Rangeres ikke Universitetet i Oslo høyt nok?

(Oppdatert versjon 27. juli)

Leder for Oslo Business Region og NHO Oslo mener Universitetet i Oslo burde gjøre det bedre på internasjonale rangeringer. Nøkkelen til suksess er mer samarbeid med næringslivet. Det er påstanden!

Jeg har aldri tatt meg tid til å vurdere disse rangeringene, men det må jeg kanskje? I alle fall dersom disse nå blir utgangspunkt for debatter om universitetenes videre utvikling. 

En liten analyse følger. Jeg valgte The World University Rankings (Times Higher Education). Her er UiO rangert som nr 135, og kommer således svakere ut enn på Shanghai-rangeringen. hvor vi vurderes som nummer 58 i verden og 18 i Europa. Og husk, det er mer enn 10.000 universiteter globalt. 

Rangeringen er basert på tre hovedparametere; læringsmiljø, forskning og siteringer. I tillegg er internasjonalisering og inntekter fra næringslivet tillagt vekt. Mer spesifikt ser det ut som følger:

Teaching (the learning environment) - 30 %
- Reputation survey - 15 %g
- Staff to student ratio - 4,5 %
- Doctorate to bachelors ratio - 2,25 %
- Doctorates awarded to academic staff ratio - 6 %
- Institutional income - 2,25 %

Research (volume, income and reputation) - 30 %
- Reputation survey - 18 %
- Research income - 6 %
- Research productivity - 6 %

Citations (research influence) - 30 %

International outlook (staff, students and research) - 7,5 %
- International to domestic student ratio - 2,5 %
- International to domestic staff ratio - 2,5 %
- International collaboration - 2,5 %

Industry income (knowledge transfer) - 2,5 %

Man kan mene mye om disse parametrene. De har betydelige metodiske utfordringer. Jeg nøyer meg med å notere at 33 % er basert på institusjonens omdømme. I tillegg er «knowledge transfer”» definert i forhold til næringsliv, og ikke mer generelt. Her kunne det vært interessant å grave dypere for å se eventuelle systematiske forskjeller mellom land med stor versus tilnærmet fraværende instituttsektor. Selv i Norden varierer dette betydelig.

Hvordan gjør så UiO det? Det enkleste er kanskje å se oss i et nordisk perspektiv. THE-rangeringer er da som følger (NB! Universiteter med rangering over nr 200 får ingen «overall score»).

I dette nordiske bildet er UiO nr 7 totalt. – Det er ikke bra. NHO er opptatt av at vi har høyskoler og universitet som hevder seg internasjonalt, sa regiondirektør for Oslo og Akershus i NHO, Nina Solli nylig til NRK.

– Oslo og Norge har verdens høyest utdannede befolkning. Det er ingen grunn til at ikke utdanningsinstitusjonene, i et land som lever på kompetanse, også skulle vært helt i verdenstoppen. La oss si på topp 30-40, fortsetter Fredrik Winther, leder i det kommunale selskapet Oslo Business Region, i den samme saken.

Kan det være mulig at de ikke har tatt seg tid til å vurdere rangeringene altfor nøye? Mange «interessante»  presseoppslag de siste ukene, hvor skribentenes vilje til å vurdere bakgrunnsmaterialet for sakene synes å være svak.

Topp 30-40. Hva vil det si? Det beste universitetet i Tyskland er rangert som nr 29 (LMU München), det beste i Kina som nr 42 (Beijing) og det beste i Japan som nr 43 (Tokyo). University of California San Diego og Santa Barbara deler en 39 plass.

Jeg tror kanskje vi skal være mer edruelige i vår målsetning for videre utvikling! Universitetet i Oslo gjør det meget bra! At vi skal jobbe for å bli bedre (og kanskje det gir oss bedre rangering også), er det dog ingen tvil om.

