Norske medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk, mens andre helseprofesjoner har fortsatt å fokusere på den profesjonsrettede forskningspubliseringen. Men dette skal ikke Curt Rice ha skyld eller ære for, skriver Jan Erik Frantsvåg. Foto: HiOA

Medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk

Helseforskere, tannleger og sykepleiere fortsetter å publisere på norsk, mens medisinere i stor grad har sluttet å bruke norsk, skriver Jan Erik Frantsvåg.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I et intervju i Morgenbladet 31. mars tar Curt Rice til orde for å slutte å publisere på norsk. Jeg skal ikke tråkke inn i det minefeltet, men Morgenbladets journalist spør et sted «Hva med Tidsskrift for den norske legeforening, som inneholder fagfellevurderte artikler». Slik jeg forstår dette er det ment som et argument mot Rices påstand om at «… ikke en eneste norsk medisiner publiserer forskning på norsk».

Den som går til kilden for kunnskap om norsk publisering, NSDs kanalregister, og slår opp på Tidsskrift for Den norske legeforening (med den selvbevisste nettadressen www.tidsskriftet.no) vil se at utviklingen er klar: Norske medisinske forskere har så godt som sluttet å publisere sine forskningsartikler i «Tidsskriftet». Målt i forfatterandeler har det vært en nokså rettlinjet nedgang fra drøyt 200 artikler i 2004 til 16 i 2015. (2016-tallene er i skrivende stund ikke publisert ennå).

Det vil være naturlig å tenke at dette er en konsekvens av «tellekantsystemet» og dets vektlegging av internasjonal publisering i prestisjefylte tidsskrifter – en overgang fra publisering på norsk til å publisere på andre språk er en nødvendig konsekvens av en slik endring.

Interessant er det å merke at noen andre norske helsefaglige tidsskrifter har hatt en noe annen utvikling:

  • Den norske tannlegeforenings tidende har også hatt en nedgang, men utviklingen har vært mindre entydig og bunnen så ut til å bli nådd i 2013 – og fra at dette tidsskriftet hadde et forskningspubliseringsvolum på ca. 1/10 av Tidsskriftets, er de to tidsskriftene nå jevnstore.
  • Sykepleien Forskning hadde i 2007 9 artikler (1/7 av Tidsskriftets volum), men har vokst til Tidsskriftets størrelse hva angår forskningspublisering.
  • Nordisk tidsskrift for helseforskning* har i perioden 2007–2014 ligget på ca. 10 artikler per år, med et plutselig hopp til knapt 20 i 2015 – altså har også dette tidsskriftet nådd et forskningspubliseringsomfang på linje med Tidsskriftet.

Jevnt over får man likevel det inntrykk at norske medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk.

Jan Erik Frantsvåg

Disse andre tidsskriftene har altså ikke hatt en slik monumental nedgang som Tidsskriftet. For de to siste tidsskriftene, som har hatt vekst, har nok den økte akademiseringen av sykepleiefaget (og andre helseprofesjonsutdanninger) gjort at det har vært et behov for å øke artikkelpubliseringen mye mer enn den generelle «organiske veksten» i universitets- og høgskolesektoren og trykket fra «tellekantsystemet» i seg selv har medført.

Dette er ikke en grundig og metodisk undersøkelse, men jevnt over får man likevel det inntrykk at norske medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk og på den måten sluttet å bidra til den profesjonsrettede formidlingen, mens andre helseprofesjoner har fortsatt å fokusere på den profesjonsrettede forskningspubliseringen. Men dette skal ikke Curt Rice ha skyld eller ære for.

(*Ad Nordisk tidsskrift for helseforskning: De benytter seg av tjenestene til Septentrio Academic Publishing, en publiseringstjeneste ved UB UiT der artikkelforfatteren er en av de ansvarlige.)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS