Da de startet, ble 45 artikler trukket tilbake hver måned. Så økte det til 300

Brussel (Khrono): Da Ivan Oransky og kollegaen Adam Marcus i 2010 startet bloggen Retraction Watch, ante de ikke hva de sto overfor. De skulle kartlegge forlagenes tilbaketrekking av forskningsartikler og trodde det var snakk om tre tilfeller i måneden.

«Det hadde ikke vært sant på et tiår», slår han fast i en artikkel i Nature, der han nylig gjorde opp status for arbeidet.

Da de startet opp, var det snakk om 45 tilbaketrekkinger i måneden i snitt. Siden da har det økt kraftig. I i fjor var det snakk om nær 300 i måneden.

I mellomtiden er Retraction Watch blitt en helt sentral kilde for de som vil følge forlagene og tidsskriftenes tilbaketrekkinger. De har bygd opp en database som nå har nær 35.000 oppføringer, den eldste er fra 1756, da en kritikk av arbeidet til Benjamin Franklin ble trukket tilbake.

les også

Det tok oss noen minutter å plagiere Curt Rice og lure universitetets kontroll

Det har med andre ord skjedd ting.

— Det er blitt langt mer bevissthet, og det er ikke bare kosmetisk. Det er flere tilbaketrekkinger, det er et eget felt nå, som ikke eksisterte før, sier Oransky til Khrono via en dataskjerm.

Mener langt mer burde vært trukket

Oransky viser til hvordan det nå er egne folk som jobber med forskningsintegritet, det er folk som studerer det, og de har en egen World Conferences on Research Integrity som er blitt større og mer prominent.

— Tilbaketrekkingene har økt dramatisk, i stor grad på grunn av bevissthet og fordi folk faktisk snakker om disse tingene.

Alt dette er godt nytt, slår han fast.

Men Oransky har ikke bare gode nyheter i ermet. Ja, det er en god nyhet at flere artikler trekkes tilbake, og det er ikke bare antallet som går opp, også andelen går opp, men det er ikke nok, mener han.

— Den dårlige nyheten er at ting ikke har endret seg nok, sier han.

Basert på ulike studier og kilder anslår han at hele en av femti forskningsartikler ville ha oppfylt minst et av kriteriene for tilbaketrekking satt av Committee on Publication Ethics (COPE). Det handler om alt fra forfalskede data og plagiering, til feil og problemer som ikke handler om svindel.

Mens de altså anslår at det omfatter to prosent av alle artikler, er tilbaketrekkingsraten fortsatt under 0,1 prosent.

Da Khrono lurte plagiatkontrollen

Nevnte COPE offentliggjorde nylig en rapport om såkalte «paper mills», papirmøller som selger forfatterskap til falske artikler. Samtidig advares det om at kunstig intelligens gjør det mulig å produsere falske forskningsartikler på et nivå vi ikke har sett før.

Som Khrono skrev forrige uke, tok det oss bare noen minutter å omskrive en artikkel av rektor Curt Rice ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), ved hjelp av et gratis program på nett. Da vi kjørte den falske versjonen gjennom verktøyet universitetet bruker for å avsløre plagiat, ble ikke vår grove plagiering ble oppdaget.

les også

Kamp mot papirmøller: — Publiseringspress er en viktig faktor

— Det er trolig blitt publisert tusener på tusener av artikler fra papirmøller, sa den nederlandske mikrobiologen Elisabeth Bik i en kommentar til Khrono.

Helene Ingierd, direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene, var ikke overrasket.

— Det er kjent at det er blitt et stort problem internasjonalt med papirmøller og produksjon av falske artikler. Det er blitt en ganske stor industri, i hvert fall i enkelte land, sa Ingierd og la til at «det er ikke grunn til å tro at det er stort problem i Norge».

— Folk liker enkle løsninger

Vi beskriver overfor Oransky hvordan vi plagierte Rice uten at vår grove plagiering ble oppdaget av universitetenes plagiatkontroll.

— Er du overrasket?

— Ikke i det hele tatt. Folk liker enkle løsninger. Vi liker å ta piller for å gå ned i vekt, vi vil ha kjappe beslutninger om hvorvidt vi burde ta den ene eller andre medisinen, eller hvilken tv-serie vi skal se. Vi vil ikke tenke for mye.

Oransky legger til at han er litt dramatisk med denne beskrivelsen, men ikke veldig. Han advarer mot å se kunstig intelligens som løsningen på problemet. Det svarer ikke på de grunnleggende årsakene til problemene, insentivene og strukturene, de er også lett å manipulere, sier han.

Vi liker å ta piller for å gå ned i vekt, vi vil ha kjappe beslutninger om hvorvidt vi burde ta den ene eller andre medisinen, eller hvilken tv-serie vi skal se. Vi vil ikke tenke for mye.

Ivan Oransky

— Vi ser igjen og igjen at kunstig intelligens brukes til å «game the system».

— Du må følge strømmen oppover

Det er i det hele tatt lite som sjokkerer Oransky etter å ha jobbet med dette de siste tolv årene. Han siterer fra en berømt scene i filmen Casablanca: «Im shocked, shocked, to find that gambling is going on in here».

Han mener vi ikke burde la oss sjokkere, at «systemet gjør det en ville vente om en så skikkelig på det i stedet for å snakke om hvor strålende verden er», slik han formulerer det. Det «gjøres for mye overfladisk arbeid som får alt til å virke perfekt og ignorerer problemene», mener han.

For å møte problemene må man gå inn i de mer grunnleggende problemene, mener Oransky, som sammenligner det med en elv som starter i det små i fjellene og deretter blir større og større før den går ut i sjøen:

— Vi står der ved sjøen, tester litt av vannet og sier «åh, det er litt forurensning her. La oss bygge et anlegg og suge ut forurensningen». Det er ubrukelig, du må følge strømmen oppover, du må forstå hva som skjer lenger opp.

Peker på mangelfulle fagfellevurderinger

Oransky retter blant annet fingeren mot det han beskriver som dypt mangelfulle fagfellevurderinger. Han beskriver en situasjon der tidsskrifter presser på for raske fagfellevurderinger og finner folk som ikke kan noe om temaet det gjelder, fordi de er desperate.

— Universitetene krever at du skal publisere mange artikler, volumet går bare opp, men antallet fagfeller øker ikke i samme grad.

Han viser til at mange problemer, fra plagiering til falske data, oppdages like etter at de er publisert av folk som på egen hånd jobber med å avdekke forskningsfusk.

— Straks det skjer sier forlagene at det ikke kunne ha blitt fanget opp i fagfellevurderingene. Men her har du folk som ikke ble bedt om å gjøre fagfellevurderinger som finner det med en gang. Det er løgn av forlagene å si at de ikke kan oppdage dette på forhånd, når det oppdages av samme type folk straks det er publisert. Før jeg ser beviser på at de prioriterer dette vil jeg fortsette med å kalle det en løgn, sier han.

Siteres videre etter at de ble trukket tilbake

Oransky er kritisk ikke bare til hvordan fagfellevurderinger gjøres, han kritiserer også forlagenes prosess med å trekke tilbake artikler. Han beskriver den som «comically clumsy, slow and opaque». Det kan ofte ta år, om det skjer i det hele tatt, skriver han i Nature og fortsetter:

«Det skyldes utgivere som ofte opptrer som om det vil true ryktet og bunnlinjen om de innrømmer mangelfulle artikler.»

Han viser også til at mange artikler kan leve videre etter å ha blitt trukket tilbake, og peker på en studie blant nesten 400 anestesileger, som viste at nesten 90 prosent ikke var klar over at artikler de siterte var blitt trukket.

«Tilbaketrekking burde stanse forskere fra å bygge på upålitelig arbeid», skriver han i oppsummering i Nature.