Kutt ut tellekantene. Ikke la målinger erstatte målene.

Publisert - Sist oppdatert
Svein Sjøberg forsvarer sine synspunkter om tellekanter og nå avdøde professor Frank Aarebrot. Foto: UiB

Svein Sjøberg forsvarer sine synspunkter om tellekanter og nå avdøde professor Frank Aarebrot. Foto: UiB

Svein Sjøberg refererer til det som blir kalt Campbells lov i sitt svar til Haugstad i debatten om Aarebrot og tellekanter: Når en indikator brukes som grunnlag for beslutninger, vil den korrumpere og forvrenge det den var ment å måle.

I Aftenposten 19. september hyllet jeg Frank Aarebrot for hans innsats som formidler og foreleser. Under overskriften «Null poeng til Frank Aarebrot» pekte jeg på det paradoks at han knapt nok hadde noen uttelling på den eneste indikatoren som måler kvalitet, det vi omtaler som «tellekanter» for vitenskapelige artikler.

Det lille innlegget ble gjengitt i nær sagt alle universitetsaviser, og det fikk fem responser i Aftenposten. Saken ble også debattert i P2s Ytring og mange nettaviser.

Alle er selvsagt enige i at forskere skal forske, og at det er et problem at mange forskere ikke publiserer. Dette var grunnlaget for at «tellekantene» for vitenskapelige artikler ble innført for et drøyt tiår siden. Med på lasset fulgte incentiver i form av penger, status og god plassering på resultatlistene som havnet i landets aviser. Intensjonen med tellingen var god, men tiden har vist at denne indikatoren er beheftet med mange problemer. Den er dessuten dyr å drifte, og den brukes på måter som ikke var meningen.

Slik er det ofte når man vil måle en kvalitet man synes er viktig: Målingen lever sitt eget liv. I jakten på poeng oppstår også en instrumentell og strategisk atferd som grenser til triksing og fiksing. Det å stige på rangeringer blir mål i seg selv.

Det at måling og telling kan ha uheldige og ikke-intenderte konsekvenser har vært kjent i mange tiår, og omtales ofte som Campbells lov: Når en indikator brukes som grunnlag for beslutninger, vil den korrumpere og forvrenge det den var ment å måle. Dette kjenner vi fra testing i skolen, der regjeringer kjemper å få landets sitt til topps på PISA og kommuner og skoler kjemper om å klatre på resultatlistene for nasjonale prøver. Vi kjenner det fra offentlig helsepolitikk, med stykkprisfinansiering og annen målstyring. Vi kjenner det fra politiet og annen offentlig forvaltning. Det omtales som New Public Management. Et annet uttrykk for det samme er «konkurranse-staten». Målstyring blir til målings-styring, og man glemmer målene. Når tallene erstatter det faglige skjønnet, kan ledelsesrollen overtas av folk som kan lese tall, budsjetter og rangeringer, og det profesjonelle skjønnet og dets idealer settes på gangen.

I dagens tellekantsystem er det ikke plass til nye Aarebroter. Det er synd for samfunnet, og det er synd for universiteter og høgskoler.

Svein Sjøberg
Professor emeritus, UiO

Jeg er glad for at Kunnskapsdepartementets statssekretær Bjørn Haugstad tar debatten seriøst, men jeg synes at hans svar er noe forvirrende. Blant annet avviser han at tellekantene har mye å si. Det må jo være litt trist for departementet at man innfører et insentiv for å fremme forskning, men etter ti år hevder at det knapt nok har noen betydning i praksis.

Haugstad viser til at den økonomiske uttellingen er liten, bare 1,6 prosent av den samlede finansieringen av universitets- og høyskolesektoren. Ja — det er selvsagt riktig at midlene fra tellekantene er små, sammenliknet med de samlede budsjettene, men disse pengene er nesten de eneste som er flyttbare og tilgjengelige for den enkelte forsker, i fall institusjoner velger å bruke pengene slik. Og det er kanskje ikke så rart at de gjør det, for tellekantene skulle jo få forskere til å publisere mer.

Haugstad skriver at «Innlegget til Sjøberg kan etterlate inntrykk av at tellekantsystemet er ment å være et mål på den enkelte forskers produktivitet og kvalitet. At denne misforståelsen kolporteres av Sjøberg forhindrer ikke at den simpelthen er feil.»

Ja, det er altså riktig at hensikten med tellekantsystemet var at det bare skulle brukes på institutt- eller institusjonsnivå, og ikke som et mål på den enkelte forsker. Men utallige eksempler finnes på at det nettopp brukes på personnivå. Ofte som direkte honorering av publisering. Åtte tusen kr for en artikkel på enkelte steder. Totalt opp mot en million kroner ved noen institutter. I mange fagmiljøer er denne potten nesten den eneste måten å skaffe midler til egen forskning eller faglige reiser.

Det utvises stor kreativitet rundt omkring i ulike fagmiljøer for å få opp antall tellende publikasjoner. Som det å omdefinere en prosjektrapport eller en lærebok til å være en «vitenskapelig antologi», slik at hvert kapittel kan få poeng. I stedet for null poeng, kan man slik få et titalls. Og da kan instituttledelsen  glede seg over at instituttet stiger på rangeringen, og forfatteren kan glede seg over ekstra midler og ære.

Antakelig rammes profesjonsutdanningene mest av jakten på tellekantene. Utdanninger der hovedoppgaven har vært å gi god utdanning til framtidige lærere, sykepleiere og ingeniører blir vridd i retning av at det er forskning og publisering som teller mest. Dette manifesterer seg dessverre ofte ved tilsettinger. Man vil heller ha ansatte med PhD og publikasjoner enn gode undervisere og formidlere. Ønsket om å bli universitet styrker profesjonsutdanningenes vriding mot å kunne dokumentere forskning. Spesielt er det ledelsen ved institusjonen som har dette ønsket om å bli oppfatte som mest mulig akademisk. Særlig når denne ledelsen ikke er valgt av og blant de ansatte. Kanskje man til og med ble universitet, tenker vel lederne.

Noen etterlyser alternativer til dagens tellekanter. Kanskje bør de forbedres og utvides, og kanskje bør man også måle alt annet som hører med til jobben for de ansatte, deriblant formidling? Saken er utredet mange ganger, men er parkert. Av gode grunner, slik Haugstad også påpeker. Blant annet fordi grensen mellom fagformidling og personlige meningsytringer er nær sagt umulig å trekke.

Alternativet er enkelt: kutt ut tellekantene! Jeg er altså enig i UiO-rektor Svein Stølens hovedpoeng: «Vi trenger færre tellekanter, ikke flere». Vi må Ikke bruke måltall og indikatorer som erstatning for faglig, pedagogisk helhetsvurdering av kvalitet, foretatt av profesjonens egne utøvere. Nye og «bedre» indikatorer vil bare styrke den instrumentelle atferden som allerede står sterkt.

I dagens tellekantsystem er det ikke plass til nye Aarebroter. Det er synd for samfunnet, og det er synd for universiteter og høgskoler.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

(U)redelighet. Vitenskapelig uredelighet må forebygges. Hva med et vitenskapsombud, spør professor Trine B. Haugen ved HiOA.