— De skrek om natten. Men de sa ingenting

30. november 1943 fikk mange studenter ved Universitetet i Oslo (UiO) en lapp i hånden. De fikk beskjed om å holde seg unna universitetet, for tyske myndigheter planla en aksjon klokken 11 samme dag. Da hadde det allerede gått mer enn to år siden UiOs rektor Didrik Arup Seip var blitt avsatt, sendt til Grini og deretter til Sachsenhausen.

Det var heller ikke første gang norske studenter ble arrestert. Men 30. november er likevel en spesiell dato: Om lag 1200 norske studenter ble arrestert. Disse ble hentet fra studenthybler, lesesaler og universitetssykehusene, og alle de 1200 ble buret inn i Universitetets aula.

Blant disse var Elling Kvamme. Medisinstudenten hadde eksamen i nevrologi denne dagen. Han skulle stille riktig diagnose på en pasient og risikerte å måtte vente et helt år dersom han ikke stilte på universitetet. Sammen med de andre ble han først sendt til Berg fengsel ved Tønsberg og deretter til de gamle militærkasernene i Stavern. 

Her ble studentene til utpå nyåret. Da slapp om lag halvparten av dem fri, den andre halvparten ble sendt til Tyskland og til Buchenwald. Av de 644 studentene var det 17 som omkom.

Skulle bli elite

Elling Kvamme var blant dem som blir sendt til Tyskland. Nå har datteren hans, filmskaper og forfatter Elsa Kvamme, skrevet boken «Tilbake til Buchenwald». I forordet skriver hun om at faren helt på tampen av livet plutselig begynte å snakke tysk.

Hun skriver:

Som en av 644 fangede — man kunne si kidnappede — norske studenter var Elling Kvamme fra 30. november 1943 blitt ufrivillig trukket inn i kjernen av nazismens ideologi og dens ønske om å forene alle av samme rase. Med åpen invitasjon til å bli verdige medlemmer i «folkestatens» nye elite skulle de trues og lokkes til å sette strek over alle verdiene den akademiske tradisjonen bygget på, som respekt for menneskeverdet, og Hippokrates’ lege-ed: at man som lege skal hjelpe, lindre, helbrede, men aldri påføre andre mennesker skade.

— Historien om tysklandsstudentene har hatt liten plass i den norske etterkrigshistorien, sier Elsa Kvamme til Khrono.

— Dette er på mange måter en skamfull historie. Studentene ble tatt bare fordi de var studenter, i dag ville vi sagt at de ble kidnappet. Men de hadde nærkontakt med SS, altså var de tett på nazismen, og de var redde for at mange ville tro at de hadde konvertert. I tillegg så de at de var privligerte sammenlignet med andre fanger.

Kvamme sier at hun trodde studentene bare ble tatt fordi studenter skulle straffes. Mange studenter var aktive i motstandsarbeid, og høsten 1943 var det dessuten en brann på Skaugum, der Terboven bodde. Som med tungtvannsaksjonen på Rjukan mente Terboven at sporene pekte mot studentene og at tiden var inne for å «ta ondet ved roten».

— Jeg trodde studentene ble sendt til Tyskland bare som straff. Men det var altså en idé bak det hele, planen var å bygge en SS-elite, sier Kvamme.

Målet med å arrestere de norske studentene var nemlig en ideologisk omskolering. De skulle gjøres til en fortropp som skulle drive med nazistisk propaganda i Norge. De norske studentene fikk bedre behandling og mer mat enn de andre fangene, og i tillegg kunne de motta pakker, både fra familie i Norge og fra hjelpeorganisasjoner som Røde Kors. 

I Buchenwald fikk studentene undervisning, uten at de bet på dem. Elsa Kvamme beskriver i boken at professorene som ble fraktet inn i konsentrasjonsleiren for å undervise dem etter hvert ga opp. 

— De så at det ikke var noen vits å undervise de norske studentene i raselære, sier hun.

