Den nye lærerutdanningen er en tillitserklæring

Meningsutvekslingen med høyskolelektor Geir Martinussen om nasjonal deleksamen i matematikk for lærerstudenter gir en god anledning til å utforske utfordringene i norsk lærerutdanning. Martinussen kommer imidlertid med så mange spørsmål og bemerkninger, at det kun er plass til å ta tak i det jeg oppfatter som de viktigste.

Martinussen har ingen argumenter som tilsier at denne eksamenen ikke er faglig relevant, eller at det er en «dårlig» eksamen. Det er ikke så rart. Eksamenen er utformet av Martinussens fagfeller, på fagfeltets egne premisser og er i høyeste grad relevant for hva en lærer bør kunne. Ifølge en rapport fra NOKUT er også sensuren gjennomført på en god måte.

I vår fikk vi svært nedslående resultater på deleksamen i matematikk for lærerstudenter. 37 prosent strøk, og bare 6,6 prosent fikk A eller B. På Martinussens egen lærerutdanning, HiOA, strøk mer enn en tredel av studentene. Det bekymrer meg at de som skal undervise i matematikk i skolen får så dårlige resultater. Jeg er overrasket over at Martinussen tilsynelatende er bekymret for at det blir for mye oppmerksomhet om resultatene, og ikke for de nedslående resultatene i seg selv. 

Da vi innførte krav om 4 i matematikk for å komme inn på lærerutdanningene, visste vi at det ville føre til noen færre søkere på kort sikt. Men forskning tyder på at studenter med et høyere karaktersnitt i større grad fullfører utdanningen sin. Vi ser tegn til dette i resultatene på nasjonal deleksamen. Nesten halvparten av de med karaktersnitt på under fire strøk. Blant de med høyere snitt enn fire, var det litt over 25 prosent som strøk. 

Hvis jeg var lærer for disse studentene, ville jeg først stilt spørsmål om hva disse resultatene sier om matematikkunnskapene til fremtidens mattelærere. Jeg ville stilt spørsmål om det er noe som kan gjøres annerledes i undervisningen eller med forventingene vi har til studentene? Jeg ville videre sett etter om det var noe å lære av andre lærerutdanninger, på godt og vondt. Jeg ville også stilt spørsmål om det er noe ved eksamenssituasjonen som tilsier at studentene presterte dårligere på denne eksamen enn deres «egentlige» kunnskaper og ferdigheter tilsier. Svaret finnes imidlertid allerede i rapporten fra NOKUT; at eksamenen ikke ble oppfattet som tellende kan ha gjort at en del studenter ikke tok den på alvor. Det virker plausibelt, og er hovedgrunnen til at den nå blir tellende. Jeg mener også at når vi pålegger studentene en prøve, så skal de vite at den faktisk betyr noe.

Så vil jeg helt kort svare på noen av de øvrige spørsmålene og kommentarene fra Martinussen. Han spør om vi har hjemmel for å gjøre nasjonal deleksamen tellende. Svaret er selvfølgelig ja. Han skriver videre at «de som står for undervisningen, må lage eksamensoppgavene.» Det er jeg helt enig i. Som det fremkommer i rapporten fra NOKUT, var det akkurat slik denne eksamenen ble laget.

Martinussen lurer også på om det er «meningen at institusjonenes fagplaner og eksamener skal forholde seg til mulige nasjonale eksamener i stadig ulike temaer?» Institusjonenes fagplaner og eksamener skal forholde seg til læringsutbyttebeskrivelsene i matematikk for lærerstudenter. Nasjonal deleksamen skal understøtte disse. For å unngå at deler av læringsmålene fortrenger andre læringsmål, bør innholdet i nasjonal deleksamen kunne være forskjellig fra år til år.

Til slutt spør Martinussen om «hvordan rettferdiggjøre at det faktisk var GLU1-7-studentene som ble strengest vurdert?» Det stemmer at eksamenen på våren 2016 var noe strengere enn eksamen høsten 2015. Det er imidlertid ikke noe departementet styrer. Jeg antar Martinussen selv har laget nok eksamensoppgaver til å vite at det er umulig å treffe med helt lik vanskelighetsgrad fra år til år. Men, med arbeidet som er lagt ned av NOKUT og Martinussens fagfeller i å utvikle, gjennomføre og sensurere denne eksamenen, har vi bedre kunnskap enn vanlig om hvordan vanskelighetsgraden svinger. For øvrig heter det i rapporten at «sensorene mener at oppgavene var noe vanskeligere». Hvilket belegg Martinussen har for påstanden «langt strengere vurdering», aner jeg ikke.

Martinussen ber oss om å «stole på utdanningsinstitusjonene og studentene». Når regjeringen investerer massivt i en femårig lærerutdanning på masternivå, så er det fordi vi har tro på at lærer­utdanningene og studentene er i stand til å omsette disse ressursene i gode resultater. Det er en tillitserklæring.

Tidligere innlegg:

• Martinussen: Lærerutdanning og fremtidens skole
• Haugstad: En lærerutdanning for fremtidens skole
• Martinussen: Brøkdeler og firerkrav