«Dere er ikke elever lenger – nå er dere studenter!» - men hvem skal lære dere å studere?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er studiestart og nye studenter trår i disse dager inn i høyere utdanning. Velkomsthilsenene er nå over, og studenten skal studere for fullt. Men hva kan de om å studere? Er opplæringen i å studere for det meste redusert til strenge pekefingre som tittelen henviser til, og frivillige timeskurs i studieteknikk som er satt vekk til en fellestjeneste på utdanningsinstitusjonen? Kurs som er fjernet fra fagmiljøet de skal bli kjent med og hente lærdom fra? Dette er jeg redd fører til at de som trenger det mest faller fra og at vi i liten grad oppnår en dybdelæring av nettopp det som er mest sentralt i høyere utdanning, å studere.

• Les også: Jublet over jobbtilbud fra UiO. Fire dager senere trakk universitetet tilbudet
• Les også: Varselet fra tysk student nå endret fra rødt til gult

Hvorfor prioriteres ikke undervisning om å studere høyere? Stofftrengselen er absolutt til stede i undervisningsplaner vi følger, og det er stadig forventninger om at vi skal undervise mer, og samtidig oppnå dybdelæring (Gilje, Landfald & Ludvigsen, 2018). Denne stofftrengselen fører til at vi velger ut hvilke temaer vi prioriterer til dybdelæring og hvilke temaer som havner lengre ned på prioriteringslisten. Jeg er redd at nettopp kunnskap om det å studere havner lengre ned på denne listen.

Gjennom overgangen fra tiden da høyere utdanning var forbehold eliten, til å ha en masseutdanning for de fleste, prøver vi å ta imot en stor gruppe studenter med en variert og bred bakgrunn. Vi vet at det er en stor variasjon i studentmassen når det kommer til hvilken bakgrunn studentene kommer fra. Noen fra familier med fullført høyere utdanning og andre som kommer fra familier med lav sosioøkonomisk status og mindre eller ingen erfaring fra høyere utdanning. Vi vet også at denne bakgrunnen påvirker både studievalg, frafall fra studiet og karakterer (Bakken, Heggen & Helleland, 2016). Statistisk sentralbyrå (2020) viser at over 34 prosent av Norges befolkningen nå har høyere utdanning, og det er flere som argumenterer for at dette er for lite . Der vi tidligere snakket vi om «bachelor-syken», er det nå flere som tar til ordet for at vi trenger enda flere med masterkompetanse, også i profesjonsutdanningene. Utdanninger som tidligere har vært forbeholdt høgskolene og som i stor grad ble kjennetegnet av nærhet til forelesere og dannelsesreiser inn i profesjonen.

Gjennom en slik endring i hvem der er som tar høyere utdanning følger det også med velmente utsagn slik som tittelen henviser til. Det oppleves som viktig for oss utdannere å poengtere nettopp dette. Dere er ikke elever lengre, dere er studenter som nå skal studere og har et mye større ansvar for egen læring. Vi legger kanskje til en streng pekefinger med følgende utsagn: «Dere må huske at dere har 40 timers studieuke!». Sånn. Da har vi gjort det vi skulle? Gitt studentene denne moralske pekefingeren for at vi utdannere så kan lene oss tilbake, henvise til en stadig større seksjon på universitetets bokhandel med studenters selvhjelpslitteratur, og forvente at de skal finne ut av dette på egen hånd?

Hattie (2015) trekker frem at noe av det viktigste vi som undervisere kan gjøre for å påvirke studenters læringsoppnåelse er å eksplisitt forklare de hva målet er, og hva som skal til for å nå dette målet. Hadde studieteknikk vært et eget læringsutbytte i alle studier, så hadde vi kanskje også tilnærmet oss dette på samme måte. Aktivt undervise i hvordan man studerer og forholder seg til høyere utdanning.

Når studentmassen endrer seg så må vi også tilpasse oss mottakeren. En stadig viktigere oppgave for oss undervisere er å kartlegge, forholde oss til, og fylle gapet mellom deres tidligere kunnskap og det forventede læringsutbytte (Ambrose, Bridges, DiPietro, Lovett & Norman, 2010).

