«Etter 25 år har jeg mistet troen på universitetsdemokratiet vårt»

For 25 år siden deltok jeg på mitt første instituttstyremøte, som studentrepresentant. Jeg var helt fersk, og ante ikke hva sakspapirene handlet om eller hvordan systemet fungerte. Da professorene snakket hadde jeg ingen reell mulighet til å påvirke noe som helst. I dag er jeg professor og representant for vitenskapelig ansatte i et fakultetsstyre på et universitet i Norge. Jeg vet mye mer om systemet og om sakene som drøftes enn jeg gjorde som student, det er klart. Men selv om fakultetsstyret skal være fakultets øverste organ, er det ikke der den egentlige makten ligger.

Makten på det humanistiske fakultetet skal være fordelt mellom valgt dekan, tilsatt administrasjon, tilsatte instituttledere og et valgt fakultetsstyre. Den valgte dekanen har ukentlige møter med instituttledere, hvor saker drøftes, mye i praksis avgjøres, og en del går videre til fakultetsstyret. Fakultetsstyret består av valgte representanter for hver gruppe: fast vitenskapelig ansatte, midlertidig vitenskapelig ansatte, administrativt ansatte og studenter. Det er ikke akkurat slik at folk krangler om å få sitte i fakultetsstyret. Det var riktignok valg på mitt institutt, men bare mellom to kandidater.

Vi som sitter i fakultetsstyret har ingen særlig adgang til informasjon annet enn det som står i sakspapirene. Vi er ikke med på prosessene som fører opp til at en sak blir presentert for styret.

En form for makt er å være den som forbereder sakspapirene. Den som setter dagsorden, eller sakslisten, styrer i stor grad diskusjonen.

En annen form for makt å være med på diskusjonene i korridorene, på kontorene, og ikke minst på ledermøtene. Jeg går i korridorene, men har ikke adgang på ledermøter. Jeg snakker alltid med min egen instituttleder i forkant av fakultetsstyremøtene, for å høre hans meninger. Men jeg hører ikke alle rykter som går om alle prosesser. Det har bare skjedd to ganger de siste fire årene at noen andre enn instituttledelsen min har tatt kontakt med meg for å forklare sin versjon av en sak som skal komme opp i fakultetsstyret. Jeg tar i blant kontakt med folk for å spørre om ting jeg lurer på. Men jeg kjenner aldri hele historien.

Burde jeg oppsøkt ryktebørsen mer? Kanskje. Kanskje ikke. Teoretisk sett burde jo sakspapirene gitt meg informasjonen jeg trenger for å ta en god avgjørelse for hele fakultetet.

Men sakspapirene forteller aldri hele historien. Supperåd, kalles vi, nå vi tar avgjørelser så godt vi kan basert på de opplysningene vi er gitt. Hva er det dere driver med i det der rådet, slenger noen mot meg i gangen. Jo det skal jeg fortelle dere, vi prøver så godt vi kan å ta avgjørelser uten å ha tilgang til alle detaljer i historien. 

Kanskje det gjør oss mer uhildet, mer demokratiske. Eller kanskje valgte representanter uten nok kjennskap til sakene, uten adgang til prosessene som ligger bak sakspapirene ikke er et demokrati. Kanskje det er slik alle demokratier fungerer – det er ikke perfekt, men det er kanskje bedre enn alternativet.

Hvem blir valgt inn i et universitetsdemokrati? Alle kan jo stille til valg. Men valg kan utestenge gode kandidater. I 2013 stilte jeg som viserektorkandidat for Team Atakan, og vi tapte rektorvalget. Jeg hadde lært masse av valgkampen, og hadde blod på tann, og fristen for å stille til universitetsstyret var ikke gått ut enda. Jeg stiller, tenkte jeg, og spurte en rekke kjente på forskjellige fakulteter om de ville støtte meg. Joda, svarte folk, men så, en dag seinere, begynte epostene å komme. Kjersti Fløttum skulle stille, hadde de fått høre, og dersom jeg også stilte kunne jeg splitte stemmene fra HF og SV slik at de ikke ville få noen representanter.

Selvfølgelig stilte jeg ikke. Kjersti Fløttum er en flott representant – jeg stemte på henne. Men det er dette som skjer når vi velger våre representanter: folk stiller ikke fordi de oppmuntres til å la være. Det vil ødelegge.

En annen grunn til ikke å stille til valg er tiden det vil ta. Etter å ha gått gjennom rektorvalgkampen i 2013 vil jeg nøle med å anbefale noen å stille i et rektorvalg. Det tok enormt mye tid. Vi deltok i omtrent 30 debattmøter, skrev en rekke kronikker, hadde mange mindre møter, sto på stand og så videre - og selv om vi gjorde mye, var det tydelig at motparten hadde en langt mer omfattende organisasjon og langt høyere aktivitet. Valgkamp er en god anledning til å ta viktige diskusjoner, og det er bra. Men det er en stor belastning på deltagerne. Å søke på en lederstilling er ikke lettvint, men må være langt mindre tidskrevende og utmattende enn å delta i en valgkamp. Det er klart at dette i praksis utestenger gode potensielle kandidater fra å stille til valg.

Universitetsdemokratiet i dag er ikke et demokrati. Det er et dysfunksjonelt system som gjør makten skjult, og som legger til rette for korridorpolitikk og ryktebørs og at ingen egentlig vet hvordan avgjørelser blir til. I blant blir avgjørelsene feil. Universitetsdemokratiet slik det fungerer i dag legger til rette for at vi sitter fast i gamle strukturer selv om de gamle strukturene ikke fungerer lenger. Det hindrer tverrfaglighet og nytenkning.

Så sitter vi der, da, på fakultetsstyremøtene. Vi gjør det beste vi kan. Vi drøfter fram og tilbake, vi ber om mer informasjon, vi leser og leser igjen. I blant tar vi kanskje en avgjørelse vi ikke burde ha tatt. Dersom vi er et supperåd, handler det i hvert fall ikke om at vi ikke tar jobben alvorlig og gjør det beste vi kan ut fra informasjonen vi har. Det handler i så fall om et alvorlig dysfunksjonelt styringssystem.

Jeg begynner å tro at en tilsatt ledelse vil være en mer gjennomsiktig styringsform som tjener de ansatte og vårt samfunnsoppdrag bedre. Vi kan gjerne ha krav om at tilsatte ledere må ha professorkompetanse for å unngå danske tilstander hvor bedriftsøkonomisk styring blir viktigere enn god forskning og undervisning.

Det kan hende jeg tar feil. I så fall håper jeg du forteller meg hvordan vi kan gjøre universitetsdemokratiet bedre.

Innlegget er først publisert i På Høyden.