Debatt om åpne akademi: Veike argumenter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I sitt svar til mitt innlegg hvor jeg foreslår å åpne opp vitenskapsakademiene, argumenter presidenten og lederen av Industrielt råd i NTVA (Norges tekniske vitenskapsakademi) godt for hvorfor vi trenger akademier med høy faglig kvalitet som er uavhengig av interessegrupper. Og som de sier: «Akademienes kunnskapsforvaltning er en høyst nødvendig motvekt til den lemfeldige omgang med fakta som sees i offentligheten i dag». Her slår de opp åpne dører. Selv har jeg de siste tre årene prøvd å bidra til det samme gjennom podcasten «Vett og vitenskap» som i dag har 10.000 nedlastinger per måned.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

De er imidlertid mindre overbevisende når de argumenter for hvorfor oppdraget løses best med dagens modell med selvrekruttering av et begrenset antall medlemmer. Her henvises det kun til at modellen, hvor nye medlemmer foreslås av eksisterende medlemmer, brukes av de fleste vitenskapsakademier. I god vitenskap gis slike «alle-andre-gjør-det» argumenter generelt lite vekt. Det argumenteres for eksempel ikke for hvorfor en slik rekrutteringsmetode gir den beste sammensetningen av akademimedlemmer, eller unngår problemer med «kjennskap og vennskap» og andre «Gutteklubben Grei»-fenomener. Det er jo gode grunner til at vitenskapelige stillinger på universitetene eller forskningsmidler fra forskningsråd ikke fordeles på denne måten.

Les også

Akademiene har godt av å bli utfordret og ansvarliggjort

De argumenter heller ikke godt for hvorfor antallsbegrensning (270 medlemmer under 65 år) er hensiktsmessig, og konkluderer med at de ikke tror at det å gjøre Norges tekniske vitenskapsakademi (NTVA) til en åpen medlemsorganisasjon vil gjøre akademiet bedre i stand til å fylle oppgaven. Her tror vi forskjellig.

Jeg tror nettopp at et bredere tilfang av medlemmer vil kunne styrke aktiviteten og kvalitetsprofilen. Et eksempel er at mange av de fremste naturvitenskapelige forskerne innen bærekraft, og som er mest aktive i samfunnsdebatten, ikke er blant dagens 270 NTVA-medlemmer. Disse kunne gitt spesielt viktige bidrag til NTVAs arbeid på bærekraft som er akademiets uttalte hovedfokus for tiden.

Det finnes mange eksempler på kraftfulle medlemsbaserte faglige organisasjoner med samme formål som akademiene. To eksempler som jeg kjenner som medlem, er den amerikanske fysikkorganisasjonen American Physical Society og nevrovitenskapsorganisasjonen Society for Neuroscience. I sistnevnte organisasjon er regulært medlemskap forbeholdt forskere, mens det finnes andre medlemskapskategorier for studenter og andre grupper. Her hjemme forutsetter medlemskap i fagorganisasjonen NFFO (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) at man har utgitt faglitteratur.

For NTVA måtte kriteriene for medlemskap selvfølgelig tilpasses akademiets faglige profil og aktivitet. Et slikt medlemsbasert NTVA, med potensielt mange tusen medlemmer, ville uansett hatt større legitimitet og mer faglighet å spille på i sitt arbeid, uten at jeg tror troverdigheten til akademiet ville svekkes. Snarere ville det endret bildet av vitenskapsakademier som en elitistisk selskapsklubb med rokokko-stoler og lysekroner. Dette kunne gjort kommunikasjonen med samfunnet enklere.

I en kommentar til mitt forslag sier Lise Øverås, preses i DNVA (Det Norske Videnskaps-Akademi), at det vil bli et helt annet type akademi hvis det blir åpent og medlemsbasert. Dette er jo faktisk mitt håp. Min påstand er at dette nyorganiserte akademiet vil kunne jobbe mye mer effektivt for å oppfylle akademiets formål. At et større og mer aktivt akademi kan bli mer «uoversiktlig og vanskelig å administrere», kan ikke være avgjørende. Her må spørsmålet om hvordan akademiene best tilpasser seg vår tid veie tyngre.

Les også

Mener akademiene er for lukkede og innadvendte

Nå er forskningsbasert kunnskap viktigere enn noen sinne, slik jeg og kolleger argumenterer for i kronikken «Kunnskap for en ny tid». DNVA har for øvrig allerede en anseelig administrativ stab på et titalls personer finansiert av Kunnskapsdepartementet, og jeg tror akademiene vil ha gode argumenter for å få økt slike bevilgninger med mer aktivitet og synlighet å vise til. Dessuten vil selv en beskjeden årlig medlemskontingent fra noen tusen medlemmer kunne finansiere ytterlige administrativ støtte.

Etter lunken mottagelse fra ledelsen i NTVA og DNVA er det desto hyggeligere å lese at May Thorseth, preses for DKNVS (Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab), er åpen for nytenkning. Hun kaller forslaget for «en radikal og interessant tanke, særlig fordi det er en utfordring å få akademimedlemmene til å engasjere seg i viktige saker av vitenskapelig relevans». Som medlem av DKNVS har jeg med glede takket ja til en påfølgende invitasjon til å snakke om «Vitenskapsakademienes organisering, deres roller og muligheter» på DKNVS høytidsdag i mars. Åpenhet for, og debattering av, nye ideer er en nøkkelverdi i vitenskapen, og det lever DKNVS opp til her. Det gjør meg ekstra stolt over å være med i dette akademiet.

Jeg håper akademimedlemmene i DKNVS blir aktivt med i diskusjonen. Men også i NTVA og DNVA håper jeg medlemmene blir med og diskuterer akademienes organisering, roller og muligheter. Som medlem av NTVA oppfordrer jeg herved akademiledelsen til at spørsmålet blir tatt opp til diskusjon på et medlemsmøte. Jeg kommer gjerne og holder en innledning.