Universitetet i Bergen har handlet uklokt

Sinologen Harald Bøckman og jeg har påpekt at det formaliserte samarbeidet som Universitetet i Bergen (UiB) har inngått med instituttet, er uklokt. Vi er ikke alene om å mene det. Vi har også påpekt at et tett akademisk samarbeid med Kina forutsetter en viss grad av selvsensur. Selv har jeg hevdet at dette er et tema som bør tas på alvor og problematiseres i akademiske miljøer.

Utspillene har fått rektor Dag Rune Olsen til å reagere. Vi farer med retorikk og usannheter og kommer med påstander som er på kanten av «vitenskapelig justismord».

UiB-rektoren anstrenger seg til det ytterste for avvise påstanden om at Konfutse-instituttet ikke er etablert på campus og sier at det holder til i Folkets hus. På sin hjemmeside opererer instituttet med to andre adresser. Rektor Olsen og instituttdirektør Rune Ingebrigtsen får selv bli enige om hvor instituttet fysisk måtte befinne seg.

Det som er avgjørende for meg, er at UiB har inngått en type samarbeid med CiB som etablerer det på campus. Lærere utsendt og lønnet av kinesiske myndigheter underviser ved Institutt for fremmedspråk. Ikke bare i mandarin, slik Olsen gir inntrykk av, men også i kultur, historie og samfunn. Interesserte vil finne studieplanen for bachelorstudiet på nett.

Rektor Olsen gjør et nummer av at CIB er en uavhengig stiftelse med deltakelse av flere parter. UiB er en av dem. Juridisk sett er denne konstruksjonen sikkert holdbar, men igjen - har UiB gjort et klokt valg? De kinesiske Konfutse-instituttene kan for min del etablere seg i hver eneste by i Norge. Men da bør de gjøre det som frie kultursentra uten formelle bindinger til norske universiteter og høgskoler, på samme måte som Goethe-instituttet, Alliance Francaise og British Council. Ønsker Universitetet i Bergen å tilby et godt studium i kinesisk språk og kultur, bør det selv finansiere det.

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at de kinesiske lærerkreftene har tatt seg politiske friheter, skjønt rolleforståelsen har nok ikke vært like tydelig hele tiden. I 2014 ble en nyansatt kinesisk lærer intervjuet på nettsiden til Institutt for fremmedspråk. Han sa:« Ideologisk sett er desse landa [Norge og Kina] svært ulike, i undervisninga vil me til dømes måtte sjå nærare på politiske spørsmål knytt til Nobels fredspris og Dalai Lama si vitjing. Personleg trur eg at desse ulikheitene vil jamne seg ut med tida, og at mange av dei politiske usemjene vil bli oppklarte. I det lange løpet er nok økonomien ein større determinerande faktor».

Det siste fikk han i det minste rett i.

Til spørsmålet om selvsensur: Dette er et tema som diskuteres åpent i Kina-relaterte akademiske miljøer i Vesten. Mange forskere med Kina som fagfelt, innrømmer at de må trå varsomt. Jeg kjenner flere av dem. Men rektor Olsen velger å stikke hodet i sanden - og det til tross for at et betydelig antall norske forskere er blitt nektet, eller nektes, adgang til Kina. De får ikke visum. Det skjedde også i forbindelse med den store delegasjonsreisen i april. De stadige visumnektelsene avler frykt og forsiktighet.

Rektor Olsen sier det ikke er aktuelt å avslutte samarbeidet med CiB. Jeg vil oppfordre ham til å se nærmere på verdien og viktigheten av det, og da med håp om at han kommer til motsatt konklusjon.​