«Hvordan bygge demokrati når de formelle rettighetene langt på vei er borte?»

La meg begynne lokalt – for så å rette blikket utover:

Råd – styre. Demokratiet: Som nyvalgt medlem av fakultetsrådet; og adressert så vel til rektor som lingvist, som til dekanatet. Vi har vært gjennom en prosess der valg av ledelse er blitt borte i hele institusjonen, bortsett fra at vi kan velge noen styremedlemmer til høyeste nivå: der de har reell makt (blant annet til å avskaffe valgordningen). På institutt- og fakultetsnivå heter det nå råd, ikke styre. Jeg tror alle her aner forskjellen mellom reell makt – og evt etisk-retorisk innflytelse via overbevisningens kraft i rådet. Hvordan bygge demokrati når de formelle rettighetene langt på vei er borte?

Desentralisering og team. Håvard Tjora skrev i Dagblad-magasinet sist lørdag at lærere presses mellom lojalitet til systemet og til elevene. Presset om systemlojalitet kan til tider føles her også. Men viktigere enn å snakke om dette i abstrakte termer, er det kanskje å se hvordan god faglighet i utdanning og forskning vokser fram nedenfra – det gjelder også samarbeid på tvers, er min erfaring. Den administrative strukturen til HiOA er sentralisert og topptung. Instituttene har som institutter ingen administrative stillinger, noe som gjør at instituttlederne blir sittende med all verdens små administrative saker og som underminerer behovet for faglig ledelse. Om instituttene, der studentene og de faglig ansatte befinner seg, ble mer grunnenheter, ville det vært en selvfølge, slik det er på universitetene jeg kjenner best (Oslo, Bergen) at man bygde team av faglige og admin-ansatte på institutt-nivå, ikke som nå hvor de opererer i skilte baner.

Om akademia og demokrati. Utfordring med universitetsplan: Tradisjonelt har universitetene vært arnesteder for fri forskning og tenkning, for autonomi og dannelse. Mange av fagfeltene der fører ikke inn i en eksplisitt profesjon, men bidrar til dannelse. HiOA, som med få unntak utdanner til profesjoner, i hvilken grad er det en fare for at et instrumentelt perspektiv vil svekke den frihetsgraden en institusjon – så vel som den enkelte ansatte – trenger for å bidra til å danne demokratiske og kritiske samfunnsborgere (Humboldt: dannelse i krysningen mellom filosofi og pedagogikk)? Trenger vi en egen Ex. Phil. for profesjoner; kritisk etikk? Er det tilfeldig at Rektors tale tirsdag siterte mer fra Bologna-feiringen i 1988 enn fra HiOAs strategiplan, der demokrati ikke er nevnt med et ord.

Journalistikkens betydning. HiOA blir i stor grad markedsført som en institusjon som leverer profesjonelle til velferdsstaten, og det er mange gode grunner til dette. Men alle passer ikke inn i den drakten. Det kan bli bedre forstått at journalistikken på sitt beste som 4. statsmakt og samfunnets vakthund, er en garantist for en god velferdsstat – og for viten om verden, nå som det blir klarere at det vi gjør her i Norge, har konsekvenser for folk annensteds, enten det dreier seg om CO2-utslipp, (u)etisk handel eller flyktningpolitikk.

I likhet med akademiske institusjoner er også journalistikkens autonomi under press. Kravet om digitale hoder som produserer (og reproduserer, som sommerens plagiat-avsløringer har vist) raskt, versus hoder som tenker kritisk og har kunnskaper om samfunnet de skal ut i er viktig. I spill er også forholdet mellom det grundige og det flyktige; undergraving av journalistisk etikk via «brand marketing»: VG og Aftenposten har institusjonalisert egne enheter med innholdsmarkedsføring – en negativ spiral. Mer enn noensinne trengs det kritiske perspektivet fra en institusjon som skal utdanne dyktige profesjonelle, som også når det er påkrevet, kan bli varslere; og stå fast på forsvar av ytringsfriheten når det trengs.

…

Replikk etter rektors tale som understreket behovet for at HiOA gjør seg mer bemerket i offentligheten:

Før dere hyrer inn flere dyre kommunikasjonsrådgivere, så søk råd hos oss på Institutt for journalistikk og medier!