Debatt

Den sørgende mannen

Film. Dette er andresesongen i serien om den noenogfemtiårige Tony som er enkemann og deprimert. Han hadde et flott ekteskap med Lisa, men hun er død av kreft.

Tony og kona Lisa, fra lykkelige tider - før hun dør av brystkreft.

Publisert

Han tilbringer kveldene med å sitte og drikke og se på hjemmelagde filmer av henne. Filmene handler delvis om situasjoner de opplevde sammen og morsomme pek han gjorde mot henne. Delvis er det en videodagbok hun spilte inn til ham da det gikk mot slutten, der hun formante ham om hvordan han skulle klare seg, hvor kjøleskapet er, og så videre.

Fakta

After life

Premiere: Netflix 24. april 2020

Sesong: 2

Skuespillere: Ricky Gervais, Tom Basden, Tont Way, Mandheep Dhillon, Diaane Morgan, Ashley Jensen, David Bradley, Kerry Godliman

Manus, regi, produsent: Ricky Gervais

Det er to innganger til denne sesongen. Den ene handler om å ha sett sesong 1 og ivrig benke seg for den nye sesongen. Den andre handler om å ikke ha vært med inn i Tonys verden før. Jeg anbefaler den første av disse to, selv om begge er mulige. I klartekst: Det er faktisk en fordel å ha sett den første sesongen. I den sesongen bygget Ricky Gervais, som har skrevet manus, regissert, produsert og spiller hovedrollen, opp det lille britiske lokalmiljøet der denne fortellingen fortelles. I begynnelsen framsto Tony bare som en miserabel «grumpy old man» som mente han hadde rett til å behandle alle andre dårlig. Men etterhvert skjønte vi at det var sorg. Og fra da var den første sesongen en vakker fortelling om et menneske som strever med livet.

«After life» er et humanistisk verk selv om den også er en relativt enkel komedie.

Jan Storø

Hemmeligheten han oppdaget var at han ikke var den eneste som slet, som hadde utfordringer i livet. Og at menn trenger kvinner, men at det ikke er enkelt når man har mistet noen. At alle trenger noen ved sin side.

«After life» tilbyr et lite miljø med noen karakterer som alle på sin måte strever med tilværelsen. De er alle med i sesong 2, og et par nye kommer til. Noen av dem fryktelig vanlige. Andre mer outrerte. En av de varme og kloke er enken Anne som har mistet mannen sin og stadig sitter på en benk på gravlunden. Der treffer Tony henne og får fine samtaler og kloke ord. En av de rare og sære er terapeuten, som opptrer som en forvokst guttunge uten substans. Til sammen utgjør alle disse karakterene Tonys nære verden.

Tony er journalist i den lille gratis lokalavisen Tambury Gazette, der han dekker alle de små, små historiene fra hverdagen i lokalmiljøet. Som den lokale amatør-teatergruppas øvelser, og damen som forteller at hun kan føre samtaler med katter.

Nå får vi «den vanskelige andre-sesongen» der fortellingen er etablert og karakterene er introdusert. Hva skal man så bruke dette til? Gervais bruker det til å fortelle mer av det samme, og å gjøre enkelte sekvenser mer skrudde enn tidligere. Det er større innslag av grovkornet humor denne gangen. Noen vil finne dette morsomt, andre vil mene at han bryter med noe av strukturen i serien. Men han beveger seg samtidig klart og tydelig i de samme temaene som sist. Og han gjør det på samme måte. Relativt korte scener der aktørene snakker og samspiller om livstemaene sine. Som regel med kun to personer i hver scene, noen ganger tre eller fire. Ofte med en klar humoristisk snert, men også med et strøk av alvor. Seriens svarte humor er ett av dens sterkeste kort.

Den magien som Gervais ga oss sist er mindre tilstede i andre sesongen. Men i lange nok sekvenser er den der til at vi får det vi vil ha. Førstesesongen hadde mer utvikling i seg. Vi fulgte Tonys transformasjon fra hundre prosent deprimert til en lysere livsinnstilling. I denne andre blir vi invitert med til å bivåne det samme menneskelige universet. Vi får mindre av Lisa på video. Det er synd, fordi disse innslagene var blant de beste.

For meg handler «After life» mest om menn og følelser. Og måter å snakke om følelser på. Det er her Gervais gjør de beste grepene som forteller. Hva er det å ha det bra? Og hva er det å ikke ha det? Hvordan snakker man fram seg selv når man egentlig ikke være tilstede i det hele tatt?

«After life» er et humanistisk verk selv om den også er en relativt enkel komedie. Det er det Gervais mestrer å kombinere. Nesten like bra i år som i fjor - men ikke helt.