Om Aarebrot og tellekanter

Professor emeritus Svein Sjøberg har noen betraktninger om Frank Aarebrot og det såkalte tellekantsystemet i Khrono. Det er et innlegg som krever svar.

Tellekantsystemet er en del av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Det brukes for å måle volum av forskningspublikasjoner underlagt fagfellevurdering, for eksempel vitenskapelige publikasjoner. Innlegget til Sjøberg kan etterlate inntrykk av at tellekantsystemet er ment å være et mål på den enkelt forskers produktivitet og kvalitet. At denne misforståelsen kolporteres av Sjøberg forhindrer ikke at den simpelthen er feil.

Tellekantsystemet kommer tvert imot med en veiledning som tydelig fraråder ren mekanisk bruk på individnivå. En årsak er at den enkelte vitenskapelige ansattes bidrag aldri kan reduseres til et antall publiseringspoeng. Noen har få, men svært gode vitenskapelige publikasjoner. Andre publiserer ikke så mye i vitenskapelige tidsskrifter, men spiller en desto viktigere rolle i undervisning og formidling.

Frank Aarebrot er et strålende eksempel på det siste. Nettopp derfor er det ingen som legger vekt på publiseringspoeng når Frank Aarebrots betydning i akademia og offentlighet skal fremheves. Og det er som det skal være.

Samtidig blir det også pussig å bruke Frank Aarebrot som argument mot tellekantsystemet. Det er tre grunner til det.

For det første har ikke manglende publiseringspoeng vært til hinder for at arbeidet til Frank Aarebrot nyter stor anerkjennelse.

For det andre viser internasjonale fagfelleevalueringer av norsk forskning, at mange norske forskere publiserer ganske lite. I humanioraevalueringen fremgår det for eksempel at cirka en fjerdedel av forskerne i humaniora ikke har publisert i fagfellevurderte tidsskrifter eller bøker de siste fire årene. Det til tross for at publisering er den mest sentrale mekanismen for å formidle ny forskning, og at mange av de det gjelder har nær halvparten av arbeidstiden sin knyttet til forskning.  Samtidig er det jo slik at de færreste som publiserer lite kan vise til det samme bidraget til undervisning og formidling som Frank Aarebrot. Han er derfor svært dårlig egnet som et eksempel på det poenget Sjøberg forsøker å trekke.

For det tredje har det i flere omganger vært utredet om vi skal innføre en såkalt formidlingsindikator, nettopp for å fange opp bidrag til formidling. Arbeidet har stoppet opp fordi man har innsett at det ville bli for mye rapportering og administrasjon, uten noen klar gevinst. Jeg mener at det har vært en fornuftig beslutning. Ikke minst fordi jeg har tillit til at universiteter, høyskoler og deres vitenskapelige ansatte er i stand til å ivareta viktige aktiviteter selv om de ikke telles.

Jeg vil gjenta at tellekantsystemet står for en forsvinnende liten del av den samlede finansieringen av universiteter og høyskoler. I 2017 utgjorde det ca. 1,6 prosent. Altså, mener Sjøberg at det virker overstyrende når universiteter og høyskoler opplever at en krone og seksti øre av hver hundrelapp de får i statlige midler er koblet til at forskerne publiserer forskning?

Dersom det skulle stemme, så vil jeg påstå at det er symptom på mer grunnleggende problemer. Men, som sagt er jeg trygg på at dette ikke er tilfellet. Norske universiteter og høyskoler har sterkere integritet enn som så.

Jeg er helt enig med Sjøberg i at universiteter og høyskoler trenger ansatte som Frank Aarebrot. Men i motsetning til Sjøberg ser jeg altså ikke noe problem, hverken for Aarebrot eller for tellekantsystemet, i at hans betydning for akademia og offentlighet ikke er gjenspeilet i antall publiseringspoeng.