Vi skal også være glade for at samfunnet forventer mer av UiO enn de kanskje gjør av de andre norske institusjonene? Jeg har ikke sett rangeringene av de andre norske universitetene problematisert på samme måte. Jeg er dog bekymret for stadige oppslag som snakker Oslo-regionen ned. Det vil ikke på noen måte bidra til å trekke talenter til regionen.

UiO gjør det altså klart best i Norge, og relativt sett (i Norden) best på læringsmiljø (nr 5), og dårligst på siteringer (nr 15). Det naturlige spørsmålet blir da: Hva skal til for å lykkes bedre?

Vi kan enkelt leke med tall. Hva vil det si om vi øker parameteren for «Industry income» fra 38,3 til 55 (NTNU har 51.8)? Vi går fra 135 plass totalt til 132 plass. Liten effekt med andre ord. Øker vi derimot parameteren for siteringer til 85 (forbi Uppsala og Lund) stiger vi til ca 105 plass globalt. Score 55 på research gir omtrent tilsvarende utslag. 

Konklusjonen? Ikke uventet er det mange parametere som påvirker resultatet, men viktigst er forskningsrelaterte parametere.

Hva er så nøkkelen til å hevde seg bedre internasjonalt? Winther tror det er mer samarbeid med næringslivet.

– De (UiO - min tydliggjøring) kan koble seg mye tettere på entreprenørskaps- og innovasjonsmiljøene i næringslivet. Når den teknologiske utviklingen går så fort som den gjør nå, flyttes veldig mye av kunnskapsproduksjonen til disse miljøene, sier Winther.

Jeg er slett ikke sikker på at det er grunnlag for en slik konklusjon i disse rangeringene. Vi bør rett og slett etterstrebe å bli bedre totalt sett. På læringsmiljø og på forskningen vi utfører. Fremragende forskning er den åpenbare oppskriften på å lykkes bedre i forhold til siteringer. En svært viktig parameter på The World University Rankings. Men igjen, vi må ta slike rangeringer med en klype salt. Vi skal ikke basere våre strategier på ønsket om å lykkes bedre på internasjonale rangeringer.

Totalt sett er, uavhengig av disse rangeringene, rekruttering det viktigste vi gjør - og det på alle nivåer og i alle deler av institusjonen. Her er jeg enig med NHO og Oslo Business Region. Det er avgjørende å tiltrekke seg og beholde de smarteste hodene.

– Det er klart at for å tiltrekke seg studenter og forskere som er gode, så ser de på rangeringene. Da handler det om å være høyt der oppe, sier Solli.

Vel, jeg tror UiO har en rimelig bra rangering. Kanskje skal vi derfor også se på andre faktorer? For eksempel tilbudet vi sammen med regionen er i stand til å gi de vi ønsker å rekruttere? Det handler om gode, rimelige boliger nær campus, og det handler ikke minst om jobbmuligheter for våre rekrutteringsobjekters partnere. Her er Oslo Business Region, Oslo kommune og NHO viktige samarbeidspartnere. 

Konklusjonen min totalt sett er ikke sammenfallende med OBR og NHOs synspunkter på NRK. Likevel er det interessant å vurdere hva det er vi i fellesskap med Oslo-regionen kan gjøre for å lykkes bedre. Også på det området OBR og NHO fremhever, og hvor vi har «potensial for forbedring». Mer samhandling med eksisterende næringsliv.  Fremfor alt tror jeg vi må jobbe sammen. Stake ut en strategi og så innse at vi både har felles interesser, og felles utfordringer. Oslo-regionen fortjener å snakkes opp, og vi tjener intet på å snakke regionen ned.

Jeg lar UiOs rektor Ole Petter Ottersen få siste ordet (fra NRK-saken)

– Det er veldig viktig å huske på at det er over 10.000 universiteter i verden. På den viktigste rangeringen, Shanghai-rangeringen, er vi nummer 58 i verden, nummer 18 i Europa. Det er klart, vi vil jo gjerne være enda høyere opp på listene. Men vi kan ikke si at det er en dårlig plassering.

(Dette innlegget er først publisert på bloggen til Svein Stølan på titan.uio.no)