Sang for å holde humøret oppe

Men studentene selv underviste hverandre. I 1943 var det å studere langt mindre vanlig enn i dag.

— Studentene var en relativt homogen gruppe. De hadde nok noen felles verdier, og de hadde alle tatt ex. phil, noe som gjorde at de hadde et visst debattnivå. De hadde nok også en stolthet over å være en del av en demokratisk tradisjon, sier Kvamme.

Allerede da studentene var i Stavern underviste de hverandre. Helt frem til de ble sendt med De hvite bussene til Danmark, via Sverige og så til Norge, fra april 1945, prøvde de å holde motet oppe. Studentene hadde da vært sendt fra Buchenwald til to andre leire, etter at Buchenwald ble bombet, og deretter tilbake.

Elsa Kvamme skriver:

Tretti mann samlet seg for å bli et firstemt sangkor, som trådte til med «Bedre og bedre dag for dag» og «Sjungom studentens lyckliga dag», som vakte stor munterhet når gradene var langt under nullpunktet og det bare var poteter til middag. Disse to sangene skulle følge dem gjennom fangenskapet og ble en effektiv måte å snu stemningen på i situasjoner hvor mismot og desperasjon truet med å ta overhånd.

Forfatteren skriver at hun alltid har visst at faren hadde vært i konsentrasjonsleir. Selv er hun født i 1954, og det var farmoren som fortalte henne om Elling Kvammes opplevelser. Selv fortalte han lite.

— Men at han var i Buchenwald har vært familien sin undertekst og viktig for de verdiene vi fikk med oss. Jeg har blant annet alltid vært redd for totalitære styreformer og bevegelser hvor det bare var plass til én mening, sier Elsa Kvamme.

— I tillegg har jeg trodd på kulturen sin store, verdiskapende kraft. For studentene som ble arrestert og sendt til Tyskland ble det åndelige viktig. Det reiser noen spørsmål også for dagens unge: Hva er vår kulturarv? I dag står individets rettigheter sterkt, men hva har vi felles og hvordan skaper man et fellesskap?

les også:

Han fann familieløyndommen under ei skål på bordet. No skriv professoren om bestefaren si ukjende side

Ikke tid til å dvele

Da studentene kom tilbake til Norge, gikk veien for mange av dem tilbake til universitetet. Det var ikke tid til å dvele ved det som hadde vært. Beskjeden fra regjeringen var at landet trengte både leger og jurister.

— Min far var blant dem som da han kom tilbake fra fangenskapet måtte ta eksamener for tre semester på ett år, sier Kvamme.

Hun sier at blant studentene som kom tilbake ble det både høyesterettsdommere, politikere og mange leger, tannleger og lektorer. 

— Og Dagbladet-journalist Knut Eidem, legger hun til. 

Men det var også de som tidlig ble uføretrygdet.

En annen av tysklandsstudentene var Knut Erik Tranøy. Han studerte engelsk, norsk og historie ved Universitetet i Oslo. Etter krigen tok han en mastergrad i filosofi i USA, og han kom til Universitetet i Bergen (UiB) som professor i 1959 da Filosofisk institutt ble opprettet. Senere ble han dekan ved UiB og prorektor ved UiO.

— Far fortalte relativt lite om det han opplevde i Buchenwald. Men han var opptatt av vennskapene og fellesskapet, og så nok på årene som en viktig ting som skjedde i hans liv. Han var tross alt filosof, sier sønnen Bent Sofus Tranøy.

Han er selv professor ved Institutt for ledelse og kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania, og er en av dem som skal holde innlegg når det 30. november blir markert at det er 80 år siden studentene ble sendt til Tyskland. Det er Den norske Buchenwald-foreningen i samarbeid med Universitetet i Oslo, Holocaustsentrets venneforening og Aktive Fredsreiser som er arrangør, og hovedspørsmålet er «Hva er arven etter studentveteranene»?