«Det skal mye til å ødelegge for en god student» var det en kollega som fortalte meg. Det handler om at de studentene som er «flinke» og lett knekker kodene i høyere utdanning som regel vil være selvdreven, til tross for at vi ikke legger til rette for gode læringsstier der studentene ledes inn i den øvelsen det er å være student.

«Jeg har allerede studert i 3 år, men dette er første gangen noen har undervist meg i hvordan man kan studere!» sier en vernepleierstudent til meg etter et 2 timers foredrag om studieteknikk og bruk av digitale læringsressurser. Det å gi undervisning i bruken av digitale læringsressurser kom inn som en direkte konsekvens av covid-19 situasjonen der vi nå gjør et kjempearbeid med å digitalisere flere foredrag, lage studentaktive læringsformer og i større grad anvender omvendt undervisning. Men skal vi igjen bare tenke at studentene får lære seg dette alene? Svare mitt ble nei, og vi lagde et undervisningsopplegg rundt dette, godt støttet av vårt selvvalgte læringsutbytte «Kandidaten kan anvende studieteknikk i oppgaveløsning.» Tilbakemeldingene har vært meget positive.

Vi har noen norske studier som har sett på hva som kan øke graden av gjennomføring, og sosial og faglig/akademisk integrasjon scorer høyt som en variabel som forhindrer frafall (Aurlien, Bjørnsrud, Haugom & Thrane, 2019; Mikalsen, 2009). Samtidig ser vi at flere institusjoner nå har tatt egne grep der de i større grad tar studentene inn i et fagfellesskap, og ikke ensidig lar studentene selv stå for det sosiale. Norsk Studentorganisasjon trekker det samme momentet frem i «Studentenes Kvalitetsmelding», vedrørende studenters forventning til mottak og integrering i det faglige miljøet:

«Mottaket av studenter skal være et tilbud hvor studenter og faglige ansatte ved deres fagmiljø kan bli kjent med hverandre, og det skal sikre et godt utgangspunkt for faglig samarbeid mellom studenter og ansatte videre i studietiden. Studentene skal allerede ved studiestart bli kjent med det som foregår i sitt fagmiljø. Det innebærer å presenteres for forskningen som foregår ved institusjonen innenfor deres fagområde allerede under studiestart.»

I studien «Kvalitet og læring i høyere utdanning» ser Damsgaard (2019) på hvilke forhold ved studiet fremmer studentenes studielivskvalitet. Der er nettopp relasjon en av fem viktige dimensjoner som studentene selv mener fremmer deres studielivskvalitet:

«Relasjonen mellom lærere og studenter fremstår ikke som private, men som personlige i den betydning at studentene opplever at de «kjenner» lærerne fordi de byr på seg selv og ikke fremstår som distanserte. Nærheten er knyttet til at studentene har et fellesskap med lærerne i undervisningssituasjoner og føler seg møtt på en ordentlig måte av lærere som er interessert i deres læringsprosesser.» (Damsgaard, 2019, s. 137).

Nettopp dette møtet og faglig integrering er momenter jeg mener vi må vektlegge i større grad når vi nå møter våre nye studenter i studiesituasjonene. De må bli kjent med de faglige ansatte, faget og kulturen. Akademisk integrasjon kan forstås som at studentene integreres i en kultur i høyere utdanning. En kultur der de møter og samarbeider tett med faglærere. En kultur de blir veiledet inn i gjennom undervisning og veiledning i hvordan studere. Hvordan forstå høyere utdanningssektor. En sektor som ikke legger dette ansvaret ene og alene på studentenes skuldre, men som tar dette på egne skuldrer og setter av nok tid ved studiestart til å lede disse inn i denne kulturen. En sektor som neste år møter studenten med: «Nå er dere studenter, og høyt på vår prioriteringsliste står det et læringsutbytte som omhandler studieteknikk. Dette vil vi oppnå blant annet gjennom integrasjon med det faglige miljøet hos oss.»