Jeg er ikke ferdig ennå

PublisertMandag, 10. mars 2014 - 14:43-OppdatertTirsdag, 11. mars 2014 - 0:11
Student, journalistikk og mediefag, HiOA
Meninger · Feminisme. Hvis du er over 40 nå, kan det hende du ikke føler deg helt truffet. No offence. Det er fordi jeg bekymrer meg mest over de på min egen alder. Men du trenger ikke puste lettet ut, for du er ansvarlig du også, skriver HiOA-student Siri Syverud Thorsen i dette innlegget.

Det ligger et stort svart teppe over majoriteten av unge nordmenn i 2014. En nærmest usynlig epidemi har inntatt oss, og har blitt en uoffisiell selvfølge: Kvinnekampen er ferdig kjempet. Dette bekymrer meg.

Meg, en 20 år gammel ung kvinne, som får dårlig samvittighet og stygge blikk for å kalle meg selv for en feminist. Meg, som hadde svært få guttevenner på grunnskolen, fordi jeg ikke fniste av hvert ord de sa.

Meg, som må forklare ordet feminisme for jevngamle venninner med hevede øyenbryn.

Jeg føler meg slitsom og til bry når jeg argumenterer i kvinners favør, og bak de stygge blikkene, bak den dårlige samvittigheten min, ligger et oppgitt sukk og sier «Er du ikke ferdig ennå? Kan du ikke bare slutte å klage, og være fornøyd snart?» Og hadde det ikke vært for mine høylytte kvinnelige rollemodeller og familiemedlemmer, hadde jeg sett ned på de utslitte, unge rødstrømpene mine og nikket samtykkende for lenge siden. Men faktum er at jeg ikke er ferdig ennå, at jeg ikke er fornøyd, og det burde heller ingen andre være.

Gjennom vestlig påvirkning har vi tatt til takke med undertrykkende reklameplakater, musikkvideoer og sanger, for å nevne noe. Det er en selvfølge at kvinner nesten utelukkende uttaler seg om kjolevalg og styling på Oscar-utdelingen, mens mennene tar seg av temaer som filmen, karriere og suksess. Hvis en avis skriver en oppskrift på raskt vekttap, er det helt naturlig for oss at en kvinnekropp pryder forsiden. Jeg er derfor dessverre ikke særlig overrasket over at det nå kanskje innføres reservasjonsrett for leger, fjerning av sexkjøpsloven og kutt i pappaperm. Ingen fortalte disse folkene hvor grensene skulle gå. Og med disse folkene mener jeg oss.

Du, som klikket på eller delte linken om hekkeløperen som varmet opp.

Du, som bidro til at sangen «Blurred lines» ble en hit i fjor sommer.

Du, som kaller venninnen din for hore og fitte med et smil.

Hvis du er over førti nå, kan det hende du ikke føler deg helt truffet. No offence. Det er fordi jeg bekymrer meg mest over de på min egen alder. Men du trenger ikke puste lettet ut, for du er ansvarlig du og, med din 11 måneder lange mammaperm, ditt likegyldige forhold til han som tjener urettmessig mer enn deg på jobb, eller din datters rosaeksplosjon av et soverom. Jeg sier ikke nå at kvinner som tar mer enn 6 måneders mammaperm, eller gir datteren sin det hun vil ha, er forferdelige mennesker. Poenget er at vi er mange som skal dra lasset - vi har alle ansvar for det allmenne kvinnesynet i samfunnet vårt.

«Nei», sier du kanskje. «Noen har mer ansvar enn andre», fortsetter du kanskje. «Politikere, kjendiser, journalister, har mye større påvirkningskraft enn meg!» Det kan du ha rett i, svarer jeg da, men det man da må erkjenne, er at de er oss. De er et produkt av samfunnet vi har skapt sammen, direkte eller indirekte, engasjerte eller likegyldige. De har alle intensjonen om å gi det folket vil ha, vise at de forstår oss, at de er en av oss. Som journaliststudent har jeg lært mye om dette. Lærerne mine forteller om dyktige, engasjerte studenter som kommer ut i arbeidslivet og må forholde seg til lesertall og antall klikk. Selvfølgelig har journalister, så vel som politikere og kjendiser, et individuelt ansvar for å uttrykke seg minst mulig segregerende og mest mulig korrekt måte, men holdningene bak språket må også sees på som et offentlig ansvar.

Det skjedde da A-magasinet viet en forside til den mektige kvinnen Sheryl Sandberg, og valgte å trykke et sitat fra Jens Stoltenberg på forsiden, der han sa at Sandberg fikk ham til å tenke på Gro Harlem Brundtland. Med antakeligvis gode hensikter, valgte avisen å fokusere på det unormale og oppsiktsvekkende med mektige kvinner.

Det skjedde da VG valgte ordet jente på en 28 år gammel polsk langrennsløper, når de delte nyheten om at hun hadde testet positivt for doping i årets OL. Riktignok er det vanlig å si både «håndballjenter» og «fotballgutter», men kan du virkelig se for deg at overskriften «Polsk gutt testet positivt for EPO etter OL-stafetten» hadde kommet på trykk?

Og det skjedde da Bergensavisen skrev en sak om en ung kvinne i tjueårene som kjøpte en leilighet til ni millioner. Nyhetspoenget kan forsvares ved at det var prisrekord for byen, og hvis hun hadde vært 20 år, ja da hadde det vært unormalt. Men tjueårene kan likeså godt tilsi at hun er 29, og at en 29-årig kvinne er suksessfull og bruker pengene sine, mener jeg virkelig ikke man skal sette et utropstegn bak, eller i journalistens tilfelle, et spørsmålstegn.

Det er ikke nok at en journalist eller politiker sporadisk prøver å gjøre en forskjell. Vi tar alle daglige valg som sammen påvirker oppfatningene våre av kvinner og feminisme i Norge. Når statistikk viser at kun en av fem norske kvinner kaller seg selv for feminister, da blir jeg lei meg. Det vitner om mangelfull kunnskap og forståelse, om begrepet, om meningen bak det, og om dagens tilstand, internasjonalt, så vel som nasjonalt. Jeg har ikke fingre nok til å telle alle de gangene noen har sagt til meg at, «jo jeg er for like rettigheter og sånn jeg, men jeg vil ikke kalt meg for en feminist av den grunn». Hvorfor ble vi så redde for å puttes i samme boks som sinte, hårete, BH-løse damer? Skal norske kvinner miste rettighetene sine før vi sier at nok er nok?

Etter å ha lest dette har du fortsatt muligheten til å mene at feminismen har gått for langt, at du syns jeg overdriver. Men når en av ti menn i Norge har kjøpt sex, når en av ti kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Når fire år gamle jenter bryr seg om hvordan de ser ut og om det er bra nok, da kan du faktisk ikke mene at jeg skal holde kjeft, se ned, og fnise av det idiotiske du nettopp sa.

(Innlegget er tidligere publisert på Dagsavisens debattsider).

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Har du fått med deg?