Urbaniseringen har konsekvenser og medfører utfordringer for storbysamfunnet innenfor flere områder: Barn og unge sin oppvekst, aldring, integrering, utenforskap og mangfold, grønn omstilling og bærekraft for å nevne noe, skriver Curt Rice. Foto: Benjamin A. Ward
Urbaniseringen har konsekvenser og medfører utfordringer for storbysamfunnet innenfor flere områder: Barn og unge sin oppvekst, aldring, integrering, utenforskap og mangfold, grønn omstilling og bærekraft for å nevne noe, skriver Curt Rice. Foto: Benjamin A. Ward

Urbaniseringens spenninger

Byforskning. OsloMet inviterer til storbykonferanse de to siste dagene av oktober. Komplekse utfordringene i byene krever økt fokus på tverrfaglighet også i hvordan byen utvikles, styres og drives, heter det i åpningstalen til Curt Rice.

Publisert

(Curt Rice holdt åpningstalen på storbykonferansen på OsloMet. Dette er er en redigert utgave av talen hans.)

Særpregene ved det å bo, jobbe og leve i en by legger premisser for tjenestene, og dermed for hvordan profesjonene utøver sitt virke. Med OsloMet sin satsing på «Urban Studies» skal OsloMet – storbyuniversitetet nettopp tydeliggjøre denne urbane dimensjonen.

Mange av våre studenter skal ut i jobb i Oslo eller i andre byer, og derfor er byers utfordringer og implikasjoner for utdanningenes innretning viktig. Derfor har vi nylig utviklet egne storbyemner som «Urban governance» og «Storbyfaktoren».

Både de som jobber ved OsloMet og kandidatene våre skal ha dyp forståelse for byens mekanismer når de forsker eller inntar arbeidslivet, enten det er i storbyen eller i rurale samfunn som har opplevd fraflytting som følge av den økte urbaniseringen.

Bystudier skal gjøre OsloMet sine studenter i stand til å forstå hva som rører seg i byen og hva som er drivkreftene.
Curt Rice
Rektor, OsloMet

OsloMet sin Strategi 2024 legger vekt på at vi skal være et kunnskapsmiljø i tett dialog med våre omgivelser. Vi må finne gode måter å diskutere forskning og kunnskapsbasert politikk og samfunnsutvikling i byene på – både innad i byen, med egen region og med andre deler av landet.

Dette skjer i dag blant annet gjennom forskningsoppdrag, praksisplasser, universitetsbarnehager og universitetsskoler. Men vi bør sammen bygge flere arenaer og møteplasser.

For de komplekse utfordringene i byene krever økt fokus på tverrfaglighet også i hvordan byen utvikles, styres og drives. Her har både Oslo kommune (og offentlig sektor generelt) og OsloMet en vei å gå: Nemlig å bygge ned veggene mellom de ulike institusjonene og sektorene, komme sammen og finne nye måter å samarbeide om nye løsninger for tjenestene i samfunnet.

Et konkret eksempel som nettopp er kommet i gang er Universitetsbydeler. Oslo kommune og OsloMet har bestemt seg for å utvikle en samarbeidsmodell for å sikre at vi utdanner framtidige arbeidstakere med rett kunnskap, og for å sikre at forsknings- og utviklingsarbeidet treffer kommunen og samfunnets behov.

Der byene, regionen og kunnskapsmiljøene klarer å samarbeide om felles utfordringer, vil gode løsninger bli langt lettere å gjennomføre. Framtidas olje er nemlig hverken fisk og vindkraft, men kloke byhoder.

Våre forskere og kandidater kan gi avgjørende bidrag til samfunnsutviklingen i byene og vår egen region. Byene er åsted for mange av de største utfordringene i samfunnet, men sitter også på mange av løsningene. Forskning på spenningsforholdene er avgjørende for god utvikling.

Urbaniseringen har konsekvenser og medfører utfordringer for storbysamfunnet innenfor flere områder: Barn og unge sin oppvekst, aldring, integrering, utenforskap og mangfold, grønn omstilling og bærekraft for å nevne noe.

Dette er viktige temaer som også er kjerneområder for forskningen ved OsloMet – både ved fakultetene og i forskningsinstituttene. Derfor inviterer vi andre fagmiljøer og aktører til Storbykonferansen for å diskutere utviklingen av storbyene, presentere forskning og dele perspektiver.

I byene ser vi både fattigdom og kriminalitet, men byer er også økonomiske turboer som driver økonomien og innovasjonen i landet. Byene har både de største velferdsutfordringene, men også den yngste befolkningen som skal drive fremtidens velferdsstat.

