Den nordiske dronningen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Idet jeg ser Margrete den første slår det meg at jeg er sterkt forventningsfull. Før jeg satte meg ned for å se filmen var det viktigste for meg at den i det hele tatt er blitt laget. En storfilm med handling fra vår egen historie fra over seks hundre år siden? Og en kvinnelig regent, som dessuten samlet Norden? Det er et spennende prosjekt for en moderne fortelling.

FAKTA

Margrete den første

Premiere: 25.02.2022

Skuespillere: Trine Dyrholm, Søren Malling, Morten Hee Andersen, Jakob Oftebro, Bjørn Floberg, Magnus Krepper, Thomas W. Gabrielsson, Agnes Rase, Simon J. Berger, Paul Blackthorne

Sjanger: Drama

Regi: Charlotte Sieling

Nasjonalitet: Norge / Danmark

Aldersgrense: 12 år

Språk: dansk/norsk/svens

Vi har sannsynligvis sett flere filmer med handling fra det britiske kongehuset og den amerikanske borgerkrigen enn vi har sett fra tilsvarende hendelser i vår egen historie.

Filmen lanseres som en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser. Det historiske grunnlaget ligger der, men regissør Charlotte Sieling er tydelig på at hun har gitt stoffet en bearbeidelse. Det har hun for så vidt vært nødt til, ettersom de historiske kildene visstnok ikke gir et tydelig nok bilde på detaljnivå av de hendelsene hun viser fram.

Margrete den første er en felles nordisk produksjon med en dansk regissør. Filmen forteller fram de første årene av Kalmarunionen (mellom Danmark, Sverige og Norge), der Tyskland truer fra sør og dronning Margrete søker militær allianse med England gjennom giftermål med det engelske kongehuset.

Vi møter en aktivt regjerende dronning som er i kontinuerlig dialog med det danske, svenske og norske riksrådet. Vi ser at unionen er skjør. Det virker som om den når som helst kan slå sprekker (selv om vi ettertekstene lærer at den holdt i 126 år, og for Danmarks og Norges del i 400 år).

For øvrig er det de norske aktørene som stadig utmerker seg ved å være på delvis kollisjonskurs med unionspartnerne. Var vi et annerledesland allerede på 1300-tallet? Replikken «Selv Norge vil bøye seg hvis….» antyder det.

Det dramaturgiske spenningspunktet i filmen er knyttet til hvem som skal bli konge etter Margrete (Trine Dyrholm); hennes søsters barnebarn Erik (Morten Hee Andersen), eller mannen som dukker opp uventet og hevder at han er hennes ektefødte sønn Oluf (Jakob Oftebro) - som alle trodde døde femten år tidligere. Kirkens mann (Søren Malling) spiller en viktig rolle i det som viser seg å være et innviklet renkespill. Denne delen av filmfortellingen råder det altså ikke full visshet om i historiebøkene.

Totalt sett er det det sterke laget av nordiske skuespillere som bærer filmen. De bygger dramaet slik at vi hentes tilbake til slutten av 1300 tallet og begynnelsen av 1400 tallet.

Vi nordmenn legger spesielt merke til nordmennenes leder, Asle Jonsson (Bjørn Floberg), en oppdiktet karakter som viser standhaftigheten til det nordligste av de tre folkene.

En underlig følelse senker seg over meg idet jeg tar inn Margrete den førstes univers. Jeg tar meg i å lengte etter en estetikk som er «større». Men etter hvert ser jeg at denne følelsen har mer med meg selv å gjøre enn jeg først innså. Vi har etterhvert blitt vant til at filmfortellinger fra "middelaldermiljø" skal inneholde spektakulære kampscener og like spektakulære naturskildringer. Sieling har valgt å gå en helt annen vei. Her utkjempes slagene verbalt. Noen flotte naturscener i nordisk lima får vi. Men det er heller mørke slottshaller, og trange korridorer vi inviteres inn i.

Saken er at filmen preges av en relativt tung stil, som faktisk kler den godt. Den understrekes av Jon Ekstrands musikk, Søren Schwartzbergs scenografi, Rasmus Videbæks foto og Manon Rasmussens kostymer. Det hele fortoner seg for meg som tidsriktige representasjoner for et nordisk kongehus i middelalderen. Vi er med inn i det ikke altfor storslagne, men heller ikke det rå, upolerte.

Denne estetikken kunne blitt tung å fordøye dersom framdriften i handlingen ikke hadde gitt en viss spenningskurve. Men i dette manuset får vi en stigende spenning i siste halvdel av fortellingen. Her skjer det ting som drar oss videre, selv dynamikken er av en helt annen karakter enn det vi kjenner fra "tronelek" og "ringers herrer".

Margrete den første er ikke en feministisk bearbeidelse av historiens fakta. Den er avdempet tydelig på slike temaer. Det tjener den på. Likevel framstiller den dronningen som en usedvanlig sterk regent. Iallfall i de fleste spørsmål. Men - ikke i det sentrale spørsmålet som løftes fram her.

Dronning Margrete den første er en historisk figur som her - endelig - får et ansikt.