Den neste delen av serien Makta er tidvis magisk

Serien var høstens store samtaleemne, og den fikk mye skryt. Noen var mest opptatt av dens visuelle og narrative kvaliteter, andre av dens biografiske og politiske materiale.

FAKTA

Makta

• Serieskapere: Silje Storstein, Kristin Grue og Johan Fasting
• Manusforfattere: Silje Storstein, Kristin Grue og Johan Fasting
• Produsert av: Motlys og Novemberfilm for NRK (2023)
• Medvirkende: Jan Gunnar Røise, Kathrine Thorborg Johansen, Anders Baasmo, Øyvind Brandtzæg, Trond Espen Seim, Manish Sharma, Nader Khademi, Marius Lien, Galvan Mehidi, Sjur Vatne Brean, Olav Waastad, Erik Hivju, Christian Skolmen, m.fl.

Når man ser seg gjennom de neste seks episodene blir det tydelig at hele serien bør sees og vurderes samlet. Det er først når vi ser den under ett at den gir det bildet som serieskaperne vil fortelle fram. Da handler den om en spesiell periode i norsk politikk, om vår første kvinnelige statsminister — og om noen av de politiske sakene som preget denne perioden, altså den perioden der Gro Harlem Brundtland tok fatt på sin første regjeringstid.

Når Gro nå kommer til makta i kraft av å være statsminister i vinterens episoder, er det nok mange seere som vil fokusere på hvordan serien forteller om nettopp henne og hennes posisjon og arbeid. Hun blir den sentrale karakteren i flere av de kommende episodene — men ikke i alle.

Det skjer nemlig noe — Gro blir delvis skjøvet ut fra det mest sentrale rampelyset. Samtidig blir vi mer kjent med henne, og én episode blir i hovedsak brukt til å skape et personportrett av henne.

I de kommende episodene følges flere av de grepene opp som kjennetegnet den fortellerstilen vi ble kjent med sist høst. Det er særlig den lekne og uærbødige fortellerformen som vil bli husket når vi skal se tilbake på hele serien. Her dras den innimellom enda lengre. Serieskaperne nekter seg ingenting i kreative krumspring.

Ett sted bygger de for eksempel opp kulissene mens scenen pågår, og rydder bort når den er ferdig. Andre steder går de ut av fortellingen et øyeblikk og viser oss at vi er på et filmsett. Svært bevisste valg for å skape en levende fortelling. Disse grepene skaper noen ganger en følelse av at vi bivåner et teater, et sted der «alt kan skje». I all hovedsak fungerer det svært godt. For mange er dette som gjør serien severdig. De får sitt, også i de siste seks episodene.

Samtidig er det andre sider av Makta som også er interessante å ta en nærmere kikk på.

Jeg skrev i min anmeldelse av de seks første episodene at jeg ikke synes de er sterke nok på politikk. Jeg savnet også en klarere satirisk brodd. Episodene viste karakterene i fri utfoldelse med hverandre, men til en viss grad uten at vi oppfattet at de drev med interessekamp. De handlet mer om personlige kamper enn politiske kamper. Dessuten brukte de så mye krefter på politikernes alkoholforbruk at andre aktiviteter kom noe i bakgrunnen.

I vinterens episoder har politikken og de politiske skillelinjene kommet mer i forgrunnen. Det skjer særlig ved at Kåre Willoch (Thorbjørn Harr) kommer på banen — først og fremst som Gros (Kathrine Thorborg Johansen) motdebattant. Men i denne delen behandles også noen politiske spørsmål grundigere. Det gjelder for eksempel Altasaken, med samenes situasjon spesielt vektlagt, som vies en hel episode. Men også solidaritet, ungdomsopprør og Arbeiderpartiets forhold til sitt grunnfjell er viktige temaer.

De episodene vi får i de neste ukene er ganske ulike. Åttende episode likner en del på det vi så i høst. Den handler om landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1981 og her er det maktkamp som er temaet. Sjuende og tolvte episode er begge viet et bestemt politisk tema.

Så kommer rosinen i pølsa. Episode 11. Den er noe av det beste jeg har sett på norsk TV noensinne. Her skal lite annet avsløres enn at episoden i hovedsak handler om Gro og Kåre — om ett spesielt møte mellom dem. Og kjære leser, unngå å lese spoilere om den, den bør sees uten å vite på forhånd hva som skjer.

Her har serieskaperne virkelig inntatt en leken holdning til sitt materiale, og utviklet det med både alvor og humor i mente. Episoden beveger seg ut og inn mellom ulike nivåer av realisme og brudd med det realistiske. Balansen mellom dem er hårfin, og dermed blir fortellingen sylskarp. Vi kan faktisk snakke om en norskbasert magisk realisme som fungerer tvers gjennom, fordi serieskaperne forstår Norge og det norske. De setter på uærbødig vis setter søkelys på vår hang til å si fra om det vi mener, men samtidig oppføre oss høflig og ordentlig. Vi snakker selvfølgelig om en kunstnerisk uærbødighet av beste merke.

Episoden kombinerer persontegning med politikk og med satire på en måte der de tre smelter sammen og danner en høyere enhet. Intet mindre. Noe av den samme magiske realismen er viktig også i en tidligere episode der serieskaperne bruker mye tid på å utforske et møte mellom Gro og Reiulf, etter at hun er blitt statsminister og han er sendt ut av partiledelsen. Også her fortelles hendelsene fram i en blanding av det direkte og det indirekte, mellom det realistiske og det magiske — der for eksempel Chiles tidligere president Salvador Allende og en møkkete utedo på Utøya er sentrale elementer i å drive fortellingen framover. 

Jeg er usikker på om yngre mennesker som aldri har opplevd Gro og Kåre og deres debatter, vil få like mye ut av den ellevte episoden som oss som har disse politiske ringrevene på netthinnen. Ett tips til dem kan være å sjekke ut et par av debattene på YouTube i forkant.

Etter å ha sett hele Makta, ble det nødvendig for meg å lese tittelen på serien en gang til. Den beskriver nemlig ikke det jeg trodde, da jeg så de innledende episodene. Eller mer presist, den handler om makt på en annen måte enn jeg trodde sist høst. Når de siste seks episodene er avspilt, har det vokst fram et annet og bredere perspektiv på makt. Her er både avmakt og folkelig makt tydelig til stede.

Serien blir, samlet sett, en fortelling om en overgang i moderne norsk historie der Gro bare var én av karakterene som satte sitt preg på det som skjedde. Serieskaperne hevder indirekte at en rekke hendelser i overgangen mellom 70- og 80-tallet forløste langt mer enn det som skjedde i regjeringskontorene og på Stortinget. Derfor er serien likevel politisk, mer enn jeg så da jeg skrev om de seks første episodene. Tittelen skal tas langt mer bokstavelig enn iallfall jeg trodde innledningsvis.

Og fremdeles er serien altså kreativt og spennende konstruert.