Debatt Trine Johansen Meza og Morten Irgens

Dagens akkrediteringskrav har gått ut på dato

Kriteriene for universitetsakkreditering tilhører en forgangen tid.

Vi ser at dagens akkrediteringskrav ikke lenger virker etter sin hensikt, skriver rektor Trine Johansen Meza og prorektor Morten Irgens ved Høgskolen i Kristiania.

Vi ser at dagens akkrediteringskrav ikke lenger virker etter sin hensikt, skriver rektor Trine Johansen Meza og prorektor Morten Irgens ved Høgskolen i Kristiania.

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tirsdag 1. november hadde vi et innlegg i Khrono der vi presenterte ti forslag til konkrete endringer i kravene til universitetsakkreditering. Hvorfor trenger vi de ti endringene vi foreslo? Her er vår begrunnelse, også disse i ti punkter.

Med kvalitetsreformen for snart 20 år siden startet Norge utviklingen av et system som tok politikken ut av universitetsakkrediteringsprosessen. I stedet fikk vi et system der man kan bli universitet basert på faglig utvikling og kvalitetskriterier. Det er et prinsipp og et system som har tjent Norge godt og som vi ikke bør skrote. Men systemet må forbedres. Tiden har løpt fra kriteriene av følgende årsaker:

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

1: Kriteriene setter Norge i utakt med resten av verden. Skal vi følge internasjonale forståelser av begrepet «universitet», har høgskolene som nå arbeider for å oppnå universitetsakkreditering vært universiteter i mange år.

2: Kriteriene hemmer vår posisjon i utlandet. Høgskolene som har utviklet seg til å møte internasjonale forventinger til begrepet universitet ville, om de bar universitetstittelen, enklere kunne bygge internasjonale relasjoner og konkurrere internasjonalt om talenter og prosjekter. Med det vil de også kunne bidra sterkere til samfunns- og næringslivet i sine regioner.

3: Kriteriene innebærer unødvendig mye byråkrati. En institusjon som har kommet til det punktet der den kan søke akkreditering om å bli universitet, har allerede gjennomgått omfattende administrative og faglige vurderinger av NOKUT og dets ekspertkomiteer når de en rekke ganger har blitt akkreditert for sitt kvalitetssystem og sine master- og doktorgradsprogrammer.

4: Kriteriene er unødvendig kostbare. Kravet om antall doktorgradsprogrammer og produksjonsvolumet fra disse, kombinert med statistikken for frafall og gjennomføringstid, fører til at hvert universitet gjerne må ha hundre doktorgradsstudenter gående på programmene til enhver tid. Kostnaden for dette ligger mellom ett- og tohundre millioner kroner, når vi antar at disse primært er stipendiatstillinger, og institusjonens drifts- og veiledningskostnader er regnet med.

5: De dyreste kriteriene er kvantitetskrav, ikke kvalitetskrav. Det gjelder spesielt kravene om at man skal ha fire doktorgradsprogrammer, og at de alle skal ha et stort antall studenter og ikke drives i samarbeid med andre universiteter. En institusjon med fire doktorgradsprogrammer har ikke nødvendigvis lavere kvalitet enn en med fem.

6: Målet med kvantitetskravene er ikke lenger gyldige. Hensikten bak disse var i en periode å motivere til en strukturrasjonalisering av sektoren. Men nå kan sektoren antakelig ikke oppnå flere sammenslåinger og bør da vurdere om det har en hensikt å beholde kvantitetskravene slik de er. Kriteriene fungerer heller ikke som utviklingsinspirasjon for de gjenværende høyskolene, siden de er for omfattende og dyre til at de anses som forsvarlige å bruke store ressurser på.

7: Kriteriene undergraver økonomien til universitetene. Akkrediteringskriteriene er ikke bare viktige for høyskoler med ambisjon om å bli universitet, men også for eksisterende universiteter. Om et universitet ikke klarer å opprettholde aktiviteten som akkrediteringen kreves, står det i fare for å miste den. Siden hovedutfordringen er den unødvendige høye og utarmende kostnaden som kravene påfører institusjonene, vil eventuelle framtidige reduksjoner over statsbudsjettet kunne sette noen universitetsakkrediteringer i fare. Dette er helt unødvendig, da disse kravene hverken reflekterer hva det vil si å være et universitet eller kvaliteten til universitetene.

8: Kriteriene er sentraliserende. De tunge kvantitetskravene i dagens regelverk belønner de store, eldste og best finansierte utdanningsinstitusjonene i byene og i liten grad de spesialiserte utdanningsinstitusjonene og profesjonsrettede høyskolene og universitetene som vi gjerne finner i distriktene. Kriteriene hindrer disse institusjonene i å utvikle seg i tråd med egne faglige vurderinger og samfunnets behov. En satsing på å utvikle høyskolene til å bli universitet er en kvalitets- og læringsmiljømessig effektiv måte å nå målet om desentralisert og fleksibel utdanning på. Imidlertid hindrer dagens system oss i dette.

9: Kriteriene hemmer faglig, kvalitetsutviklende samarbeid. Kravet om at alle doktorgradsprogrammene skal være på egen kjøl er negativt for utvikling av faglig samarbeid, effektiv ressursutnyttelse og utvikling av rikere fagmiljøer. Vi har nå enkelte steder nokså like programmer i gangavstand fra hverandre fordi regelverket ikke teller samarbeidsprogrammer i kvantitetskravene sine. Kravene gir dermed fattigere fagmiljøer, dårligere ressursutnyttelse, mindre samarbeid og mindre verdiskaping.

10: Kriteriene svekker mangfold. De tilgodeser en viss type universiteter; de som har størst forskningsvolum. Kriteriene ensretter institusjonene og begrenser dem i å finne sin egenart, differensierer seg fra hverandre, og utvikle seg i tråd med faglige vurderinger og samfunnets behov. Dette er svært beklagelig siden bredde i kunnskap og tenkemåter er viktig for å kunne møte utfordrende tider og stå mer robust rustet i møte med uventede utfordringer.

I sum ser vi et system som ikke lenger virker etter sin hensikt.

Powered by Labrador CMS