Sterkt gjensyn i aulaen 75 år etter at nazistene stengte universitetet

Da studentene møtte til forelesninger ved Universitetet i Oslo på formiddagen 30. november 1943 sto okkupasjonsmakten klar. Tilsammen ble nær 1200 UiO-studenter og noen ansatte samlet i universitets aula på Karl Johan. De ble møtt av blant andre Reichskommissar Terboven, og fra aulaens talerstol fikk studentene høre at de utgjorde en trussel mot det norske samfunnet.

644 av studentene ble internert og deportert til Tyskland. 17 av dem kom aldri tilbake, men døde i fangenskap.Fra denne dagen ble Universitetet i Oslo stengt og åpnet ikke igjen før etter frigjøringen i 1945. Lørdag hedret Universitetet i Oslo og Holocaust (HL)-senteres studentenes kamp og minne.

Historiker Jorunn Sem Fure foredro om studentenes og universitetets kamp før, under og etter okkupasjonen. Hun har også skrevet boken Universitetet i kamp.

Flere tidsvitner

Selv 75 år etter hendelsen var det en håndfull tidsvitner tilstede i aualen denne lørdags ettermiddagen, samt mange etterkommere av tysklandsstudentene.

To av dem som var tilstede både i 1943 og 2018 var tidligere biskop i Hamar, Georg Hille (94) og tidligere rektor ved Hamar katedralskole, Theodor Abrahamsen (99).

Hille, som var fersk teologstudent i 1943, fortalte hvordan han klarte å lyve seg ut av aulaen og unngå internering og deportasjon til Tyskland, mens Abrahamsen ble sendt til konsentrasjonsleiren i Buchenwald.

Hille satt på studenthjemmet sitt sammen med flere studenter og leste pensum da en lastebil kom og hentet dem og kjørte dem ned til aulaen.

Etter flere timer inne i aulaen ble det spurt om det var noen som ikke var studenter som var tilstede. Hille og en sidemann meldte seg. De hadde fortsatt et skolebevis og fortalte NS-folkene at de bare var innom for å se på forholdene og vurderte å begynne og studere neste år.

— Jeg og en til slapp ut. Det var vanskelig å stå der og se alle som måtte masjere ut med tyskerne. Jeg følte en viss skyld, som om vi sviktet og stakk av fra studiekameratene våre, fortalte Hille lørdag.

Halvparten slapp fri

Theodor Abrahamsen har vært aktiv i Buchenwaldforeningen og i 2016 ble han intervjuet og fortalte sin historie til studentavisen Universitas.

UiO-studentene ble først fraktet til Stavern, der de var til januar 1944. Før avreise til Tyskland ble omtrent halvparten av dem sendt hjem og sluppet fri.

Historiker Jorun Sem Fure ble spurt om hvilke kriterier som ble brukt, og hvorfor noen ble sluppet fri og andre ikke. Men hun svarte at dette ikke var klart.

— Vi vet ikke hvordan de enkelte ble plukket ut, men underveis i arbeidet oppdaget jeg hvor aktive en del NS-studenter var med angiveri. Det finnes lister med navn på studenter som omtales som «farlig», «helt sikkert kommunist» og så videre. Så angiveri fra andre studenter var nok mer fremtredende enn man har tenkt tidligere, sa Sem Fure. Hun antydet også at det muligens var et logistikkproblem for okkupantene dersom så mange som 1200 skulle deporteres.

Sterkt samhold

Andre igjen ville ha det til at tyskerne plukket ut de høyeste og lyseste, de mest representantivt utseende arier. og representanter for «den ariske rase». Målet med interneringen av studentene var et ønske fra tyskerne om å omskolere dem, eller «omprogrammere dem», som Sem Fure sa, til å bli gode SS-soldater og nazister.

Men ifølge hisorikerne holdt studentene stand, og de holdt sammen.

Bent Sofus Tranøy, sønn av Knut Erik Tranøy, som også var en av tysklandsstudentene som ble sendt til Buchenwald, fortalte lørdag at hans far i alle de år etterpå berømmet nettopp samholdet mellom studentene i Tyskland.

— Noe av det fineste kan også være i noe av det verste, sa Tranøy. Hans far ble senere blant annet prorektor ved UiO fra 1981-84.

Rektor arrestert 1941

To år før de dramatiske studentarrestasjonene 30.november 1943 - i september 1941 - ble UiO-rektor Didrik Arup Seip arrestert og avsatt.

Ifølge Store norske leksikon hatet Terboven «den seipske ånd» ved universitetet, og i september 1941 ble Seip avsatt som rektor og satt inn på Møllergata 19. Etter kort tid ble han overført til Grini, og april 1942 havnet han i Sachsenhausen. Ved årsskiftet samme år ble han sluppet fri, men han fikk ikke forlate Tyskland. April 1945 ble han fløyet til Sverige, og da han 13. mai ankom til Oslo, ble han møtt av en jublende folkemengde på Universitetsplassen, der Francis Bull ønsket ham velkommen. Samme år ble han hedret med storkorset av St. Olavs Orden.

Viktig å minnes

«For UiO og HL-senteret er det viktig å markere dette. 75 år senere er bildene fra denne mørke dagen fjerne for de fleste av oss. Tanken på at våre studenter skulle bli arrestert for å vise motstand mot urett, er uvirkelig. Tanken på å leve i krig er uvirkelig. Og nettopp derfor er det så viktig at vi bruker dager som denne til å minnes, til å ta inn over oss skjebnene og til å vise respekt for den kampen våre studenter sto for. Studentene bar ikke våpen som en del av sin motstandskamp mot okkupasjonsmakten. De ytte motstand gjennom argumentasjon og kritikk. Nettopp derfor ble de oppfattet som en betydelig trussel.

I voldelige konflikter og i samfunn i autoritær utvikling er universiteter og studenter alltid utsatt. Ytringsfrihet og akademisk frihet truer de som vil kontrollere med vold og undertrykking. Frie universiteter kan ikke eksistere under undertrykkende og autoritære regimer», skrev HL-direktør Guri Hjeltnes og rektor Svein Stølen i i blogg i forkant av 75-årsmarkeringen i aulaen og Stølen gjentok det samme under sin velkomsttale lørdag.

Minister henrettet

I hele perioden fra 25. september 1940 og fram til freden kom i mai 1945, hadde NTH-professor Ragnar Skancke ansvaret for Kirke- og undervisningsdepartementet i Norge. Han opptrådte ifølge Store norske leksikon meget aktivt overfor motstandsbevegelsen i skole, universitet og kirke, og for å gjennomføre nazifiseringstiltak på de områdene som sorterte under ham. I mai 1946 ble han dømt til døden for landssvik. Han ble henrettet i 1948 som den siste i landssvikoppgjøret, og er foreløpig den siste som har blitt dømt til døden og henrettet i Norge.

I sitt foredrag lørdag snakket også historiker Jorun Sem Fure om dragkampene mellom universitetets ledelse og NS-minister Skancke i regjeringen.

Dere kan se hele foredraget fra Universitetets aula lørdag i opptak her: