Mener NSO vil vokse på en god og åpen debatt

Dersom det skulle være noen tvil: Norsk studentorganisasjon (NSO) er en organisasjon jeg er svært glad i, og som jeg ønsker å videreutvikle. For å nettopp gjøre det, er det viktig at man tør å peke på ting vi kan bli bedre på og å foreslå hvordan vi kan bli bedre.

Min intensjon har ikke vært å gjøre meg til talsperson for Sentralstyret (SSt), men å lufte personlige erfaringer og oppfatninger for å skape en nødvendig debatt om hvordan vi skal utvikle NSO videre. Svarene på innlegget mitt har først og fremst belyst at det er ulike oppfatninger internt og det jeg savner debatt om det innlegget handlet om, nemlig mine forslag til løsninger.

Så hvorfor løfte interne NSO-spørsmål her i Khrono? Vel, svaret er enkelt, NSO mangler en arena der alle tillitsvalgte i organisasjonen kan snakke sammen og diskutere mellom to landsmøter. Nå som det nærmer seg landsmøte er det naturlig å synliggjøre debatter og utfordringer for hele organisasjonen. Det tåler vi, og det vokser vi på.  

Min kollega i styret, Sondre Jahr Nygaard, skriver at jeg burde benyttet møtene for å lufte uenighetene. Det har jeg også gjort, både i forkant av det aktuelle SSt-møtet og under debatten om plattformene hvor vi begge var til stede. Nå er perioden snart over, og før vi velger nye kandidater, er det nyttig at organisasjonen diskuterer hvordan det neste året kan bli enda bedre.

Arbeidsutvalget (AU) svarte med overskriften «overraskende krass kritikk». Det er mulig den var krass, men helt overraskende kan den ikke ha vært. Flere SSt-medlemmer og komitéer har pekt på lignende kritikk før, både i møtene og på Facebook. Derimot forstår jeg at kritikken kan ha kommet overraskende på tillitsvalgte i organisasjonen som ikke har tilgang til SSts Facebook-gruppe og de som ikke har fulgt SSt-møter live.

AU viser til ett gjennomført halvdagsseminar mellom lokale ledere og sentralstyret som tiltak for inkludering. Jeg mener man bør legge opp til å ha flere slike overlappende seminarer, helst over to dager, for å skape sterkere personlige tilknytning mellom sentralledd og medlemmer og større rom for de politiske debattene.  

AU sier de «lever godt med» kritikken om firkantet tolkning av mandater gitt av vedtektene. Jeg fikk det samme svaret nå, som jeg fikk da jeg påpekte det i forkant av innstillingsmøtet. Min mening er klar, det står ikke spesifisert i vedtektene hva som skal legges til grunn ved behandling av plattformer på landsmøtet og det står heller ikke at sentralstyret ikke skal få innsyn i komiteenes utredning og forberedende arbeid til plattformene. AUs egen tolkning av uklare vedtektene ble brukt for å forsvare at sentralstyret ikke skulle få innsyn i komiteenes arbeid, på tross av at flere styremedlemmer etterspurte dette.

Min motkandidat, Ingrid Moe Albrigtsen, deler sin erfaring om manglende forventningsavklaring om medlemsoppfølging fra sentralleddet. På samme måte som ulike medlemslag har ulike forventninger, hadde SSt, AU og komiteene ulike forventninger om det nye styrets arbeid og hvordan behandlingen av plattformene skulle være. Derfor ønsker jeg, og flere andre, at det skal bli klargjort i vedtektene hvilken formell myndighet komiteene skal ha i plattformarbeidet, også slik at de som stiller til valg kan vite mer om hvordan landsmøtet ønsker at plattformbehandlingen skal foregå. Jeg ønsker altså ikke en omkamp om årets behandling, men heller å forhindre at samme uklarhet om prosess oppstår igjen.

I valgkampen har jeg vist at jeg tør å utfordre det etablerte og komme med løsninger. Her mener jeg Albrigtsen forsvarer status-quo, ved å si at evalueringer tar vi internt og det er kun AU som skal uttale seg offentlig om organisasjonen. Jeg mener derimot at vi ikke har en arena per dags dato for å ta slike diskusjoner internt med hele organisasjonen. Et enkelt sted å starte er en fellesgruppe for alle aktive i NSO på Facebook.

Når det kommer til hvem som skal uttale seg offentlig, vil jeg si at AU har ansvar for å fronte politikken og være øverste talerør. Jeg synes det er positivt hvis resten av organisasjonen også deltar i politiske debatter og bidrar til å synliggjøre organisasjonen. Hvis jeg får landsmøtets tillitt, vil jeg oppfordre til bred deltagelse. Vi kommer lenger både politisk og organisatorisk dersom vi faktisk bruker bredden i ressursene våre, noe det opprinnelige innlegget mitt handlet mye om og noe jeg var tydelig på i lederdebatten.

Albrigtsen skriver at å stille kritiske spørsmål til organers funksjon er lite «hensiktsmessig i forkant av et tøft og avgjørende år for NSO».  Jeg mener det motsatte, at det nå er spesielt viktig at vi gjør justeringene som trengs, nettopp for å styrke samholdet i studentbevegelsen, noe som kommer tydelig frem i mitt innlegg, hvor jeg vektlegger inkludering av organisasjonen i politisk påvirkning.

Et av Albrigtsens forslag er «å skape en skrytekultur» og «la oss bruse med fjærene rundt saker vi bryr oss om». Å skape god stemning er viktig, men det alene er ikke nok. Som lederkandidater må vi også peke på hva vi vil gjøre annerledes.  

Jeg tror det vil være en utfordring å alltid prioritere rett i balansen mellom å være en god støttespiller for våre medlemmer og å skape aktivitet, engasjement og debatt i organisasjonen, samtidig som vi tråkker nok i gangene på Stortinget eller hos avisene. Her finnes det nok ikke en fasit, men jeg håper at både jeg, AU og organene i NSO kan kjennetegnes av å være sosiale, åpne og tilgjengelige. Jeg er sikker på at sittende AU har mange gode forslag og erfaringer, og dersom jeg blir valgt, vil jeg lytte til deres lærdom fra innsiden og deretter finne den balansen, sammen med det nye AU, som vi tror passer best.