Klimahyklerne i den grønneste sektor

På tampen av semesteret annonserte statsråd Iselin Nybø og jeg som leder av Universitets- og høgskolerådet at vår sektor skal bli Norges grønneste. Kjedelig symbolpolitikk? Nei, så absolutt ikke.

Med et samlet campusareal på 3,4 millioner kvadratmeter, 300 000 studenter og 38 000 årsverk utgjør vi en betydelig del av statlig sektor. Vi har derfor et ansvar for å redusere vår negative miljøpåvirkning.

Med størrelse følger også muligheter for påvirkning. Hvert år bruker vi milliarder på statlige innkjøp. Derfor jobber vi blant annet med grønnere innkjøp av varer og tjenester, å stille klimakrav til de vi handler hos, å gjøre våre bygg mer energivennlige, å kjøpe grønn energi, å redusere matsvinn og å inkludere bærekraftsperspektiver i vår forskning og utdanning.

Flyreiser har vært den største «klimasnakkisen» den senere tiden. Selv om flyreiser ikke står for de største utslippene i sektoren, bidrar de mange flyreisene vi gjennomfører årlig til skadelige klimagassutslipp. Og selv om klimaorganisasjonene i dag gir statsminister Erna Solberg rett i at klimaskam neppe løser klimakrisen, så påvirker måten vi tenker om klimaendringene våre handlinger.

For vi flyr til Kina for å samarbeide om klimaforskning og bærekraft. En lang reise med stort klimagassutslipp. Også når våre klimaforskere skal bidra til arbeidet med det internasjonale klimapanelets (IPCC) neste rapport setter man seg på flyet. Og vi bidrar med fagfolk når FNs høynivåpanel treffes i New York.

Selv har jeg reist til Malaysia for å snakke om hvor viktig det er at universiteter verden over engasjerer seg i arbeidet med FNs bærekraftmål for verdenskonferansen for universiteter (IUA). Vi bidrar til utslipp samtidig som vi snakker om at disse må ned. I så måte er vi klimahyklere.

Hvor ille er egentlig det? Klimahykleren omtales rimelig nok i negative ordelag, men kanskje noe mer nyanser er på sin plass. Filosof David Vogt reflekterte nylig rundt folks holdninger til klimatiltak under UiBs årlige universitetslederkonferanse. Han deler våre holdninger inn i fire kategorier: Klimaetikere, -asketer, -hyklere og -fornektere.

Etikere tar til orde for klimatiltak og -politikk, og handler i dagliglivet også klimavennlig. Asketen handler klimavennlig, men er ellers ikke engasjert i klimapolitikk. Hykleren tar til orde for klimaforbedringer, men handler ikke nødvendigvis deretter. Og fornekteren hverken handler eller fremsnakker klimavennlighet.

Globalt samarbeid kreves dersom klimautfordringene skal løses, og det fordrer en del reiser. Reisene medfører naturlig nok uønsket utslipp. Spørsmålet blir om gevinsten ved reisene er større enn de negative konsekvensene av klimagassutslippene. Dette gjeldet naturligvis ikke bare reiser i forbindelse med klimaforskning eller andre bærekraftsmål. Det gjelder alle oss som arbeider for at kunnskap skal bidra til positive samfunnsendringer.

Heller ikke i privat sammenheng er det enkelt å leve som klimaetikere. De færreste varer og tjenester kan sies å være fullt ut bærekraftig. Samfunnet er altså fortsatt rigget for klimahykleri.

Kan hykleren forsvares? Ja, dersom effekten av arbeidet overgår hyklerens egne utslipp. Utfordringen er at alle ikke kan innta klimahykleres rolle. Mens vi arbeider for grønn omstilling og nye, bærekraftige løsninger må utslippene ned. Dermed er hykleren helt avhengig av asketen for at regnestykket skal gå opp. Men det ville være feil å lene oss på asketen uten samtidig å foreta en kritisk refleksjon av egen reisevirksomhet.

Jeg fører personlige regnskap over utslipp som min reiseaktivitet. Grafen hjelper meg å innse hvilke klimamessige fotavtrykk jobben min medfører. Og den hjelper meg å reflektere én ekstra gang over om neste reise faktisk er tilstrekkelig godt begrunnet. Mitt mål er å redusere CO2-avtrykk knyttet til flyreiser med 10 prosent i år sammenlignet med 2018.

Det er krevende i den rollen jeg har, men refleksjon rundt verdien av reiser hjelper meg. Som rektor kommer jeg nok ikke til å kvalifisere som klimaetiker; like fult er det viktig å arbeidet for at universitets og høgskolesektoren kan både bidra kunnskapsmessig til bærekraftige løsninger og til kutt i egen utslipp av klimagasser.

Det var også derfor statsråden og jeg lanserte ambisjonene om at vi skal bli den grønneste sektoren. I så måte etterstreber vi klimaetikeren på vegne av alle norske universiteter og høyskoler.