studier som behandler denne forskjellen mellom Norge og Sverige, men vil tro at forskjell i helsevesen, folkehelse og demografiske forhold kan være viktige faktorer.

Heldigvis viser også tallene fra Sverige at både dødstall og innleggelser nå går mot null.

Gjennom mars og april måned ble det ganske tydelig at vårt helsevesen ikke er tilstrekkelig beredt for pandemier (global epidemi). Det ble også klart at vi ikke hadde det utstyret vi trengte. Vi så likevel at det offentlige helsevesenet på kommunenivå og alle dens ansatte sto i første rekke og ble, som fortjent, berømmet av alle i denne tiden. Jeg hadde virkelig forventet at vi nå fikk en stor diskusjon om hvordan vårt helsevesen kan forbedres for å stå bedre rustet mot slike topper som Covid-19 representerer, både med tanke på kapasitet og utstyr. Hvor er den debatten?

Folkehelse er et annet tema som skriker etter oppmerksomhet. Antibak og masker kan ikke erstatte betydningen av å utvikle en sunn befolkning, som er viktig for hvordan immunitet mot Covid-19 og andre sykdommer kan oppnås. Her burde ernæringseksperter og leger komme på banen, foreslå tiltak som kan forbedre folkehelsen og dermed vårt felles immunitetsystem bør omfatte gode råd og tiltak for både barnehager, skolevesen og privat husholdning.