Med bedre akkrediteringsinstitusjoner vil studenter verden over kunne være sikre på at de tar en utdanning av kvalitet og at de har en anerkjent grad, skriver Sunniva Folgen Høiskar. Foto: SAIH.
Med bedre akkrediteringsinstitusjoner vil studenter verden over kunne være sikre på at de tar en utdanning av kvalitet og at de har en anerkjent grad, skriver Sunniva Folgen Høiskar. Foto: SAIH.

Et skritt mot global studentmobilitet og et stikk mot useriøse utdanningsaktører

Student. Kommersialisering av høyere utdanning er en farlig trend som rammer studenter verden over, og utarmer kvaliteten i høyere utdanning, skriver Sunniva Folgen Høiskar som er ungdomsdelegat på Unescos generakonferanse.

Publisert   Sist oppdatert

I dag, for kort tid siden, ble UNESCOs globale konvensjon om godkjenning av høyere utdanning vedtatt av medlemslandene i UNESCO under generalkonferansen i Paris.

Med konvensjonen på plass er verden ett hakk nærmere at studenter over hele verden får full mobilitet. Konvensjonen vil forhåpentligvis føre til styrking av akkrediteringsinstitusjoner verden over, som er en stor trussel mot useriøse aktører i høyere utdanning.

Med konvensjonen på plass er verden ett hakk nærmere at studenter over hele verden får full mobilitet.

Selve konvensjonen er ikke spesielt komplisert, og bygger på de allerede eksisterende regionale konvensjonene om godkjenning av utdanning.

Teksten er enkel og grei - om en ikke kan påvise en god grunn til at en utenlandsk utdanning ikke skal godkjennes, eller som det formelt heter: «ingen forskjeller i substans sammenlignet med tilsvarende nasjonale studium», skal den godkjennes.

På mange måter snur konvensjonen «bevisbyrden». Fram til nå har det vært opp til studenter å påvise at utdanningen de har tatt holder god nok kvalitet til å godkjennes i et annet land. Nå blir det heller opp til godkjenningsmyndighetene å påvise hvorfor den ikke skal godkjennes.

Det virker kanskje som om dette skulle vært en selvfølge, men det ligger mange år med forhandlinger bak denne, og de regionale konvensjonene den bygger på. Og Norge har tatt en svært aktiv rolle i å få konvensjonen vedtatt.

Konvensjonen har blitt utarbeidet av eksperter fra hele verden, og gjennomgått flere høringsrunder hos statene. Utdanning er et utrolig viktig tema for de fleste stater, og ikke minst virkningene det har på sentrale nasjonale anliggende som arbeidsmarkedet. Derfor var mange stater i utgangspunktet skeptiske til godkjenning av utdanning fra andre land. Det er derfor ganske sensasjonelt at denne konvensjonen nå er vedtatt.

Dette virker kanskje tørt og formelt, men noe av det viktigste med konvensjonen er alt som ikke står i den, det som er knyttet til oppfølging.

For å godkjenne utdanning fra et annet land må man ha informasjon om denne utdanningen. I dag er det mange land som har svake mekanismer for kvalitetssikring (som akkrediteringsinstitusjoner), og dermed manglende informasjon om utdanningene i landet.

Mange unge tar utdanninger som ikke er akkreditert av myndighetene, som ikke har et «godkjent»-stempel for kvalitet, altså er graden deres ikke offentlig anerkjent. I Indonesia i 2016 var 3,422 av 4,274 høyere utdanningsinstitusjoner ikke akkreditert, noe som tilsier at tre fjerdedeler av studentene endte med grader uten offisiell verdi.

Mange av disse institusjonene er sannsynligvis gode og seriøse aktører, men svake akkrediteringsinstitusjoner og svak regulering av høyere utdanning gjør også at useriøse aktører kan ta dyrt betalt for dårlig utdanning.

Dette er en svært lønnsom aktivitet, siden det er mange flere unge som ønsker å ta høyere utdanning enn det er studieplasser på akkrediterte høyere utdanningsinstitusjoner og offentlige universiteter.

Kommersialisering av høyere utdanning er en farlig trend som rammer studenter verden over, og utarmer kvaliteten i høyere utdanning. I 2018 lanserte SAIH kampanjen University Inc., om kommersialisering av høyere utdanning internasjonalt, og i rapporten «Universitites Between the State and the Market» var en av anbefalingene nettopp styrking av akkrediteringsinstitusjoner og tydeligere regulering av høyere utdanning.

Den informasjonsutvekslingen som er nødvendig for å etterleve konvensjonen innebærer at mange land trenger å bygge opp, eller styrke eksisterende mekanismer for kvalitetssikring av utdanning (inkludert akkrediteringsinstitusjoner). Dette må de for å dele all den informasjonen som trengs for godkjennelse.

Det vil igjen forhåpentligvis føre til behov for tydeligere reguleringer av høyere utdanning, som betyr tøffere forhold for svindelinstitusjoner og kommersielle «diplommøller». Denne konvensjonen kan altså ha ringvirkninger som på sikt vil sørge for at tusenvis av unge studenter verden over ikke vil bli svindlet i forsøket på å få seg en høyere utdanning.

Med bedre akkrediteringsinstitusjoner vil studenter verden over kunne være sikre på at de tar en utdanning av kvalitet og at de har en anerkjent grad. Du som norsk student tenker kanskje lite over hva Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) gjør for deg, for det norske høyere utdanningsmarkedet er heldigvis velregulert og åpent. Dette er ikke situasjonen i mange andre land.

Konvensjonen vil også være et insentiv for land til å heve kvaliteten på utdanning, nettopp for å sikre gjensidig godkjenning. Uten å vedta det formelt skaper man over tid en norm om hva utdanning skal være, som gjør at flere land vil hige mot at deres utdanninger holder det samme nivået.

Samtidig som konvensjonen vil føre til at land som ikke har gode nok utdanning vil få insentiver til å forbedre disse, vil land som har gode utdanninger få en anerkjennelse av disse gjennom godkjennelse internasjonalt.

Også i høyere utdanning finnes fordommer, stereotypier og rasisme. Et globalt rammeverk kan innebære at universiteter i Sør blir likestilt med de etablerte institusjonene i Nord. Like spilleregler kan bety mye for anerkjennelsen av gode institusjoner i Sør og gjøre dem mer attraktive. Det kan i sin tur bety mer mobilitet fra Nord til Sør.

Dette ble vedtatt under Unescos generalkonferanse i Paris. En kjempeseier for verdens studenter, men uten at verdens studenter er tilstede. Det finnes ingen global studentbevegelse som kan kjempe frem slike saker, som kan holde det internasjonale samfunnet ansvarlig og som kan fremme studenters behov internasjonalt.

Mange land anerkjenner ikke viktigheten av unges stemme, og i mange land undertrykker regjeringer og universiteter studentene sine og nekter dem å organisere seg, eller verre – møter dem med fysisk vold, overvåkning og trusler. SAIH jobber med studentsolidaritet hver dag, et arbeid som alt for ofte er ett steg frem og to tilbake.

Globalkonvensjonen er et skritt på veien til bedre høyere utdanning, men veien til en bedre verden for studenter og en global studentstemme er lengre og vanskeligere, så lenge studentaktivister oppfattes som en trussel. Så denne uken skal det jubles i Paris, men samtidig må ermene brettes opp igjen for solidaritet med studenter i hele verden og deres rett til å organisere seg.

(Oppdatert 17.30: Endret første setning i teksten for å gjenspeile at vedtaket ble godkjent torsdag ettermiddag, samt et par andre setninger lenger ned i teksten).