Flere sliter med å finne seg et godt sted å bo i byene, men forskning viser likevel at mange av byboerne er blant de lykkeligste her i landet.

Oslos ferske byråd ønsker seg en nytenkning innen boligmarkedet og ruster opp byrom, områder og kritisk infrastruktur.

Forskning fra OsloMet og andre miljøer viser at det er særlig de rike og høyt utdannede i Oslo som klumper seg sammen og stenger seg inne i gyldne ghettoer. Det er derfor viktig med byutvikling og en boligpolitikk som stimulerer til økt sosialt mangfold, slik at også mennesker med middels eller lave inntekter kan bo og oppholde seg i sentrumsområder.

Bolig og urbanisering er mektige drivkrefter for utvikling av ulikhet i samfunnet, og det har vært nødvendig å legge boligmarkedet under lupen. OsloMet sitt Housing Lab skal dykke ned i boligmarkedenes virkemåter, mens forskningen ved forskningsinstituttene våre ser urbanisering, bolig, samfunnsutvikling og styringen av velferdspolitikken i en større sammenheng.

Vi må også understøtte en byutvikling som fremmer et mangfold av kulturarenaer og aktører. Sjøsiden i Oslo sentrum er i ferd med å bli et sammenhengende belte av monumentale, representative kulturbygg, mens mindre kulturinstitusjoner og aktører skyves ut av sentrumsområdet fordi det blir for dyrt.

Byen er også arena for motkulturene. Sosiologen Ivar Frønes sa en gang at unge er som ospeløv: Det er de som først rasler når det kommer en bris. Vi har motkulturene og høykulturen rett utenfor universitetsdøra. Bystudier skal gjøre OsloMet sine studenter i stand til å forstå hva som rører seg i byen og hva som er drivkreftene.

Det er noe spesielt med hvordan vi snakker om byer i Norge. Ser vi historisk på det så er Norge et ruralt land med lange tradisjoner. Og selv om urbaniseringen her til lands har pågått jevnt og trutt de siste hundre årene, er vi fortsatt rurale i tenkemåten. Fortsatt oppgis avstand til marka som et kjennetegn ved den attraktive norske byen.

Dette leder til to typer refleksjoner: På den ene siden er vi gjennom den rurale grunnholdningen særlig gode til å utvikle byene som levelige steder.

Kanskje har vi et fortrinn i at vi vektlegger de grønne strukturene og sikrer allment tilgjengelige grønne korridorer mellom skogen og sjøen, tvers gjennom boligområder, industriområder og sentrum. Kanskje har vi i Norge et særlig talent for å ta naturen med inn i bylivet.

Vi ser at den økte urbaniseringen i vår egen tid fører med seg økte utslipp og natur under press. Det er verdt å merke seg at det nettopp er byene som setter seg de mest ambisiøse klimamålene, og som kutter både mest og raskest i klimagassutslipp – mens statene ofte mislykkes med å oppnå sine mål.

I Norge leder Oslo-politikere an arbeidet med å få til en klimanøytral utvikling, med vekt på både sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Byrådet har nylig varslet en storsatsing på grønn industri i Oslo, de jobber med klimanøytrale byggeplasser og vil få til CO2-fangst på Klemetsrud. Elver åpnes opp igjen og man ønsker et grønnere bybilde til glede for nye og gamle innbyggere. Byrådet har varslet at Oslo skal være verdens første utslippsfrie storby i 2030.

Internasjonalt vekker dette pionérarbeidet oppsikt. Verdens største byer ser hit for inspirasjon når de skal utforme egen klimapolitikk. Ordførerne i det internasjonale bynettverket C40 møttes i København tidligere denne måneden, og der ble det fremhevet at Oslo er en liten nok by til å være «test-bed» for innovative løsninger, og samtidig stor nok til at løsningene kan skaleres opp til større verdensmetropoler.

Georg Simmel, verdens første bysosiolog, så krystallklart at byens puls gjør noe med den menneskelig samhandling. I sitt berømte essay «Storbyen og Åndslivet» fra 1903 beskrev han hvordan byens nye moderne sosiale omgangsformer brøt ned den menneskelige sameksistensen. Han skrev om blaserthet versus inderlighet, avstand versus empati.

Over 120 år etter er det fortsatt viktig å forstå særpregene ved vår urbane sameksistens, av hva det gjør med oss at byen gir enorm personlig frihet, men samtidig også skaper andre former for inderlighet.

Den urbane sameksistensens særpreg slår inn i alle former for samhandling i byene, enten de handler om demokratiet vårt, gatene, bynaturen, barnehagene, forbruket eller boområdene våre.