Argumentasjonen for vedtaket er høyst skiftende, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Argumentasjonen for vedtaket er høyst skiftende, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Var Nord universitet «nødt» til å legge ned studiestedene på Helgeland?

Nord. At ledelsen ved Nord universitet strategisk nedprioriterte Nesna som studiested ble klart fra dag én etter fusjonen, uavhengig av alle budsjettdebatter, skriver Sigurd Allern, Tor-Helge Allern og Raymond Lillevik.

Publisert

I diskusjonen om universitetenes autonomi er det viktig å skille mellom formell og reell autonomi, skriver Sigmund Grønmo, tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, i et innlegg i Khrono 6. november. Det har han selvsagt rett i. Politiske myndigheter har mange andre muligheter til å påvirke universitets- og høgskolestyrenes vedtak enn gjennom formelle pålegg.

Utilstrekkelige ressurser kan for eksempel skape tvangssituasjoner som i praksis presser fram uønskede, «autonome» vedtak.

Nedbyggingen og stans i opptak av studenter tok til like etter at fusjonen var et faktum.
Sigurd Allern, Tor-Helge Allern og Raymon Lillevik

Vi ser likevel ingen grunn til å akseptere rektor Hanne Solheim Hansens framstilling om at nedleggelsen av campus Nesna og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen var vedtak Nord universitet var nødt til å gjøre, det vil si at universitetet, som Grønmo skriver «i realiteten ikke hadde noe valg».

Rett nok ble økonomiargumentet i startfasen brukt for å forsvare styrevedtaket 26. juni, men det har senere blitt dokumentert at det Nord universitet vil «spare» på nedleggelsen er lite. Dessuten er det en sløsing med samfunnsmessige ressurser å la moderne, statlig eide undervisningslokaler på Nesna stå tomme.

Under Utdanningskomiteens høring om nedleggelsene nylig fikk rektor Hansen direkte spørsmål om det ville hjelpe med ekstra penger til Nord universitet for å avhjelpe situasjonen. Da svarte hun et tydelig nei.

Argumentasjonen for vedtaket er altså høyst skiftende.

Dessverre peker kjensgjerningene i denne saken på at studiesteder som Nesna og Sandnessjøen var utpekt som ønskede nedleggingssteder allerede før fusjonen formelt var gjennomført, en prosess som raskt ble iverksatt av Nord-ledelsen på ulike nivåer.

Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen ble for eksempel vedtatt «utfaset» og avviklet lenge før vedtaket om nedlegging ble fattet av styret. De siste studentene på denne samlingsbaserte deltidsutdanningen – bachelor i sykepleie – ble tatt opp høsten 2015 og fikk sin eksamen våren 2019. Fra og med 2016 fikk ingen nye studenter lov til å søke opptak ved studiestedet. Dette skjedde uten forutgående utredning eller konsekvensanalyse og ble før «nedleggingsmøtet» i juni 2019 ikke drøftet som en egen sak i styret.

Vi tviler ikke på at Nord universitet generelt er «underfinansiert» i forhold til de mange oppgaver et universitet plikter å ivareta. Dette er imidlertid ikke et argument for systematisk å nedbygge tilbudene i én region, Helgeland. At ledelsen ved Nord universitet strategisk nedprioriterte Nesna som studiested ble klart fra dag én etter fusjonen, uavhengig av alle budsjettdebatter.

Nedbyggingen og stans i opptak av studenter tok til like etter at fusjonen var et faktum. Et talende eksempel er den hurtige nedbyggingen av studentsamskipnadens tjenestetilbud. Dette gjør at Nesna-studentene ikke får de tilbudene de betaler for og har krav på. Samme mønster gjenspeiles ved den konsekvente mangel på respons på en rekke interne bekymringsmeldinger i 2016 og utover både fra den tidligere ledelsen ved Høgskolen i Nesna og fra studentene både på studiestedet Nesna og IKT-studenter i Mo i Rana.

I et oppslag i Forskerforum 10. november opplyses det at «Nord-rektor følte seg presset av statsråd Nybø» like før rektorens nedleggingsforslag skulle offentliggjøres foran styremøtet 26. juni. Presset bestod i en telefonsamtale der Nybø meldte at hun syntes «det var politisk vanskelig at rektor Hansen foreslo å nedlegge campuser». Nybø kunne her ha tilføyd at rektor og styret ved Nord i tillegg hadde neglisjert statsrådens tidligere ønske om å utrede de samfunnsmessige konsekvensene av vedtaksforslagene.

Hvis rektor og styreleder ved Nord universitet hadde hatt noe strategisk ønske om å hindre rasering av studietilbud på Helgeland kunne de svart på statsrådens politiske uro med å tilby å utsette avgjørelsen, og – hvis økonomien var problemet – brukt anledningen til å formulere de budsjettkrav rektor og styret eventuelt mente var nødvendig for å opprettholde studiestedene.

Det skjedde ikke. Både rektor og styret ignorerte i stedet alle høringsuttalelser fra Nordlands-kommunene, regionråd og fylkesmyndigheter, og foreslo heller ingen alternative løsninger.

Et avslørende moment i saken er at da lederen for Nord-styret, Vigdis Moe Skarstein, oppdaget at statsråden på forsommeren var blitt i tvil om nedleggingsforslaget, så sendte hun ifølge Forskerforum en tekstmelding til avdelingsdirektør Rolf Larsen i Kunnskapsdepartementet:

«Er du kjent med det statsråden presser Hanne på nå?»

Slik opptrer bare en styreleder som strategisk arbeider for å iverksette nedleggingsplanen – og som føler seg trygg på at hun her har embetsverket i ryggen.