Den største trusselen mot ytringsfriheten ligger hos universitetet selv
Ytringsfrihet. For å ha noen som helst troverdighet i spørsmål om meningsbryting, må Dag Rune Olsen begynne med sine egne retningslinjer, skriver jusstudent ved Universitetet i Bergen, Tarjei Ellingsen Røsvoll.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I Universitetsavisa tar rektor Dag Rune Olsen i et intervju opp spørsmålet om «safe spaces» og manglende meningsbryting. Olsen selv har egentlig bare ett budskap, nemlig at det er viktig å bryte meninger med hverandre, men jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor han ser behovet for å uttale seg om dette. Er manglende meningsbryting et problem ved Universitetet i Bergen?
Vel, universitetet har gitt støtte til en høring som ser ut til å kunne legge vesentlige begrensninger på «meningsbrytningen» ved universitetet.
Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at universitetet i noen grad tar på seg et ansvar for å overvåke studentenes politiske synspunkter.
Tarjei Ellingsen Røsvoll
Like før jul behandlet nemlig Læringsmiljøutvalget (LMU) en sak om «Forslag til tiltak for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i universitets- og høyskolesektoren.» Disse var oversendt til UiB fra Beredskapsrådet og er, slik jeg forstår det, retningslinjer og ikke bindene.
I seg selv er saken grei nok: Åpenbart må universitetet ta vare på studentenes sikkerhet, og spesielt ha rutiner for å sikre at ikke større arrangementer o.l. utsettes for farlige angrep. Før saken ble behandlet av LMU hadde imidlertid UiB svart på høringen ved å si at «[v]i vurderer at tiltakene gir en god balanse mellom akademisk frihet, meningsbryting og tillitsbygging».
Man får nesten vurdere balansen selv: Et av tiltakene er for eksempel at «Det er viktig å klargjøre hvilke arrangementer og aktiviteter som ikke bør tillates på campus ...» Ifølge Dag Rune Olsen er grensen «når ytringene helt klart strider med norsk lov». Hvis grensen går ved norsk lov, hvorfor skal universitetet trenge å si noe om hvilke arrangementer som «bør tillates på campus»?
Vel, dette utdypes til at det er viktig å kombinere takhøyde med «et bevisst blikk på hva de ulike organisasjonene og foredragsholderne står for og hvordan de jobber, samt hva som er lovlig.» En ikke helt fjern tolkning av dette er at UiB skal ha andre grenser enn loven, og at de skal følge med på hva organisasjoner driver med, i henhold til disse grensene.
I de såkalte «sikkerhetsrettede» tiltakenes punkt 3b) finner vi også at universitetet skal kunne «håndtere bekymring» dersom det foregår «potensielle radikaliserings- og ekstremiseringsprosesser». Eksempler på «kilder til bekymring» kan være «utsagn i offentligheten, i publikasjoner, i undervisningsrom på sosiale medier mm.» Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at universitetet i noen grad tar på seg et ansvar for å overvåke studentenes politiske synspunkter.
Nå vil det være en selvfølge at universitetsansatte eller studenter som plukker opp at den ene personen i lesesirkelen har omfavnet ekstrem kristendom og tror jødene kontrollerer alt, bør gjøre noe for å håndtere dette. Men slike mellommenneskelige ansvarsoppgaver bør forbli nettopp det: Mellommenneskelige ansvarsoppgaver.
Ved å formalisere det og pålegge universitetet en slik rolle, så blir plutselig situasjonen en helt annen. Det største problemet er at tiltakene er formulert så vidt at de i prinsippet kunne vært tilpasset et totalitært styre.
Eksempler på «ekstrem» atferd som kan gi grunnlag for slik overvåkning er: «intoleranse for andres synspunkter», «fiendebilder – vi og dem», «legitimerer vold», «endrer nettverk og omgangskrets», «opptatt av ekstremisme på internett og i sosiale medier». Alt dette er helt vanlig for alle politiske mennesker.
Dette må ikke tolkes i verste mening, men det kan brukes til å rettferdiggjøre overvåkning av studenter, og kontroll på organisasjons- ytrings- og meningsfriheten ved UiB. Naturlig nok sørget jeg som studentrepresentant i LMU for å nettopp kritisere den manglende presisjonen, de uklare grensene og det som er, men det hadde ingenting å si, for Dag Rune Olsen hadde allerede svart.
En slik utvikling er skremmende. Storbritannias gode intensjoner om å forebygge radikalisering ved universiteter har nemlig ledet til at den sentrale teksten til Norman Geras, ‘The Ethic of Revolution’, ble ansett som «sensitiv» og advarsler med retningslinjer for lesing og deling ble sendt til studentene.
Dette er bare ett av mange eksempler, og kritikerne viser til at nettopp den typen antiekstremismetiltak, med vage formuleringer, uklare grenser, i tillegg til høyst problematiske premisser, danner grunnlaget for store problemer, som at studenter ikke kan organisere seg uten å bli mistenkt for å være ekstreme og måtte streve seg gjennom et stort byråkrati, spesielt de med muslimsk bakgrunn.
På verdensbasis er slike typer overvåkning den største trusselen mot friheten på universiteter. Paradoksalt nok som det kan virke, så er responsen mot en økende politisering av studentmassen ofte å innskrenke frihetene til disse samme studentene. For i motsetning til den vakre dialogen man gjerne (implisitt) snakker om når man omtaler ytringsfriheten, så er også friheten til å rope, demonstrere og uttrykke seg så sterkt og ekstremt man bare vil, en svært sentral del av våre politiske rettigheter.
Disse rettighetene innskrenkes over hele verden, gjerne under dekket av frykten for radikalisering. Ett eksempel er da FBI endte med å avhøre en pro-palestinsk student, rapportert av en universitetsansatt. Mange steder i USA har fortellingen om de radikale studentene som ikke vil «bryte meninger» ledet til omfattende lovgivning mot studentdemonstrasjoner, og antiekstremismen har gjort at venstreradikale ansatte og studenter har blitt suspendert – oftere enn høyreradikale, til og med.
UiB er naturligvis ikke slik på dette punktet, men det sentrale er at UiB må forstå at et byråkratisk ønske om trygghet og stabilitet antageligvis er den største trusselen mot rettighetene våre. For mens Dag Rune Olsen bidrar til å forsterke et narrativ om studenter som ikke vil diskutere, så signerer Donald Trump en presidentordre som sikrer ekstramidler (på mange milliarder) til universiteter som skal «sikre ytringsfriheten» til konservative studenter.
Men taletiden må fortsatt fordeles, og folk forstår at dette er et skritt på veien mot å gi konservative studenter total definisjonsmakt. Det hadde vært fint om Dag Rune Olsen tok opp dette i intervjuet, og at den statlige, byråkratiske innblandingen i friheten på campus er det som historisk har stilnet samtalen, ikke politisk engasjerte unge folk som drar strikken for langt i noen tilfeller.
Er det lov å håpe at Dag Rune har et nytt intervju hvor han snakker om samarbeidpartner Kinas overgrep mot Uighur-akademikere? Uansett må Dag Rune, for å ha noen som helst troverdighet i spørsmål om meningsbryting, begynne med sine egne retningslinjer.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!