Fellesskap

Khrono var til stede under markeringen for fem år siden. Da var det fremdeles tidsvitner i salen.

Georg Hille, tidligere biskop i Hamar, fortalte at han og en til klarte å komme seg unna. De satt og leste pensum på studenthjemmet da de ble hentet av en lastebil og kjørt til universitetsaulaen. Men Hille hadde fremdeles et elevbevis, så han viste det og sa at han bare hadde vært på universitetet for å se om å studere var noe for han.

 — Det var vanskelig å stå der og se alle som måtte marsjere ut med tyskerne. Jeg følte en viss skyld, som om vi sviktet og stakk av fra studiekameratene våre, fortalte han for fem år siden.

Georg Hille døde sommeren 2023.

Bent Sofus Tranøy peker på det samme som Elsa Kvamme: Studentene i 1943 var en ressurssterk gruppe.

— Husk at UiO var en eliteinstitusjon. Studentene var trygge på hva de stod for.

Tranøy forteller at faren skrev en analyse om hva det var som gjorde at studentene klarte seg.

— Fellesskapet og det å tilhøre en gruppe ble viktig. De hadde en gruppefølelse og tok vare på hverandre.

Intervjuet veteranene

Både Tranøy og Kvamme forteller at for fedrene deres ble det det hadde opplevd viktigere da de ble eldre. 

I 1994 var Elling Kvamme var med på å opprette en veteranforening i Norge, og i 1995 var Elsa Kvamme med, som den aller yngste, tilbake til Buchenwald. Eksfanger fra mange europeiske land var da samlet for å delta på femtiårsmarkeringen av frigjøringen av Buchenwald.

I boken skriver Kvamme at det var de mange historiene hun hørte over høgtaleranlegget i bussen som gjorde at hun ville lage dokumentarfilmen «Tysklandsstudenter» mens de tidligere fangene fremdeles var i livet. 

Hun skriver også at hun oppdaget at hennes egen fødselsdag må ha vært en vanskelig dag for faren:

13. januar var datoen da min far og 351 andre studenter første gang gikk gjennom porten til Buchenwald. At mine feiringer med sitronbrus og prinsessekrone for ham har hatt en annen undertekst, og blandet seg med minnet om en annen 13. januar.

Etter det første møtet med studentveteranene sendte Kvamme ut spørreskjema til de gjenlevende som sto på Den norske Buchenwald-foreningens kontaktliste. Hun fikk 104 svar, som ble utgangspunkt for dokumentarfilmene hun har laget og også for boken hun nå har skrevet. Der tar hun også opp hvordan mange ble rammet av posttraumatisk stress, særlig på deres eldre dager, kanskje fordi det så lenge var tabu å snakke om det de hadde opplevd.

les også:

Fant knokler under bakken på universitetet: «Forbrytelser gjort i vitenskapens navn»

— Etter krigen ble det nok et slags lidelseshierarki. Studentfangene hadde, tross alt, hatt det bedre enn mange andre som ble sendt til konsentrasjonsleirer. I tillegg kjente mange trolig på en plikt om å fullføre. På 1940-tallet hadde man ikke Statens Lånekasse, og mange familier hadde spart penger eller tatt opp lån for at sønnene skulle kunne studere. I tillegg sendte familiene, som selv hadde knapt med mat, pakker til studentfangene da de var i Tyskland, som etter hvert fikk langt mer enn de selv kunne spise. Dette kom til gjengjeld andre fanger til gode, men mange hadde likevel dårlig samvittighet, sier Kvamme.

Hun fortsetter:

— Felles for mange av dem da de kom hjem var at de skreik om natten. Men de sa ingenting. 

Mange i etterkrigsgenerasjonene opplevde å vokse opp med et spøkelse i familien. At det fantes noe usynlig som påvirket faren eller morens liv, og ikke minst nattesøvn, men som for det meste forble ufortalt.